Vi får ta den foreldreaksjonen vi har fått

Hva var det Tonje Brenna egentlig sa?

At digitaliseringen har vært litt bevisstløs de siste årene, var det visst.

Dette var det mange lærere som reagerte på, og med god grunn.

Det er lærerne som står i førstelinja. Lærerne som får kjeft på foreldremøter fordi ungene deres får tilgang til ymse griseri fordi skoleeier har vært vettlaus og glemt nødvendige rutiner der de lemper for eksempel nettbrett inn på småtrinnet.

Lærerne som skulle ønske seg ordentlige lærebøker både digitalt og på papir, men som finner seg selv bøyd over kopimaskinen før elevene skal lese de tekstene som egner seg best på nettopp papir, og som skal huske å legge ut en pdf-versjon også, så de som trenger lydstøtte får det.

Lærerne som er koplet av beslutningsleddet, mens skoleeier eller -leder, eller pinadø en administrativt ansatt (kanskje også en velutdannet barbar) tar didaktiske beslutninger som det like forbanna står i læreplanen at det er læreren som skal ta.

Læreren som får fortvilte telefoner i helgen fordi det raste helt ut i forrige uke da klassen ikke fikk vikar.

Det er læreren som igjen opplever å bli slått sammen med ufaglærte som leker butikk i klasserommet eller må rydde opp i det som skjer i some på fritida. Og så videre. Det provoserer.

Men det har seg sånn at det har skjedd en del bevisstløst. Det har jo det. Det var bare noe med presisjonsnivået til ministeren. Når hun først brukte det ordet, kunne hun godt hengt bjella på rett katt.

Jeg har selv ønsket meg en foreldreaksjon. Ikke akkurat den vi fikk, men en som kunne ta til motmæle mot avviklinga av en del skikkelig lesestoff i undervisninga. Jeg veit at ikke alle er like fortjust i lærebøkene og klarer seg fint uten. Det lever jeg greit med. Ikke har jeg dønn innsikt i andre fag enn egne, og jeg har da klart meg fint uten når det vi har hatt tilgjengelig ikke har vært godt nok, men det tar ikke bort hvor veldig veldig bra det er når jeg har kunnet lene meg på et solid læreverk.

Og aller viktigst: vi som har erfaring og veit hvor vi skal gå for alternativer, er ganske sneversynte om vi tror at også alle for eksempel dønn nyslåtte lærere klarer seg akkurat like fint. Eller alle elever. Og en ting til: noen fag er lesefag. Her er den syke mora mi norskfaget, der vi gjør fint lite annet enn å lese, før vi snakker og skriver om det. Vi leser mye og etter hvert skal vi helst lese både langt og lenge.

Inntil disse skoleeierne som har vært litt for glade i å anskaffe dingser tilpasset arbeidstakere på farta, små laptoper og brett, til elever, inntil de begynner å anskaffe ordentlige lesebrett og gir elever tilgang til skjermer og tastatur av en viss størrelse når det er påkrevd, ja, inntil den tid, vil jeg stå ganske hardnakket på at mye tekst må bli lest på papir og at det er myndighetenes fordømte plikt å gjøre også det tilgjengelig for alle elever, også for de som har utarmet ledelse eller skoleøkonomi.

Men altså, det var den foreldreaksjonen jeg ønsket meg og den jeg fikk. Jeg har mye jeg kunne sagt om deling av usladda unger som driver med kjempetrivelige analoge aktiviteter i heimen, og det på sosiale medier, men jeg skal prøve å la det være.

Jeg skjønner noe så inderlig lærere som nå har behov for å åpne opp klasserommet for å vise fram hva de faktisk bruker for eksempel nettbrett til, og at de fortsatt har uteskole og sløyd og ikke kan fordra spillifisert undervisning. Flere åpne rom.

Jeg har ikke hengt mye på den FB-sida til foreldreaksjonen, men fått med meg at det der, som de fleste andre steder, både er ganske fanatiske og fornuftige folk, men uansett kommer det en del generalisert pepper til lærere der, og er det noe i hvert fall jeg er lei av, er det generalisert pepper.

Samtidig skjønner jeg det noen kaller moralsk panikk. Folk skal slippe at småungene deres ser gladvold på skolen når de selv har gjort det de kan for at de skal slippe det på fritida.

Folk skal også kunne ha tillit til at de unge lovende treffer kvalifiserte lærere i klasserommet, som får lov til å velge læremidler og arbeidsformer ut fra formålet med det som skal læres denne uka, og ikke hva foreldre måtte mene om det – eller hvilke knappe ressurser den fattige skoleeieren deres har evnet å rigge rommet med.

Derfor tenker jeg at jeg får ta til takke med den foreldreaksjonen vi fikk. Den kommer fra et sted.

Den er helt på sin plass i ei tid der heldigitalisering er blitt et ord som faktisk blir brukt i skolesammenheng, som om vi allerede var blitt avatarer, og det er svært varierende hvor vettugt og økonomisk romslig det står til i ulike kommuner og skoler.

Den er også teit, men som en del annet digitalt, er den kommet for å bli.

I tillegg tror jeg vi kommer lengst med skole-hjem-samarbeid, også her, i det minste i de sakene de fleste er enige om. Og ettersom Ane Dahl Torp må finne seg i at også læringsbrett forblir et pedagogisk verktøy, burde vi kunne se litt stort på det.

Dette innlegget er først publisert på forfatterens blogg. Red.

Lærere om opprøret mot skjermbruk:

– Vi bruker skjermen for å gjøre undervisningen bedre

– Foreldreopprøret skaper en skrekkversjon

– Hvis foreldre skal definere hvordan lærerne skal jobbe, undergraver det lærerprofesjonen