– 9A har gjort noe med maktbalansen i klasserommet

Tingstad startet som lærer i 1999 og forteller at volden i skolen har blitt verre og økende. Da hun startet var det en håndfull elever i byen med utagerende atferd. Nå sier hun at det er en håndfull slike elever på hvert trinn.

– Hvorfor har det blitt slik?

– Det lurer vi på, alle sammen. Det har nok blitt mer oppmerksomhet på problemet. Samtidig sier erfarne lærere at dette er noe som har akselerert og som det har blitt mye mer av.

– Hvilke konsekvenser kan det ha for læreryrket?

– Dette oppfatter både nyutdannete og erfarne lærere som krevende. Det er tøft for alle, men har du erfaring, så håndterer du det kanskje bedre. Du har en trygghet. Man kan tvile på sine evner som lærer dersom man som nyutdannet havner i en klasse med mye utagering. Og man kan kjenne på skam fordi man tror at man ikke er god nok, sier hun.

LES: – Elevenes handlinger må få konsekvenser

Det kan dessuten være tøft å innrømme for andre at man står i en slik situasjon.

– Når vi ser hvor mange nyutdannete vi mister i løpet av de første fem årene, er jeg redd dette kan være noe av det bildet.

Hun er ikke i tvil om at vold i skolen kan skremme mange fra å stå i jobben og sier at hele kollegiet og ledelsen har et felles ansvar. Det må ikke skyves ned på den enkelte.

– Hvorfor dette har skjedd, har nok noe med opplæringsloven kapittel 9A å gjøre. Endringene som kom der i 2017 har gjort noe med maktbalansen i klasserommet. Mange lærere redde for å være tydelig på grensesetting, og er nok redd for å få en 9A-sak på seg.

– Maktbalansen i klasserommet? Kan du utdype?

– Vi vil ikke til tiden med autoritær skole, ikke til den tiden da læreren hadde all makt og det var forventet disiplin og lydighet fra elevene. Men de siste 10-15 årene har det blitt en større innretning mot individperspektivet.

Les: – Foreldre må i større grad stilles ansvarlig for barnas utagering

Lærere kjenner elevene

Hun peker også på at foreldrene er mye mer opptatt av sitt barn hvor det ofte kommer krav om individuelle tilpasninger.

– Mange ser ut til å ha glemt at hver elev er en del av en større helhet og der det er mange hensyn å ta, sier Tingstad.

I kapittel 9A legges det vekt på den subjektive opplevelsen til barnet.

– Når det er slik, har lærerne få verktøy igjen i kassa når de har behov for å sette grenser, være tydelig og kanskje streng.

LES: Hvis lærere ignorerer slik atferd, blir maktbalansen i klasserommet meget forskjøvet

Mange lærere etterspør kursing i hva de rent fysisk hva de kan gjøre for å holde en elev borte fra en annen.

– Ingen ønsker å være fysisk, men man må kunne beskytte andre elever, og seg selv. Mange er redde for å miste jobben fordi man har tatt i en elev. Lærerne må vite hva som er innenfor loven. Er de opplært og trygge, er de bedre forberedt og kan ta kloke valg, sier hun.

– Hvilke tiltak mener lærerne kan bedre situasjonen når vold i skolen oppstår?

– Man må ha nok tid og nok folk med den rette kompetansen. Det handler om nok lærere, nok av andre ansatte i skolen, alle andreyrkesgrupper med god kompetanse på disse utfordringene. Det må være et godt samarbeid med og rundt eleven og foreldrene.

Hun minner om at lærere kjenner elevene sine og trenger ofte det lille 5-minuttet til å ta praten for å avvæpne situasjonen.

– Dermed kan eleven ta friminutt i annet modus enn det ellers ville vært. Da kan man komme til time på en skikkelig måte, og ikke med en situasjon som er uforløst og ikke dempet.

– Avvik skal føres

Hun minner om at dette er et sammensatt problem, og sier vold i skolen må løftes på et overordnet nivå og prioroteres både nasjonalt og lokalt.

– Forståelsen og opplevelsen av at dette er et kollektivt problem vil gjøre det lettere å komme seg videre for dem som har blitt utsatt for vold fra elever.

LES: – Vi må ha flere spesialplasser og flere hender rundt læreren

– Når skal noe betegnes som vold, og når skal man melde avvik?

– Om det er en elev som er 6 år eller 15 år som slår, så er det vold – så lenge det er fysisk utagering mot en ansatt. Men det vil naturlig nok få mer alvorlige konsekvenser jo eldre eleven er, sier hun.

I Trondheim er det ulik praksis og forståelse for hva som skal meldes. Trondheim kommune har et kvalitetssystem, «Kvaliteket», men ifølge Tingstad blir det i liten grad brukt av skolene.

– Dersom avvikssystemet skal fungere må det bli tydeligere hva systemet skal brukes til, hva som skal meldes og hvorfor det er viktig at avvikene om vold og trusler skal meldes.

Men det handler ikke bare om det fysiske, det psykiske spiller også inn.

– Det er en slitasje over tid når man ikke føler at man mestrer å håndtere elevene. Den slitasjen kan være like alvorlig som den fysiske volden. Mange velger å ikke varsle fordi det ikke skjer noe, sier hun.

Hun krever tydelige signaler fra kommuneledelsen til alle rektorer om at avvik skal føres.

– Vi vet at kommuneledelsen ønsker at systemet skal brukes. Det må brukes tid på det. Problemet er at man ikke har tid til de ekstra oppgavene. Alle må få opplæring og tid til å lære seg systemet å kjenne, og hvordan det skal brukes.

– Ønsker lærere å prioritere avviksmeldinger blant alle de andre oppgavene i arbeidshverdagen?

– Hvis man vet at det kommer noe positivt ut av det så tror jeg de kommer de til å bruke den tiden det tar. Slik det er nå ser man ikke hensikten med det, da er det lett å forstå at dette er noe av det første som glipper, sier hun og fortsetter:

– Dersom avvikssystemet avdekker de store mørketallene knyttet til vold og trusler i skolen, og at dette fører til en forbedring slik at vi får flere ansatte i skolen, er det verdt innsatsen.

Utenfor skolen

– Må man kanskje innse at dette er et yrke hvor vold er en del av hverdagen?

– Ja, men da må man ha verktøy for å håndtere det. Man må ikke leke at det ikke skjer. De fleste lærere vil oppleve dette i sin karriere og da må man bli skodd for det.

– Bør utagerende elever gå i ordinær skole?

– Alle har krav på et trygt arbeidsmiljø, både barn og voksne. Det er et mål at så mange som mulig skal ha tilbud innenfor det ordinære. Men for elever som over lengre perioder har dette som et gjentakende problem, må det være stigmatiserende å være i et miljø der i verste fall både medelever og lærere er redde for dem. Ingen barn ønsker å ha en slik atferd. Med nok ressurser kunne man fått til mye mer.

– For noen barn, kan det tenkes at de kan trenge et oppfølgingstilbud i tillegg som de kan få utenfor skolen.