Klasse versus gruppe

Da Stortinget vedtok å oppheve de såkalte klassedelingstallene, mistet klassebegrepet sin rent legale forankring. Men finnes det også noen vektige og positive pedagogiske motiver for å organisere opplæringa i fleksible grupper framfor den tradisjonelle klasseinndelingen? I det følgende skal jeg knytte noen betraktninger  til denne problemstillingen.
 
Opprinnelig betegner klassetermen en gruppe av individer eller ting som har visse egenskaper eller trekk felles og derved skiller seg ut fra andre grupper. Innen særlig marxismen stod og står denne oppfatningen sentralt.
 
Når klassebegrepet etter hvert også ble brukt i pedagogiske kontekster, fikk betydningsinnholdet karakter av å være en ren (og ironisk) konstruksjon: Elever som tilhører en klasse, har i utgangspunktet  ikke mer til felles enn at de tilhører nettopp denne klassen, og stort sett sammensatt på grunnlag av samme kriterier som andre klasser.
 
Faktum er nemlig at en klasse, 25 - 30, elever, er en ytterst kompleks sosial enhet som favner et meget bredt spektrum av ulike individuelle forutsetninger og behov. Som læringsarena er klassen velegnet ved innføring i fellesstoff og samtale/diskusjon, vel å merke hvis læreren makter å formidle sine kunnskaper på en innsiktsfull og motiverende måte, og at elevene vil og tør melde seg på i dialogen.  
 
Men klassen kommer til kort i forhold til prinsippet om tilpasset opplæring. Skal opplæringen skreddersys den enkelte elevs faglige nivå og sosiale forutsetninger, må oppfølgingen være tettere og skje innen numerisk mindre rammer enn klassekonteksten.
 
Dessuten innebærer klasseorganisering at hovedaktiviteten for den enkelte elev ikke er å samarbeide, men å oppnå læringsmål som ikke har noen sammenheng med målsettingene andre elever i klassen prøver å oppnå. Dette har alltid vært en begrensende faktor i forhold til læreplanverkets målsettinger om at skolen skal være et sted hvor samarbeidskompetanse innlæres og utprøves.
 
Her kan det innvendes at de gode lærerne alltid har tilrettelagt for at elevene i en klasse har hatt muligheter for å samarbeide både faglig og sosialt, for eksempel under tema- og prosjektarbeid.
 
Men noen systematisk tenkning rundt særlig dannelse og oppfølging av mindre basisgrupper (3-5 elever) har enhetsskolen (også en ironisk konstruksjon) i praksis sjelden åpnet for. Til det har klassen som organisatorisk prinsipp hatt en for sterk ideologisk forankring, både i skolekulturen generelt og i lærernes inngrodde vaner spesielt.
 
Avvikling av klasseorganisering skaper rotløse elever uten felles referanserammer på konstant vandring mellom ulike grupper, sies det. Men hovedintensjonen med basisgrupper er nettopp å skape en fast tilhørighet for gruppedeltakerne og utvikle et gjensidig forpliktende samarbeid innad i gruppa.
 
Videre er klassestyrerfunksjonen borte i navnet, men styrket i gavnet: Etter den nye modellen får kontaktlærerne færre elever å følge opp og forholde seg til enn den gamle, hvor klassestyrerne som oftest hadde administrativt og sosialpedagogisk eneansvar for alle elevene i klassen.   
 
Med de nye skolereformene har man en historisk mulighet til å gi gruppeorganisering en mer framtredende plass i lærernes bevissthet og pedagogiske praksis. Noen har vært i forkant av utviklingen og reiser i dag land og strand rundt som foredragsholdere. Hør på dem, lær av dem og prøv det sjøl!