Fasten før festen – mer enn mindre mat

«Er du sliten? Ta deg litt vann! Jeg lover at jeg ikke skal fortelle det til mora di», sier en litt bekymret lærer til eleven som har tatt mål av seg til å begynne å praktisere faste i skoletiden.

Denne uken går vi inn i ramadan, ofte omtalt som muslimenes fastemåned. Denne måneden opplever mange muslimske elever at skolen og lærere blir ekstra oppmerksomme på islam og elever som velger å avstå fra mat i skoletiden. Men hva går bekymringen til læreren som vil gi eleven litt vann ut på? Læreren er usikker på om det er eleven selv som har valgt å avstå fra mat i ramadan, eller om det er et press hjemmefra. Det er en legitim bekymring. I skolen ønsker vi oppmerksomme lærere som er opptatt av barnas beste, elevenes energinivå og konsentrasjonsevne.

Gjennom forskningsprosjektet FAITHED snakket vi med mange muslimske barn og ungdommer i Norge om deres erfaringer i moskeer og i skolen. Her finner vi uttalt at det gjerne er dem selv som ønsker å prøve ut fasting. Foreldrene deres, derimot, deler ofte lærernes bekymring om at fasten skal gå utover skole og skolearbeid. De sender gjerne med en ekstra nistepakke for å unngå nettopp det. Når det er sagt, er det viktig for foreldrene at barna deres faktisk opplever frihet til å kunne utøve religionen sin, også på skolen.

Fordi det fastes i ramadan, er det fort gjort å sette likhetstegn mellom ramadan og faste. Kanskje kommer det også av hvordan ramadan er omtalt i media og i TV-program som mange av oss bruker i KRLE-undervisning (for eksempel «På tro og Are»). Ramadan er altså navnet på måneden fasten (som på arabisk heter saum) finner sted. For mange av de muslimske elevene våre er ramadan mer enn faste, og faste vil være mye mer enn ‘mindre mat’. Dette vil også barn og ungdommer som ikke faster, verken helt eller delvis, kunne erfare. For ramadan er en spesiell tid som gir barn og unge verdifulle og positive erfaringer. Og disse mener vi det er viktig for lærere å kjenne til.

 At det fastes i ramadan er altså kjent, men hvorfor? Dette spør også medelevene til de muslimske barna og ungdommene om; «Hvorfor spiser du ikke?». Det er ingen plikt for barn å faste i måneden ramadan, og kanskje holder mor og far tilbake. Så, hvis det ikke er på foreldrenes oppfordring, hva ligger da bak ønsket om å prøve det ut?

Indre fokus

Det å avstå fra mat i perioder går for mange muslimer sammen med en mulighet til å vende blikket innover og forsøke å bli en bedre (religiøs) versjon av seg selv. «Sett deg delmål for ramadan», sier en av lærerne i en moské vi besøkte. Å utøve takknemlighet er et eksempel på nettopp dette, forteller ungdommer vi intervjuet.

Andre trekker frem Koranens rolle under ramadan. Ifølge islamsk tradisjon er dette den måneden hvor profeten Muhammed mottok den første åpenbaring av Koranen. Derfor er lesing av Koranen sentralt under ramadan, både i moskéene og for den enkelte muslim. Selv de elevene som ikke selv leser, kan oppleve at det er større oppmerksomhet og flere handlinger knyttet til Koranen enn ellers i året.

Å høre til et sosialt fellesskap og bli voksen

Et viktig møtepunkt under ramadan å «bryte» fasten. Dette gjøres gjerne på kveldstid i fellesskap med familie og venner. Fra tidlig alder er mange av våre elever med når foreldre, eldre søsken og utvidet familie både starter og avslutter dagene med slike sosiale måltider. Det er altså en periode preget av samvær med andre, ofte innrammet i en høytidsstemning. At barnet vil faste, kan altså ses i sammenheng med et ønske om å ta del i familiens opplevelser. Men det å faste noen dager, eller deler av dagene, handler også om å bevege seg mot det å bli voksen. 

For idealet for voksne er å overholde hele fasten, og dette idealet ønsker mange unge muslimer gradvis å nærme seg. Ungdommer forteller at flere i vennegruppen kanskje skal faste for første gang. De holder hverandre oppdatert gjennom dagen, før de sammen bryter fasten når kvelden kommer.

Solidaritet og medmenneskelighet

Flere moskéer har egne opplegg under ramadan, og noen elever tilbringer mer tid der enn de vanligvis gjør. Mens enkelte moskéer har aktiviteter der barna lager hilsener på kort og tegner og fargelegger lykter, arrangerer andre konkurranser og feiringer av barnas oppnåelser. Eksempler på dette er bokstavinnlæring og lesing av suraer. Ekstra stas er det når det vanker premier i disse konkurransene.

Flere er også opptatt av å bruke ramadan til å rette fokus mot situasjoner og grupper utover ens egen nære kontekst. Dette kan for eksempel komme til uttrykk når barna i moskéen bistår med å lage mat som gis til trengende ikke-muslimer. I enkelte moskeer rettes undervisningen mot globalt medborgerskap og det å kunne ta den andres perspektiv. Å vise empati og omsorg for andre som ikke er like heldige, er et tilbakevendende tema i samtalene om ramadan.

Fasten skjer før festen

 «Jeg gleder meg til id, men det er litt dumt at ramadan snart er over også», sa en av lærerne i en moské vi besøkte. Id al-fitr, fastebrytningsfesten som følger ramadan, har blitt en del av høytidsmarkeringene ved mange skoler og barnehager. Kanskje har vi oversett at ramadan er en måned med verdi i seg selv. Det er ikke bare en tung bør for en pliktoppfyllende muslim. Det er også fellesskap og feiring, omsorg og mestring. Det betyr ikke at alt utelukkende er positivt. Noen savner et fellesskap å være sammen med. Andre synes det er slitsomt å overholde fasten. Kanskje vil noen ungdommer stikke innom kantina eller butikken etter skolen, før de drar hjem til mamma og pappa.

Å være en støttespiller for elevene

Lærere vil møte elever og foreldre som har ulike erfaringer med faste og med ramadan. I vår undersøkelse fant vi et stort ønske blant muslimske foreldrene om samarbeid med skolen i forbindelse med ramadan. Å spørre foreldrene om de har noen spesielle tradisjoner kan bidra til at hjem og skole danner et støttende team rundt eleven.

Nettopp det kunne læreren vi siterte innledningsvis, ha erfart dersom kontakt med foreldrene hadde vært etablert. Mer kunnskap om elevene vil gjøre at oppmerksomheten rettes mot det er viktig for dem, og kommunikasjon om barnas beste, energinivå og konsentrasjonsevne blir lettere. En jente i tenårene fortalte at læreren hennes for første gang hadde spurt henne om islam i forbindelse med ramadan. Læreren lurte på om hun skulle faste – «for hvis du skal det, så kan jeg forklare de andre lærerne hvorfor du er litt sliten». 

Dette trekkes frem som en god opplevelse av denne jenta, for læreren visste faktisk at det var ramadan. Eleven fikk sette ord på hvordan ramadan ville få innvirkning på hennes liv. Lærerens omsorg ble formidlet slik at eleven anså henne som en trygg støttespiller. Kanskje vil kunnskap om ramadans ulike sider gjøre det lettere for oss å innta denne rollen?