Barn trenger hjelp til å forstå at følelsene ikke er farlige, men at de er naturlige og mulig å håndtere, sier psykologspesialist Heidi Wittrup Djup.

Barn som pårørende

Hvordan snakker jeg med barna om sykdom og død?

Her er 8 tips til samtalen.

Publisert Sist oppdatert

– Det aller viktigste er å være ærlig og at du tar barnas spørsmål og reaksjoner på alvor, sier psykologspesialist Heidi Wittrup Djup.

Hun er daglig leder ved Klinikk for krisepsykologi i Bergen og gir behandling og oppfølging til barn og voksne rammet av sorg, traumer og kriser. En halv million barn er pårørende, viser en samlet oversikt.

Da mammaen til Astrid og Jenny fikk kreft, var det viktig for dem å ha normale dager i barnehagen.

– Vet du ikke svaret på det barnet spør om, kan du si du ikke vet, men at du kan spørre mamma eller pappa og fortelle det du vet etterpå, sier Djup.

Det er enklere for ansatte å vite hva de skal si, hvis barnehagen og foreldrene har en god dialog.

– Jo mer de ansatte vet om barnets situasjon, jo mer kan de støtte barna.

Djup har gitt ut boka Barnehagens betydning når barn er pårørende.

– Det aller viktigste er å være ærlig og ta barnas spørsmål og reaksjoner på alvor, sier psykologspesialist Heidi Wittrup Djup.

– Det er viktig å bruke et språk som skaper trygghet. Hvis barnet får høre at pappa tok livet sitt fordi han var lei seg, kan barnet bli engstelig når andre blir lei seg. Å se at mamma er lei seg og i sorg, kan da skape frykt for at hun også skal dø, sier hun.

Er mamma deprimert, og barnet får beskjed om å være stille fordi mamma er sliten, kan barnet tro at det ikke er stille nok hvis mamma ikke blir bedre.

– Ord kan oppleves farlige for barn hvis vi ikke bruker dem presist, sier psykologen.

– Forklar barnet hva det vil si å være kreftsyk, å være deprimert eller å ta livet sitt, slik at de forstår de ikke har skyld i det som skjer. Forklar at ikke all sykdom er farlig, for eksempel forkjølelse og omgangssyke.

LES OGSÅ: – Den største utfordringen er foreldre som i beste mening skjermer barna og ikke vil fortelle dem at de er syke eller skal dø.

Vis forståelse for følelser

Ifølge Djup er det viktig ikke å gi barnet falsk trygghet.

– Du kan ikke love at mamma blir frisk av sin depresjon, men du kan si du håper det, og at du vet hun får god hjelp. Vis forståelse for barnets følelser. Barn trenger å forstå at følelsene ikke er farlige, forklarer hun.

Det er heller ikke alltid barn klarer å spørre om det de lurer på, og at de voksne må ta ansvar for å sette ord på det som skjer, og undre seg sammen med barnet.

– Barn merker også fort om dette er «noe vi ikke snakker om». Kanskje får barnet en forklaring av eldre søsken, eller hører bruddstykker av en alvorspreget telefonsamtale med en tante. Når barn ikke får gode forklaringer fra trygge voksne, kan barn lage sine egne forklaringer, som kan gi dem unødig frykt, skyldfølelse og skam.

Vis forståelse for barnets følelser. Barn som er pårørende, trenger å forstå at følelsene ikke er farlige, sier psykologer.

– Barn må få vite det verste fra de beste, og det kan det være klokt å minne foreldre, kolleger eller deg selv om, sier psykologen. Det er også viktig at barnet føler at hverdagen er normal, og får ta del i positive aktiviteter og glede sammen med andre.

LES OGSÅ: Hanne valgte å være åpen om barnefarens rusproblemer da sønnen begynte i barnehagen. I løpet av et år opplever også mellom 6000 og 9000 barn at en av foreldrene havner i fengsel.

Ikke ansvar for terapi

Djup understreker at barnehageansatte ikke har ansvar for terapeutiske samtaler med barna. Men barnehagebarn har ofte nære relasjoner med enkelte ansatte, og tematikken kan komme opp i lek, aktiviteter og overgangssituasjoner. Da er det viktig å vite noe om situasjonen.

– Barnehageansattes evne til å gi barnet nærhet, raushet og tålmodighet må ikke undervurderes, påpeker psykologen.

LES OGSÅ: – Jeg er pårørende til et barn som strever, og er opptatt av at vi som jobber med barn, skal ha kunnskap om temaet, sier spesialpedagog Ingvild Aga.

Dette synes barna er vanskelig

å se sine syke foreldre lide, foreldrenes manglende kapasitet og tap av sosiale aktiviteter sammen

å hjelpe den syke og i stor grad måtte klare seg selv

foreldrenes skiftende humør, fra sliten til sur og sint

foreldrenes innleggelser og manglende tilstedeværelse

å selv måtte håndtere egne følelser

Kilde: Barn som pårørende – resultater fra en multisenterstudie (2015)

Ha tema i årsplaner

– Barn som pårørende bør være et tema som mange andre viktige tema i barnehagen, sier psykiater og fagrådgiver Anne Kristine Bergem i Pårørendesenteret.

Barnehagene kan også ha temaet med i årsplaner og utviklingssamtaler, eller ha plakater i garderoben om at mange opplever sykdom i familien, og at de ansatte er her for å hjelpe dem.

– Barnehageansatte kan gjøre en viktig forskjell for barna bare ved å være trygge voksne, sier fagrådgiver Anne Kristine Bergem i Pårørendesenteret.

– Barn som pårørende føler seg annerledes enn andre. På denne måten kan barnehagen alminneliggjøre det, sier Bergem.

Hun sier barnehageansatte kan være nysgjerrige på om det kan ligge noe bak, om barns oppførsel endrer seg.

– Barn som gjemmer seg, stjeler lekebilen eller slutter å spise, kommer ikke til deg og sier: «Nå er mamma syk, jeg trenger noen å snakke med», sier Bergem.

Hun sier barnehageansatte kan utgjøre en viktig forskjell for barna bare ved å være trygge voksne. Det er også viktig å gi barn kunnskap. Det finnes materiale om temaet og filmer på YouTube, ifølge Bergem. Pårørendesenteret tilbyr gratis hjelp til pårørende i tillegg til å jobbe med kompetanseheving og politikk. Barnehageansatte kan ringe senterets pårørendelinje for å få veiledning og en sparringpartner.

LES OGSÅ: – Kan du love å leve til jeg er konfirmert? Barnehagelærer Monica Lund Osther får spørsmålet da hun forteller barna sine at hun har uhelbredelig kreft. For henne har åpenhet vært helt avgjørende.

8 tips til samtalen

Vær ærlig: Vet du ikke hva som har hendt, eller hva som skal skje, så si det. Foreslå at du kan spørre mamma eller pappa, og komme tilbake til barnet. Gjør du en slik avtale, må du holde den. Om barnet spør: «Tror du mamma snart blir frisk?», kan du svare at «Jeg håper det, hun får masse god hjelp, men jeg vet ikke. Det jeg vet er at mamma og pappa er glad i deg, og at de vil gjøre alt for at du skal ha det bra. Og her i barnehagen skal vi også passe på deg.»

Ikke gi falsk trygghet: Du bør ikke gi barnet garantier for at ting vil bli bedre. Du kan ikke love at mamma blir frisk av sin depresjon, men du kan si at du håper det, og at du vet at hun får god hjelp.

Snakk om hva som kan være til hjelp i barnehagen: Hvem kan trøste? Hva kan du gjøre for at barnet skal ha det bra i barnehagen? Det kan være at barnet kommer til deg når det er lei seg, eller at dere bygger Lego sammen?

Gi barnet pauser: Barn trenger å bli møtt av glade ansikter, latter og positive aktiviteter, ikke bare medfølelse og bekymring. Vær på tilbudssiden: «Det er i orden at du ikke vil si noe nå. Det er viktig å vite at du kan si noe hvis du vil.»

Vis forståelse for barnets følelser gjennom ord og handlinger: Barn trenger hjelp til å forstå at følelsene ikke er farlige, at de er naturlige og mulig å håndtere. Du kan si: «Det er ikke rart du blir sint, det hadde jeg også blitt. Så bra du klarer å vise at du er lei deg, slik at jeg kan trøste deg.» Eller: «Jeg vet du savner pappa. Jeg har møtt mange barn som har det veldig likt som du har det nå. Jeg vet det er vanskelig.» Fine formuleringer er: «Mange barn lurer på om …», «jeg har snakket med barn som forteller meg at …» og «er det sånn for deg også …?»

Involver de andre barna i barnehagen: Er familiene åpne, kan det gi en mulighet til å snakke med de andre barna om hvordan vi kan være en god venn, hvordan vi kan trøste hverandre, og hva vi selv trenger når vi er triste eller redde.

For barn uten språk kan berøring, sang eller rolig stemme bli viktig. Andre har behov for enkle instruksjoner som «Nå tar jeg snart lunsj på pauserommet, og så kommer jeg ut etterpå. I mellomtiden kan du leke her med Torgeir.» Kanskje kan barnet ha med en kosebamse eller noe som er viktig for å skape trygghet.

La barna vise omsorg og omtanke for andre. Det kan være å lage en tegning eller gjøre noe annet for barnet. Det bør gjøres i samråd med familien.

Kilder: psykologspesialist Heidi Wittrup Djup og boka Barnehagens betydning når barn er pårørende

Vanlige reaksjoner hos barn

• Barnet kan virke engstelig, ukonsentrert eller trist.

• Barnet kan få kroppslige plager som mage- smerter, hodepine eller søvn- og spisevansker.

• Barnet kan gå tilbake i utvikling, selvstendighet eller mestringsferdigheter.

• Barnet kan begynne å tisse på seg eller få uhell med avføring.

• Barnet kan få økt behov for fysisk nærhet og voksenstøtte og bli mer klengete.

• Barnet kan virke mer irritabelt, urolig eller sint.

• Barnet kan bli mer stille og tilbaketrukket.

• Barnet kan være opptatt av tematikken og uttrykke seg gjennom tegninger, lek eller atferd: leke en ambulanse som skal redde mamma, eller en familie der alle bamsene må være stille fordi pappa er syk.

Kilder: psykologspesialist Heidi Wittrup Djup og boka Barnehagens betydning når barn er pårørende

Powered by Labrador CMS