Cecilie Pérez
kommenterte nylig en politisk styrt utvikling av skolen i perspektiv av årets
nyord, krympflasjon. Skole som tjeneste er for komplekst sammensatt til enkel
måling og veiing. Samtidig er det lett å følge hovedpoenget i innlegget til Pérez.
Hovedingrediensen i skolen er kompetente lærere. Undervisningskompetanse
bygger på noen lovkrav.
Krympflasjonen
handler om at lærer kan erstattes med, om ikke luft, så i alle fall noe annet
enn lærer. Der sjokoladeprodusenten skryter av å tilsette luft for å skape
et bedre produkt, er arbeidsgiverrepresentanten KS åpen for at personell uten
pedagogikk og faglig innsikt skal få bedrive undervisning. Ja, man kan si at
pakken inneholder mindre av lovet innhold.
Reformenes tid
Rent mel i
posen vil jeg ikke si at de sentrale myndighetene heller har. Vi kan følge
utviklingen de siste tretti årene gjennom grunnskolens informasjonssystem. Jeg
vil her begrense meg til å se på småskoletrinnet. Der har det vært størst
endring. I dag er det også et sterkt søkelys på tidlig innsats.
Høsten 1992
gikk ca. 152.000 elever i daværende 1.-3. trinn. På den tiden lå andelen
ufaglærte i undervisningsstilling på 4,2 prosent. Historisk befinner vi oss før
den statlige desentraliseringsstrategien satte inn. Elevtallet økte jevnt og
trutt, slik at det var 10.000 flere sjuåringer som startet på skolen i 1997. Dette
året er svært viktig i skolehistorien, seksårsreformen medførte at også 61.600
seksåringer skulle leke seg inn i skolen.
Med denne voldsomme
økningen av elevtallet ble det også behov for flere lærere, over 6000 nye årsverk
måtte til. Årstimetallet til 1.-4. trinn økte med 35 prosent i forhold til 1.-3.
trinn året før. Vi gikk nå inn i en tid med økende lærermangel i småskolen. Andelen
ufaglærte ble liggende rundt 6-7 prosent fram mot høsten 2002, hvor hele 245 933
elever ble registrert i 1.-4. trinn.
Grep for å tette hullene
Året 2002 ble et nytt interessant vendepunkt. Daværende utdanningsminister Trond Giske (Ap) tok
grepet eldre lærere vil huske som skolepakke 2. Lærerne innrømmer å
undervise én time mer per uke mot en lønnsøkning. Resultatet lot seg ikke vente på seg, andelen ufaglærte gikk ned og holdt seg på rundt 2-3 prosent fram til
skoleåret 2008-09.
I 2003 falt regelen
om klassedelingstallet. Dette var etter SVs forslag, og regjeringen skulle gjennom
skoletilsynet passe på at opphevingen ikke brukes som sparetiltak. Nok en
omfattende desentralisering skjedde året etter da forhandlingsansvaret for
lærerne brått og lite forberedt ble overført fra staten til kommunene, som begynte
å kalle seg skoleeier.
Volumet pumpes opp
Tilbake til
poenget med dette innlegget, elevtallet sank i årene fram mot 2010, og staten ordnet
det slik at lærerne underviser mer. Tross dette blir andelen ufaglærte på
småskoletrinnet liggende rundt 4 prosent. Hvorfor oppnår man ikke full
lærerdekning for de minste barna? Staten vet ikke å være beskjeden. Det kommer stadig
nye krav om flere undervisningstimer til de minste, og noen til de eldre
barneskoleelevene. I 2013 er det ca. 4400 flere småskolebarn enn året seksårsreformen
inntraff. Nær en million flere årstimer undervises.
Vi må hele
tiden huske at tallene er hentet fra GSI, altså slik rektorene rapporterer at
de har planlagt skoleåret. Vi skolefolk vet at underveis skjer det begivenheter
som gjør at man må finne vikarer. Med vedtaket i 2016 om økt lærertetthet i
småskolen økte andelen ufaglærte til over 5 prosent, der andelen har blitt
liggende fram mot nåtiden. Den nyeste oppdateringen av GSI viser at 5,7 prosent
av årstimene i småskolen blir undervist av ufaglærte, til tross for at elevtallet
har sunket med 14.000 de siste fem årene! Dette skoleåret er det planlagt over 800.000
årstimer undervisning med lærere som ikke kvalifiserer for fast tilsetting for
de yngste elevene. Hvor er den tidlige innsatsen?
Nesten et kinderegg
I disse dager
fordyper vi oss i evalueringen av seksårsreformen. Det tok 25 år før
politikerne var tilstrekkelig distansert fra denne reformen til at de lot
forskerne gå i dybden. Kort fortalt: Barna fikk ikke sjokoladen som var lovet. Opprinnelig
var det en maksimal gruppestørrelse på 18 barn, men det tydelige kravet til
bemanningen smeltet vekk.
Overraskelsen
kom fra ivrige politikerne som har gitt de yngste elevene tilsvarende to år mer
skolegang. Forsker Elise Farstad Djupedal sier «hun har funnet et skoleår som
vi ikke har snakket om». Det kommer i tillegg til overgangen til tiårig
grunnskole.
Utfordringen
er hvordan flere regjeringer opp gjennom tre tiår ikke ser ut til å klare å
gjøre seg seriøse ovenfor kommunene. Mer frihet gis med den ene hånden, mens
det kommer krav og pålegg fra den andre. Den økte aktiviteten krever 10.000
flere årsverk til å undervise nå enn i 1992.
Strid og konflikt
Striden om lærernes
arbeidstid må ses i lys av kommunenes opplevelse av økte utgifter til skole. Ved
å gi rektor mer styringsrett og svekke de sentrale avtalene for
undervisningsplikt kunne man «effektivisere» lærernes arbeidsdag. Slik tenkte
nok KS i 2013, ved inngangen til arbeidstidsforhandlingene. Nå gjentar KS og
regjeringen en variant av dette forsøket på å økonomisere. Frikommuner og forsøk
på innovasjon i tjenestene sjøsettes av regjeringen Støre.
Nyttårstalen
til Erna Solberg ved inngangen til 2014 viet skole oppmerksomhet. Drømmelæreren,
sa statsministeren og mente at regjeringens figur skulle redde skolen. Mange av
oss helt vanlige lærere fnyste og lurte på hvorfor Solberg ikke gav alle barn
rett til en utdannet lærer. Et solid lønnsløft kunne lokket flere til klasserommet.
Økonomi
Småskolen har
blitt en mye dyrere tjeneste. Ikke bare skulle skolene holde tritt med en
generell lønnsutvikling i perioden. Kommunene fikk lesset på stadig flere kostbare
krav. Det er en freidig påstand, men en periode finansierte barneskolelærerne
sin egen lønnsutvikling ved at klassene fikk stadig flere elever.
Undervisning
kjennetegnes som menneskenære tjenester, de er arbeidsintensive. I slike
bransjer må vi forstå at velferden blir relativt mer kostbar, slik også
økonomen Kalle Moene oppsummerer. Teorien om kostnadssjuken sier ganske
enkelt at i vår tid, hvor det å lage møbler, traktorer og annen produksjon
kjennetegnet av automatisering og utflagging, blir produktene relativt
billigere. Da framstår undervisningstjenester som relativt dyrere. Opplever vi
en uvilje mot å ta kostnaden for god undervisning?
Når en skal
veie innsatsfaktorene til skole, betyr lønnskostnadene mye. Dette må vi se i
sammenheng med at kommunene i budsjettarbeidet forholder seg til en deflator
fra statsbudsjettet. Lønnsandelen til denne deflatoren har de siste årene
ligget på 60 prosent. Det er nok få rektorer som har et driftsbudsjett på 40
prosent. At lærerlønna strypes er med på å gjøre at skolebudsjettene holder i
trange tider. 800.000 timer som kan betales med lavere lønn til ukvalifiserte
hjelper kanskje litt også?
Sett i lys av
alle pålegg gjennom de drøyt siste tretti årene, kan man lure på hvordan
kommunene har hatt anledning til å holde tritt med utgiftsveksten. Et nytt
eksempel er underfinansiering av lærebøker og læremidler. For oss som arbeider
i skolen gir svaret seg, vi har vært vitne til en utarming.
Ta grep med ny opplæringslov
Med den
dalende interessen for å utdanne seg til småskolelærer og det faktum at andelen
ufaglærte stadig stiger tross synkende elevtall, må det lyse rødt hos kunnskapsminister
Tonje Brenna.
Det blir
interessant å se hvordan ny opplæringslov kan sikre elevene tilgang til lærere.
Forslaget om å gjøre skoleeier ansvarlig ved å innføre et dispensasjonssystem,
bør absolutt vurderes. Da vil statsforvalteren og departementet bli involvert i
krisa. En annen vri er å gjøre som i Danmark, redusere undervisningstiden for
elevene.
Tre tiår med
sammenhengende, daglig lærermangel viser at grep på tas. Skolen er porøs!
På tide med ny oppskrift
Gi meg heller en Troika
med marsipan, nougat og bringebærgelé, dyppet i mørk sjokolade. Det er en
sjokolade som passer dagens intensjon med skolen. Rik og spennende konfekt som
produsenten beskriver som den ultimate nytelsen.
Skal man satse på
eleven, må man satse på læreren!
