En NOU for fremtiden

Det var en stor dag da rapporten fra Kvalitetsutvalget kom, med forslag til endringer av Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem. Dette er klart den beste NOU-en jeg har lest. Den lukter liflig av grasrot, tillit, faglighet og læring. I den grad det går an å bli oppstemt av å lese en NOU, må det være av denne.

I stedet for å foreslå flikking på et eksisterende system som er mer et lappeteppe av tester, målinger og kartleggingsprøver enn et koherent system, har utvalget tatt djerve beslutninger og vurdert fra grunnen av hva vi egentlig trenger av målinger og verktøy for å styrke læringen i skolen. De har ikke gått seg vill i ulike aktørers interesser, men fokusert på kjerneoppdraget, nemlig det som foregår mellom elev/deltaker, lærer og fag.

Det mest djerve de har gjort i sine anbefalinger, er å foreslå å velge vekk nasjonale prøver, og se på hvordan vi kan rigge oss slik at eksamen kanskje kan bli overflødig, særlig i grunnskolen. Argumentet om at eksamen er overflødig, i og med at alle har rett til videregående opplæring, er jo helt legitimt. Dette var kanskje det mest uventede, først og fremst fordi det var usikkert hvor vidt utvalget skulle diskutere eksamen i det hele tatt.

De mest ihuga forkjemperne for eksamen opplever jeg som så fastlåste og impregnerte mot argumenter at det mest av alt virker som de har kjørt seg fast i en retorisk blindvei kalt Humes giljotin, som er argumentet at noe har sin berettigelse bare i kraft av at sånn er det, og sånn har det alltid vært, derfor skal det fortsette sånn i all evighet og litt til. Amen.

Om elevene skal ha tallkarakterer, og standpunktkarakter er det mest pålitelige målet på en elevs kompetanse, har vi da vitterlig ikke bruk for eksamen. Å velte gullkalven kalt eksamen fordrer at vi er trygge på standpunktkarakteren, og at denne blir en maksimalt pålitelig størrelse som det går an å stole på, uten at vi har eksamen som en korrigerende faktor.

Tillitsreform i praksis

Det virker som en spennende og fornuftig tanke å satse på profesjonsfellesskapets evne og vilje til å jobbe mot gode konsensuser i setting av standpunktkarakterer. At vi bruker tid i fellesskap til å vurdere elev/deltaker-arbeider og skaper kollektive forståelser som styrker vurderingen, er vel anvendt tid. Dette er jo tillitsreform i praksis, ønsker vi ikke å gi profesjonen handlingsrom til å utvikle faglig enhet, enighet og eierskap til egen yrkesutøvelse?

I et sånt arbeid kan det være nyttig med verktøyer som kan hjelpe oss å avdekke faglige nivåer og sette læringstøttende språk på det, slik at vi kan hjelpe eleven/deltakeren videre i utviklingen sin. Nå har vi sjansen til å satse på forsømte områder. Nasjonale prøver har gitt oss tunnelsyn på lesing, uten at leselysten eller ferdighetene har blitt noe bedre. Sentralt utarbeidede hjelpemidler, i form av kartleggingsverktøy for alle grunnleggende ferdigheter vil være til stor hjelp for å knytte bånd mellom det lokale og det nasjonale. 

Jeg bruker mye tid på å kartlegge og avdekke elevers språklige nivå og kompetanse, og hadde satt pris på pålitelige supplement. Jobben er likevel mitt ansvar, og kjennskap til den enkeltes stemme og skrivestil blir i tiden fremover vårt fremste middel til å avsløre språkmodellene som står i kø for å skrive intetsigende tekster om hva som helst.

Muntlig senter i Bergen

Vi trenger et leseløft, vi trenger et skriveløft, og vi trenger også et taleløft. Vi har nasjonale skrive- og lesesenter, som bør «settes fri» for å lage de redskapene vi trenger. Vi bør også få et nasjonalt senter for det muntlige, og det må selvfølgelig legges til breiflabbens rike: Bergen, en tilstand i din sjel.

Disse sentraene bør operere på bestilling fra lærerne, og ikke Utdanningsdirektoratet, som er i ferd med å utspille, for ikke å si overspille, sin rolle. Nå viser det seg for eksempel at de har lagt opp til kartleggingsprøver for våren i førsteklasse, som er delvis adaptive. Dette til tross for at de skal ha fått beskjed om å legge adaptive prøver på is. Dessuten har vi ikke kompetansemål før etter andre klasse. De har dermed tatt utgangspunkt i antatt oppnåelse av kompetanse etter første skoleår på slett grunnlag. Jeg har ennå ikke sett en statsråd som har klart å kontrollere Udir, men er helt klar for nye opplevelser på den fronten.

For at nye hjelpemidler skal virke, er det mange faktorer som teller inn. Hjelpemidlene vi skal bruke, må avspeile læringssituasjonen, slik at de føles naturlige og ikke fremmede når de brukes. Hva gjør vi for eksempel i klasserommet i møte med nytt fagstoff? Vi snakker med elevene/deltakerne, aktiviserer fellesskapets forkunnskap, motiverer, planlegger og avklarer. Læreren må være en aktiv deltaker i bruken av faglige verktøy, slik at de inngår i en reell pedagogisk situasjon, ikke som et traurig pliktløp på skjerm eller papir.

Dessverre er det ikke bare strekk i laget, men også kanskje en massiv sprekk, når det gjelder holdningen til karakterer, nasjonale prøver og eksamen. Det er ikke sånn at alle lærere tviholder på systemet som vi har i dag. Selv jeg, som selverklært dinosaur med 28 år i klasserommet, innser at om noe ikke virker – ja så må vi kanskje må endre på det. Jeg blir betenkt når avtroppende leder i Utdanningsforbundet på Dax 18 uttaler seg på vegne av  «laget», som om det ikke finnes noen strekk eller sprekk i laget i dette spørsmålet. Det er ikke gitt at «vi i Utdanningsforbundet» har en overveiende konservativ holdning til eksamen og karakterer. Det er ikke gitt at «vi i Utdanningsforbundet» er så fornøyd med situasjonen at vi har råd til å motsette oss endring. Ikke en gang av Tyrannosaurus examenstekst eller Brontosaurus karakterus.

Et tall sier lite

Det som er gitt, er at vi ønsker at elevene og deltakerne våre ser egenverdien i å utvikle seg i lesing, skriving, muntlighet og kunnskaper, og først og fremst vil ha tilbakemeldinger som i størst mulig grad stimulerer til denne utviklingen. Et tall er en abstraksjon som sier svært lite, og som er best egnet til å gjøre de med høy måloppnåelse lettere oppstemte. Nå har vi prøvd tallkarakterer i fryktelig mange år. En enorm suksess har det vel neppe vært, med mindre man ser på instrumentell læring som et gode, og at utdanning som utvikling av konkurransefortrinn er viktigere enn danning for å bli et bedre menneske.

Det skjer mye i skolene nå, med karakterdemping, styrket vurderingskultur, elevdemokrati og fokus på fagrelevans heller enn drøvtygging av gamle slagere fra pensumlistenes tid. Vi kan nå et stykke i den utviklingen uten å endre på støvete karakter- og eksamenskultur, men om vi mener alvor med Fagfornyingen, må også noen gamle darlings til livs. Jeg støtter helhjertet utvalget sin innstilling til å fullføre intensjonene i Fagfornyelsen, og håper at politikerne har mot til å stole på kvalifiserte endringsforslag. Jeg frykter at vi nå får en politisert og polarisert debatt, der vi plutselig er 10 år inn i LK20 med et kvalitetsvurderingssystem fra 2000-tallet uten at det har skjedd noe. Vi er på et kritisk punkt nå, der fortellingen om fremtidens skole får sine første kapitler.

Lærere, elever og forskere må være lydhøre for hverandres perspektiver på virkeligheten, slik at vi sammen utvikler et kvalitetsvurderingssystem som er så bra faglig og demokratisk fundert at det kan holde i lang tid. Og «vi i Utdanningsforbundet» trenger et nyansert blikk på hva som beveger seg på grasrotnivå. Da må man ikke late som «sprekker» eller «strekk» i laget ikke finnes, og tale med nødvendige forbehold.

Dette kan bli bra.

Utvalg foreslår å avvikle dagens nasjonale prøver

Utdanningsforbundet vil avvikle nasjonale prøver