Når barnehagebarn blir sett på som voldsutøvere

20.12.23 kunne vi i Utdanningsnytt lese om ulik avvikspraksis i Oslos 15 bydeler. Undersøkelsen til Utdanningsnytt viste at det var svært ulik praksis, fra 0 avvik i enkelte bydeler til over 200 i en annen. Den bydelen med over 200 avvik er den jeg selv jobber i.

Men hva er det som gjemmer seg bak disse tallene? Når vi snakker om vold og trusler i barnehagene, er det viktig at vi ikke bidrar til å skape et syn på barn som voldsutøvere. La dette være sagt; barnehagebarn er ikke voldsutøvere!

Når barn utøver handlinger som forstås som voldelige, handler det ikke om voldelige barn, men om at barns grenser er nådd og deres integritet oppleves truet. Innen pedagogikken, og samfunnet for øvrig, har det vært et paradigmeskiftet i synet på barn. I løpet av 2000-tallet begynte vi å snakke om barnet som subjekt, som «human being». Når vi nå ser at barn i barnehagealder blir omtalt og forstått som voldelige barn er vi på ville veier fra der forståelsen av barnet som subjekt startet. Vi snakker også om barnet som rettssubjekter, og i dette ansvarliggjøres stadig yngre barn deres handlinger på individorientert måte. I et mylder av å anerkjenne barn som (retts)subjekt, lurer jeg på om vi nå har glemt den voksnes rolle som veiviser, støttende stillas, grensesetter og omsorgsperson.

Hvorfor er det viktig å melde avvik?

For hva er det man melder avvik på, og hvorfor er det viktig å melde avvik? Først og fremst må vi legge til grunn at barn ikke er utøvere av vold og trusler i en voksen kontekst. Barn kan agere med vold og aggresjon når de har lav selvfølelse, er i fortvilelse som følge av objektivisering og tingliggjøring, og når de er i mangel på andre kommunikasjonsformer. I tillegg er det å bite, klype, slå osv. for mange barn en del av deres normale utvikling i grensetesting, og forstå seg selv og andres grenser. 

Den voksnes rolle i disse testperiodene er avgjørende for hvordan barnet ser seg som en del av verden for øvrig. Når vi melder avvik på vold og trusler i Oslo kommunes avvikssystem, handler dette også om at avvikssystemet ikke er laget for barnehager og deres brukere. Kategoriene i systemet og tilvalgene hensyntar ikke barnehagens form, innhold og brukere. Med dette til grunn er det viktig at avvik knyttet til vold og trusler formuleres på en profesjonell og etisk måte. 

Dette krever et langsiktig arbeid og dialog med alle parter. Verneombud, tillitsvalgte, ansatte og ledere har viktige partsroller i dette. Samtidig er det viktig å synliggjøre barnehagenes økte kompleksitet, ressursmangel og personalets kompetansebehov, i tillegg til støttebehov.

Ukritisk fremstilling

En ukritisk og unyansert fremstilling av vold og trusler, slik Utdanningsnytt bidrar med i sin artikkel, er ikke til hjelp eller nytte i arbeidet med å forstå barn og deres uttrykk, barnehagenes økte kompleksitet, synliggjøre behovet for ressurser og kompetanse. Deres fremstilling kan i ytterste konsekvens forstås som et bidrag til å forsterke synet på barn som voldsutøvere og fremtidige kriminelle. 

Som en konsekvens av denne fremstillingsmåten og uttalelsene til Marianne Lange Krogh i Utdanningsforbundet Oslo om barnehagens arbeid med å synliggjøre vold og trusler, kan programmer som DUÅ, ART, Steg for steg og tilsvarende enkelt forsvares implementert i alle barnehager. Dette tror jeg hverken Utdanningsforbundet eller barnehageprofesjonen ønsker.

Vold og trusler mot barnehageansatte meldes sjelden

– Atferdsvansker må følges opp i barnehagen