Lesing er porten til tusen andre liv

Jeg vokste opp på et lite fiskersmåbruk på 1950-tallet, der antallet bøker kunne telles på to hender – og der «unødig lesing» («morskapslesing») ble sett på med stor skepsis. Spesielt farlig var romaner. Én ting var at vi kunne ødelegge synet i det dimme skinnet fra parafinlampa, eller forstyrre nattesøvnen. Verre var at lesing lokket til lediggang.

Til skrekk og advarsel ble det fortalt om en kar i nabogrenda. Han var ofte samtaleemne fordi han etter sigende aldri hadde gjort et dags arbeid, men bare ligget på loftet og lest. Han var visstnok folkesky, og de som hadde sett ham sa han var huløyd og hulbrystet, fåen og blek. Mest lignet han et levende lik, eller «et lesende lik», ble det sagt. Slik måtte ikke vi bli.

Heldigvis (får jeg vel i dag si) var jeg i barndommen ofte plaget med sykdom, og derfor ble det heime gjort ett unntak fra lesingens jernlov. Når jeg lå til sengs, fikk jeg lov til å lese så mye jeg lystet. Og jeg lystet mye. Fra Fillan folkebibliotek kom bok etter bok, brakt heim av eldre søsken. Bøkene ga meg mulighet til å drømme meg ut av kammerset.

Jeg red på gåseryggen med Nils Holgerson, kjørte Hovistuten sammen med An-Magritt, opplevde stormen på båthvelvet med Odin og Lauris, gråt en skvett da hunden Hall ble skutt. Jeg hadde mine lykkeligste stunder der, timer fulle av lesingens stille salighet. Jeg tenkte: Nå trenger jeg aldri å være alene mer!

Det jeg hadde lest, fortsatte å leve i meg; ikke som tanker, slik jeg husker det i dag, men som stemninger som farget andre opplevelser. Jeg sanset annerledes enn før: vinden suste vakrere, fuglene sang mer intenst, solnedgangen fikk et annet skjær. Var det innbilning – eller hadde lesingen gitt meg nye sanser?

Mens myndighetene i dag setter i gang kampanjer for å få barn og unge til å lese, tilhører jeg en generasjon og et miljø der lesing var stjålet tid, fra pliktene og arbeidet. Kanskje ble bøkene ekstra lokkende da.

«Velutdannete barbarer»

Doris Lessing, den britiske forfatteren som fikk nobelprisen da hun var 88 år gammel (2007), lanserte en gang begrepet «velutdannete barbarer». Om dem skrev hun:

Vi har et fenomen i dag – en person som kan beskrives som en velutdannet barbar, som har gått på skole i 20 eller 25 år, har gjort det glimrende, men ikke lest noe skjønnlitteratur, er historieløs og uvitende om alt utenfor sitt eget fagområde. Problemet er at disse barbarene har ingen idé om hvor uvitende de er. Noen av dem er lærere.

Hun kunne ha tilføyd: De fleste av dem er menn. Kvinner leser mer enn menn, selv om deres lesing opp gjennom historien er blitt sett på med stor skepsis. Det var det flere grunner til. For det første lokket det til lediggang. Hvem skulle vaske klær, lage mat, spinne, veve, sy, føde barn hvis kvinnene satt og leste?

Men kvinner fra de høyere sosiale klasser trengte vel ikke å ta slike hensyn, de hadde jo ammer og tjenere? Her kommer et annet argument inn: Lesing ga kvinner muligheten til et hemmelig indre liv, et rom der de ikke kunne overvåkes og kontrolleres. Hvem kunne vite hvilke syndige tanker som spirte bak to lesende øyne?

Noen mente at lesing ville gjøre kvinner late, misfornøyde, misunnelige, opprørske og ugudelige. Eller også syke. Det var ikke måte på hvilke plager som kunne ramme lesende kvinner: hodepine, dårlig syn, gikt, astma, forstoppelse, epilepsi, hypokondri, melankoli, osv.

Den tyske filosofen Johann Adam Bergk skrev i 1799 at lesende kvinner, på grunn av kombinasjonen fysisk inaktivitet og stimulering av følelser og fantasi, ville være langt mer tilbøyelige til masturbasjon enn andre kvinner. Dessuten var de ikke i stand til å skille mellom fantasi og virkelighet, mente Bergk. De kunne gå seg vill i ordene og følelsene, miste forstanden, miste seg selv, slik at de aldri greidde å karre seg tilbake til kjøkkenet.

Som om ikke dette var nok, ville lesing også gi tidlige rynker. Når kvinner leste noe som var trist eller vanskelig, ville de nemlig ubevisst rynke pannen – og derved miste sin glatte hud.

«Å bygge et bibliotek er å rive et fengsel.»

Henrik Wergeland hadde en inderlig tro på lesingens betydning, og han formulerte dette i ord som fremdeles lever: «Uden Dagning er Øjekuglen mørk, uden Oplysning Sjelen kun en Ørk.» – «Boghyllen er den Stige, som fører til at blive Overmandens Lige.» I 1842 åpnet Wergeland sin private boksamling i «Grotten» for arbeiderklassen i Christiania. Den som ville, kunne hver søndag komme og forsyne seg med «nyttig boglig Underholdning». Uten at det kostet noe. To uker senere hadde 100 låntakere vært innom.

I 1840 var det opprettet 230 folkebibliotek rundt omkring i Norge. Eilert Sundt karakteriserte disse som Jonsok-lys: «Det er saa morsomt at se dem tændes. De hilse hverandre fra hver sin haug og hei.» Og nå var det etter hvert en ny samfunnsklasse som ved siden av embedsmennene og bøndene begynte å bruke bibliotekene, nemlig arbeiderne. For folkebibliotekene skulle være «hele folkets universitet».

I Knudahei-brev (1904) forteller Arne Garborg hva lesing betydde for ham som barn. Den strengt religiøse faren forbød gutten å lese verdslige bøker. Men den unge Aadne ville ha noe mer enn bibel, salmebok og huspostill.

Eg må vera boksjuk fødd. (…) I buakammerset, i den store blåe kista hennar mor, djupt ned-på botnen av den, under mange lag av sengeklæde og underklæde og kva det alt var, hadde eg lånebøkene mine gøymde. Og framfor den kista låg eg på golvet på mine kne og las so tidt eg kunne stela meg ei stund, med kistelokket oppslege, studd til kistekanten og boka halvløynd ned i kiste-gapet, so eg skulle kunne stikka ho snøgt ned og få loket att om han far kom; las som for livet og sæla.

Les også: Kunnskap, dannelse og læreplaner

Bibliotekarene spilte en stor rolle i oppbyggingen av folkebibliotekene. Ikke bare skulle de organisere innkjøp, lagring og utlån. De var også moralens voktere. På et bibliotekmøte i 1909 diskuterte man om hvor fritt utlånet skulle være. Bibliotekar Jens Tvedt fra Stavanger holdt et sterkt og følelsesladet innlegg, der han fortalte hvordan han selv gjorde det:

Kommer der en umoden sjæl og forlanger en bok som jeg finder ikke passer, så siger jeg: ”Vi har den, men du får den ikke.” Det nytter ikke at spørge to ganger. Jeg siger også gjerne: ”Jeg tror ikke du endnu er moden til at læse den bok; når du blir gammel nok, så skal du få den.” Hvis jeg kvier meg for at holde en sådan forelæsning, sier jeg: ”Den er ikke gjild.” Eller: ”Den er ikke inde.” Jeg gjør mig ingen skrupler for at bruke den slags nødløgne.

Folkebibliotekene, med gratis lån av bøker, har betydd en enorm utvidelse av folks frihet. Kom, les, lær, gled dere! Og det koster ingen ting. I et samfunn der stadig flere verdier blir gjort til varer, er det viktig å forsvare den frie tilgangen til de fellesverdiene som bibliotekene forvalter. I dag er de offentlige bibliotekene også viktige arenaer for å bygge det flerkulturelle Norge.

Like etter 2. verdenskrig hadde man i USA et slagord som lød: «Å bygge et bibliotek er å rive et fengsel.» En vakker og riktig tanke. Men det må ha blitt bygd få bibliotek den siste generasjonen, for USA har i dag en større andel av sin befolkning i fengsel enn noe annet land i verden.

«Men ennå våker noen»

Vi fødes med muligheter til å leve ti tusen forskjellige liv; vi dør etter å ha brukt én av disse mulighetene. Trøsten er at vi ved å lese kan bli kjent med noen av de livene vi selv ikke fikk leve, få et språk for noen av de følelsene vi ikke trodde det fantes ord for. Dessuten: Lesing åpner porten til mulighetenes verden, der vi kan få en ny forståelse av både oss selv og virkeligheten. Opprør er mulig. Et annet samfunn er mulig.

Men ennå våker noen. Det er ganske unge menn,

som bøiet over bøker leter drømmen frem igjen,

slik den en gang strålte om en vismanns gylne penn.

Ifølge Rudolf Nilsen var det bøkene som viste de unge mennene i gråbeinsgården «veien til et land, hvor Nr. 13 ikke er!»

Det er derfor diktatorer alltid har forsøkt å begrense folks lesing. Det er derfor bokbålene har flammet og sensuren har arbeidet. Det går an å tenke at verdens 750 millioner voksne analfabeter er en fangebefolkning, sperret inne i trange privatrom og fratatt frihetens nøkler. Et av FNs tusenårsmål var å gi grunnskoleutdanning til alle verdens barn innen 2015, og på den måten avskaffe analfabetismen. Det skjedde ikke. I dag er det fremdeles 250 millioner barn som ikke kan lese.

Jeg er dypt bekymret over at lesingen i Norge går tilbake blant barn og unge, spesielt gutter. 10.000 elever går hvert år ut av grunnskolen uten å kunne lese og forstå enkle tekster. Hvis både leseferdigheter og leseglede synker, er det et av de største svik vi begår mot den oppvoksende generasjon. Lesing er nemlig ikke bare én av flere grunnleggende ferdigheter. Det er selve Den grunnleggende ferdighet, i dag forutsetningen for de fleste andre ferdigheter. Verken menneskerettigheter eller demokrati er mulig uten en befolkning som behersker kunsten å lese.

Avslutning

Jeg har begynt å lese bøker om igjen, og innrømmer at det nok er et alderdomstegn. Det vil si – det er de samme bøkene, og det er det ikke. «Dei gamle fjell i syningom, er alltid eins å sjå,» skrev Ivar Aasen (1863). Han burde ha sagt «aldri eins å sjå». Det skyldes ikke at fjellene forandrer seg, men vi gjør det. Vi stiger ikke ned i samme bok to ganger, for å omskrive Heraklit. Den andre gangen er både vi og boka forandret.

Den dagen alle jordiske bibliotek stenges for oss, kan vi trøste oss med dikteren Virginia Woolfs ord:

Jeg har ofte drømt om at når Dommedag opprinner, og de store erobrere og rettslærde og statsmenn kommer for å motta sin lønn – sine kroner, sine laurbær, sine navn uutslettelig inngravert i uforgjengelig marmor – så vil Den Allmektige vende seg til St. Peter og si, ikke uten en viss misunnelse, når Han ser oss komme med våre bøker under armen: «Se, disse trenger ingen lønn. Vi har ingenting å gi dem. For de har elsket å lese.»

• Inge Eidsvåg er forfatter og tidligere mangeårig rektor ved Nansenskolen på Lillehammer. Han har skrevet en rekke bøker, bl.a. Stille stemmer - indre bilder. Om lesingens velsignelser, farer og fryd (2007).