Gutten fra Ukraina tok med seg et viktig perspektiv inn i klasserommet

Jeg tenker på min unge venn fra Ukraina. Fikk beskjed en tirsdag. På onsdag hadde vi en ny, storøyd, liten gutt i klassen. Min ukrainsk er ikke så sterk. Han snakket ikke engelsk, og selvsagt ikke norsk. Han var eldstemann i en søskenflokk på fem. En livsglad, nysgjerrig, empatisk og takknemlig gutt.

Han hadde kommet til Norge sammen med mor. De hadde bare det de kunne bære med seg da de måtte flykte. Far kom noen måneder senere. Tjenestedyktige menn kunne forlate det krigsherjede Ukraina om de hadde fem små barn, eller flere. Savnet etter familien ble for stort for far.

Vi hadde en av flere lengre samtaler for noen uker siden, mor, far, den lille gutten og jeg. De var så takknemlige. Så utrolig glade for at de hadde landet akkurat hos oss. Glade for at barna ble tatt så godt imot. At de var trygge. Far hadde jobb. Visste ikke hvordan de skulle kunne gjengjelde. Men nå måtte de hjem. Til Ukraina. Familien følte at de ikke hadde noe valg. Vanskelig å forstå, men man kan ikke annet enn å beundre motet til den unge familien.

Besteforeldre var blitt syke. Far ville kjempe sammen med kameratene sine ved fronten. Han hadde dårlig samvittighet. Både for å bli, og for å reise. Han gråt. Samtidig bar han stolthet. «Hjemme er der hjertet er», sa han, og tørket en tåre med håndbaken. «Landet vårt trenger oss.» Den lille gutten hadde store øyne, og visste ikke hva han skulle si. Fiklet med en blyant. Dagen etter fortalte han at han aldri hadde sett far gråte.

Nå er de tilbake i Ukraina. Etter to strevsomme døgn på reise. Tilbake i et sønderskutt og kaldt land. Uten strøm og vann. Uten åpne skoler og barnehager. Et land uten infrastruktur. De har det ikke som i Norge. Men, forholdene tatt i betraktning, greit. Ifølge min unge venn.

Vi har kommunisert ved hjelp av translate og kroppsspråk, og vi har funnet noen læremidler vi har kunnet bruke. Han fikk læringsbrett. De samme store øynene. Skulle han få det!? Være ute og leke, uansett vær? Var det lov å snakke sammen i timene? Hvorfor var ikke læreren strengere? Norsk skole var en fest. Veldig forskjellig fra skolehverdagen hjemme i Ukraina.

Jeg tenker perspektivet den unge gutten tok med seg inn i klasserommet vårt har vært viktig for medelevene hans å ta del i. Lære om gamle menn som bestemmer seg for å gå til krig. Med god avstand til slagmarkene, der unge menn, fedre og besteforeldre dør. Løfte blikket. Trekke paralleller til vår egen historie. Hva hadde dere tatt med dere om dere måtte rømme i all hast? Klarer vi å se at vi er privilegerte?

Konteksten er at kjedsomhetsdebatten har fått føtter å gå på, igjen. Mange elever kjeder seg i norsk skole. Vi dykker dypt i fantastisk litteratur, går på skattejakt, og lager magiske portaler. Vi studerer jordkloden vår, bærekraft, og lærer om mennesker på flukt. Vi danser, lager egen musikk, går på kunstutstillinger og praktiserer elevmedvirkning gjennom elevdemokrati.

Vi produserer animasjonsfilmer, har variert kroppsøving og lager insekthotell på sløyden. Vi bruker Minecraft for bærekraftig byplanlegging, lager budsjetter og velger bystyre. Vi lærer nye språk. Vi åpner øyne mot verden. Vi tilpasser og inkluderer. Vår ukrainske venn var et stort smil. Nesten hele tiden. Til tross for bagasjen han bar på. Kunne ikke skjønne hva medelevene mente. Kjedelig!?

Verden er stor. Komplisert. Urettferdig, uforutsigbar og fantastisk. Det handler ikke bare om meg og mitt. «Når alle er spesielle og unike, blir det alminnelig å være spesiell. Vi lever i ei tid der vi skal dyrke oss selv og vår egen unikhet. Alternative fortellinger om fellesskap med ansvar og plikter, gode læringsfellesskap og trygge relasjoner, kan danne en motvekt til den romantiske individualismen, sier universitetslektor Mattias Øhra. Han er opptatt av at vi må utvikle et språk for hva barn og unge faktisk står i.

Det perspektivet er viktig å ta med seg videre, tenker jeg.

Godt nytt lære(r)år, alle sammen!