Eira underviser i mediefag ved Samisk videregående skole i Karasjok og studerer dokumentarproduksjon på deltid. Skolen ligger bare noen hundre meter fra bygget hun bodde i som barn; skoleinternatet til Karasjok skole.
38-åringen har ikke tenkt på oppveksten sin som interessant for andre, eller på internatet som noe annet enn noe som «alle andre» har opplevd. Ikke før hun startet på utdanningen som dokumentarprodusent ved Høgskulen i Volda i høst.
– De andre fortalte om sine dokumentar-
ideer, og noen av dem hentet historier fra eget liv, sier hun i telefon fra Karasjok.
– Det fikk meg til å tenke på min egen oppvekst og årene på Karasjok skoleinternat, så jeg nevnte det for de andre. Av responsen skjønte jeg at historien min kan være tankevekkende for andre, sier hun.
Begynte med 180 barn
Skoleinternatet i Karasjok ble bygget i 1955. Det store, hvite huset har vært hjem for mange samiske barn.
– Flere generasjoner i min familie har vokst opp her. Det er liksom familiegården vår dette, sier Eira
I 1999 stengte internatet. Nå skal bygget, som er i dårlig stand, rives. De siste ukene har Berit Marie Lise Eira vært tilbake i «barndomshjemmet». Hun har filmet soverommene, fellesstua, gangene og kjøkkenet. Her har foreldrene hennes bodd, søsknene og hun.
– Vi har gått i de samme gangene, sovet i de samme rommene og til og med hatt noen av de samme ansatte til å passe på oss, forteller hun.
Da Karasjok skoleinternat stod ferdig, flyttet 180 barn av flyttsamer inn. I begynnelsen ville mange, både fastboende og flyttsamer, ha barna sine på internatet. Voksne ansatte var til stede på internatet døgnet rundt.
«Vinterhjemmet»
Flyttsamebarna brukte internatet fra november til påske. Det ble av mange kalt for Vinterhjemmet. Resten av året levde barna sammen med familiene ute ved kysten for å følge reinen.
Internatet ligger i uteområdet til Karasjok skole.
– Internatbarna vokste opp i skolegården, sier Eira.
Foreldrene hennes var noen av de første som bodde på internatet.
– Opplevelsene av å bo der har vært forskjellige og ikke like hyggelige for alle. Etter hvert fikk barna heldigvis snakke både samisk og norsk Jeg har inntrykk av at mine foreldre hadde det fint på skolen og internatet.
I fjor la Sannhets- og forsoningskommisjonen fram en rapport om hvordan samer, kvener og skogfinnene er blitt behandlet her i landet. Der blir det slått fast at skolen var myndighetenes viktigste redskap for å fremme fornorskingspolitikken.
– I fornorskingstiden var de ansatte norske. Barna kunne bruke flere år for å forstå hva lærerne sa, sier Eira.
Den offisielle fornorskingen av samene opphørte i 1959, da skoleloven ble endret. Dette merket likevel ikke samene så mye til. Det eksisterte lenge et gap mellom det Stortinget hadde vedtatt og praksis i skolen, ifølge rapporten.
Da Berit Marie Lise begynte på skolen, skulle bare en annen jente og hun bo på internatet. Internatet ligger i bygda, mens familien til Berit Marie Lise Eira var flyttsamer og bodde fire mil unna.
– De første årene bodde jeg der bare noen uker om høsten og våren, men fra tredje klasse bodde jeg på internatet hele skoleåret, sier hun.
Eira tror det var to grunner til at hun bodde på internatet. Den ene var at det ellers ville vært vanskelig å få henne til skolen hver dag. Vinterværet er uforutsigbart, og å pendle ville vært utfordrende. Dessuten hadde både foreldrene og de eldre søsknene hennes bodd der.
– At barna bodde på internatet, var en selvfølge, nesten som en familietradisjon, så man tenkte nok ikke noe på det. Det var en selvfølge at jeg skulle dit også, forteller hun.
Berit Marie Lise trivdes på internatet. De voksne som jobbet der, var snille, og bygget var en fin lekeplass. Å ha et svært bygg i tre etasjer med veldig mange rom å boltre seg i var spennende for venninna og henne.
– Vi fikk egentlig ikke lov til å løpe rundt i bygget, men vi hadde skaffet oss nøkler. Når de voksne ikke så oss, løp vi rundt overalt, forteller hun.
– Fornorsket livet vårt
I rapporten fra Sannhetskommisjonen står det: «Selv om en del samiske elever i Indre Finnmark etter hvert fikk opplæring på samisk, opplevde de fleste samiske elevene at fornorskingspolitikken i praksis ble videreført frem til rundt 1990.»
– Da jeg begynte på skolen, fikk jeg lov til å snakke samisk, men jeg vil likevel si at jeg ble fornorska, på en måte, forteller hun. Hun forklarer:
– Livet i bygda og på internatet påvirket oss. Jeg var en syvåring som hadde vokst opp sammen med foreldrene mine. Over natta flyttet jeg ned til bygda og måtte leve helt annerledes.
Institusjonslivet hadde klare rutiner, med faste spisetider, leksetider og leggetider, forklarer hun.
– Livet var satt opp etter en timeplan, enten «hjemme» på internatet eller på skolen. Alt var annerledes enn hjemmelivet. Det gjorde noe med oss. Kanskje man kan si at internatlivet fornorsket relasjonene og selve livet vårt.
I filmen hun lager, kontakter hun andre internatbarn. Hennes inntrykk er at mange vil snakke om dette: – I det samiske samfunnet har det ellers blitt snakket lite om internatene og konsekvenser det har hatt for oss som samfunn, sier hun.
Berit Marie Lise Eira opplevde verken vold, mobbing eller overgrep, slik andre samer har beskrevet fra internatlivet de levde som små. Selv om hun ikke har slike minner fra internatet, er det noe hun kjenner på: – Man er jo så liten. Da sier det seg selv at man trenger å bli sett av noen som kjenner en godt.
Eira er selv trebarnsmor og beskriver hvordan man som forelder ser om barnet har hatt en vanskelig dag. Man gir kanskje noen flere klemmer den dagen. Har dem på fanget, snakker om dagen og opplevelsene.
På internatet ble ikke nødvendigvis alle barn møtt eller sett på den måten.
– Når barn blir overlatt til seg selv, gjør det noe med dem. Alle rundt oss i hverdagen var på jobb. De var ikke der fordi at de var glade i oss, selv om de sikkert også ble det. Vi var en arbeidsplass. Vi er veldig mange samer som har bodd borte fra foreldrene våre, og kanskje har det gjort noe med det samiske samholdet? Har vi blitt kaldere og fått større vansker med tilknytning og relasjoner? spør hun, og legger til:
– Jeg er ikke forsker og har ikke svarene på disse spørsmålene, men håpet er å sette ord på noe av dette i filmen min.
