Forslag til en tillitsbasert handlingsrekke mellom skolen og hjemmet

Per Fugelli (1943-2017) uttalte i sin tid at tillit var gudestoffet i relasjonen mellom pasienten og legen[i]. Tillit kan defineres som en grunnleggende tro på at den andre vil oss vel. I denne kronikken vil jeg påstå at det å bygge tillit mellom skolen og hjemmet bør være styrende når vi skal vurdere hvordan skolen bør opptre etter å ha grepet inn fysisk overfor elever som har utagert.

I et tillegg til den kommende opplæringsloven fra august 2024, §13.4[ii], foreslås det at tilsette i skolen skal kunne gripe inn fysisk mot elever for å avverge skade på personer eller eiendom. Det presiseres at inngrep skal være så få, kortvarige og skånsomme som mulig. Dersom en tilsatt har grepet inn fysisk mot en elev, skal han melde fra om dette til rektor. Rektor skal videre melde fra om hendelsen til elevens foreldre. Til slutt skal rektor melde fra til kommunen eller fylkeskommunen.

Utfordringer med lovforslaget

Det er flere utfordringer med dette lovforslaget når det gjelder å bygge tillit mellom de involverte parter. Hovedutfordringen er at man legger opp til at læreren som har grepet inn fysisk mot en elev, skal melde fra om dette til rektor, og ikke informere foreldrene selv. Dersom rektor tar kontakt med hjemmet, kan det igangsette ulike reaksjoner til foreldrene. 

Foreldre vil kunne oppleve det som en overreaksjon fra skolens side at øverste leder på skolen tar kontakt med dem. Det er nærliggende å tro at foreldrene vil forvente at den involverte læreren som kjenner til hendelsen og kanskje foreldre hen alt har en relasjon til, selv tar kontakt med hjemmet? Å ikke gjøre dette kan potensielt svekke foreldrenes tillit til skolen.

For læreren vil er slikt lovforslag også kunne skape utfordringer opp mot egen rektor. Læreren vil aldri kunne vite nøyaktig hva som ble formidlet i dialogen mellom rektor og foreldre. Heller ikke hvordan saken ble fremlagt fra rektors side, og nøyaktig hvordan foreldres reaksjon var på informasjonen. I verste fall kan læreren være usikker på om rektor vil anklage læreren for hans adferd i den konkrete hendelsen. Dette kan føre til at tilliten mellom lærer og rektor får seg en knekk. 

En tillitsbasert handlingsrekke

For å bygge tillit mellom skolen og hjemmet taler alt for at den første kontakten med hjemmet bør være mellom læreren selv og foreldrene. Før man kontakter hjemmet, vil det være naturlig å snakke med eleven selv. Mitt forslag til en handlingsrekke er følgende:

1. Lærer – elev

Etter en hendelse snakker læreren med eleven om hva som skjedde. Hvis mulig, utfordres eleven på hva han selv mener må gjøres for at han ikke skal bli like sint og utagere ved en senere anledning. Lærer må lytte og gi eleven god tid, men samtidig uttrykke tydelig at eleven ikke kan opptre slik.

2. Lærer – foreldre

Læreren ringer til hjemmet for å forklare hva som skjedde. Det beste er hvis læreren kontakter foreldre før skoledagens slutt slik at de er kjent med hendelsen før de møter sitt barn. Unngå e-post, meldinger og lignende da det kan gi grunnlag for misforståelser. Læreren må be foreldrene snakke med eget barn om hendelsen, og invitere til en samtale etter at dette er gjennomført. Saken er løst dersom dialogen med foreldrene blir god. Skulle foreldrene derimot anklage læreren for hens opptreden i saken, bør man lytte ut anklagen og ta saken videre til et møte med rektor.

3. Lærer – rektor

Læreren ber rektor om et møte hvor læreren forklarer den konkrete hendelsen og hvilken reaksjon hen har fått fra foreldrene. På dette møtet bør tillitsvalgte eller en annen lærer delta. Det bør skrives referat fra møtet.

4. Rektor – foreldre

Rektor tar kontakt med foreldrene og forklarer hvordan saken er blitt gjort kjent gjennom dialog med læreren, og lytter til foreldrenes synspunkter. Dersom foreldre kontakter rektor før møtet mellom lærer og rektor, må rektor opplyse om at hen tar en prat med lærer for å få en god beskrivelse av hendelsen.

5. Rektor – kommune/fylkeskommune

Rektor kontakter kommunen eller fylkeskommunen, og dokumenterer hendelsen slik det foreslås i tillegget til opplæringsloven, §13.5 [ii]

Refleksjoner rundt handlingsrekken

Det er naturlig at foreldrene blir bekymret dersom de får en telefon fra en lærer om en negativ hendelse om eget barn. Kanskje vil foreldrene være skeptiske til lærerens beskrivelser, og muligens anklage læreren for hens opptreden. Det kan også være at foreldrene vil takke læreren for at hen tok kontakt og informerte om hendelsen. Uansett reaksjon, må læreren prøve å kommunisere tydelig hva som faktisk skjedde, og samtidig vise empati for foreldrenes reaksjoner. Dette krever at læreren har det som Spurkeland kaller et relasjonelt mot i møte med foreldrene[iii]. Læreren må ha evnen til å ta opp ubehagelige mellommenneskelige hendelser, og et mot til å møte foreldrenes emosjonelle reaksjoner.

Dersom en lærer til stadighet må gripe inn mot en bestemt elev, bør man vurdere om det er tjenlig at skolen tar kontakt med hjemmet etter hver hendelse. Hyppige telefoner fra skolen av typen «i dag skjedde det igjen at…» vil kunne tære på relasjonen mellom læreren og foreldre. Kanskje man kan avtale en oppsummerende samtale hver fredag dersom eleven utagerer mye? En vanlig strategi for å bygge gode relasjoner når utfordringene er store, er at læreren er påpasselig med å kontakte hjemmet også når man har noen positivt å formidle.

Det er grunn til å tro at de fleste hendelser kan blir avsluttet på en god måte gjennom direkte kontakt mellom den involverte læreren og hjemmet. Min erfaring er at dette også er den rådende praksis i skolen ved slike hendelser. Når noe spesielt skjer rundt enkeltelever er det vanlig at læreren selv kontakter hjemmet.

Dersom læreren ikke får en god dialog med foreldrene i en gitt situasjon, bør rektor eller andre fra ledergruppen involveres. I møte med ledelsen kan det være en styrke for læreren å bringe med en tillitsvalgt eller en annen person. Vår evne til å prosessere informasjon blir svekket når vi er stresset eller sterkt emosjonelle, og følgelig kan en støtteperson for læreren være til god hjelp. En støtteperson vil også være en styrke med tanke på lærerens rettsikkerhet.

På tross av at læreren i en samtale med hjemmet har noe negativt å formidle, kan relasjonen til hjemmet styrkes i kontakten. Når læreren tar kontakt, kan foreldrene tolke dette som at skolen virkelig bryr seg om deres barn. Foreldrene erfarer da at skolen og hjemmet har et felles ønske om at barnet deres skal ha en positiv utvikling på tross av enkelte svært krevende hendelser.

Avsluttende kommentarer

Med ny opplæringslov fra august 2024 kan vi for første gang få en lovtekst som sier at lærere kan gripe inn fysisk mot elever for å avverge skade. I høringsnotatet til lovforslaget sies det at det «råder stor usikkerhet blant ansatte i skolen om når det er lov å gripe inn fysisk mot elever» [ii]. Dermed skulle man tro at det vil være gunstig å få et lovverk på plass. Samtidig ser vi at lovforslaget, slik det nå er utformet, neppe vil gjøre lærere tryggere i krevende situasjoner. Det vil trolig heller ikke bedre relasjonen mellom skolen og hjemmet eller mellom lærere og ledelsen. Lovverket bør formuleres slik at det kan bidra til å bygge tillit mellom skole og hjem. Tillit er nemlig gudestoffet i relasjonen mellom skolen og hjemmet.

• [i] Fugelli, P. (2001). Tillit. Tidsskrift for norske lægeforening, 121: 3621-4
• [ii] Kunnskapsdepartementet (2023). Høringsnotat, 31.05.23. Forslag til regler for avverging av skade og bruk av fysisk inngripen i ny opplæringslov og privatskoleloven
• [iii]Spurkeland, J. og Onshuus Lysebo, M. (2021). Relasjonskompetanse og livsmestring i skolen. Bergen: Fagbokforlaget

Geir Røsvoll er lærernes nye leder

Samarbeidet mellom skole og skolehelsetjeneste – hva forskningen forteller oss