Sosial kommunikasjon i skolen

• Cecilie Staude er høyskolelektor ved Handelshøyskolen BI og Svein Tore Marthinsen er blogger og statsviter.

«Min far fikk ikke bruke kulepenn på skolen. Det var forbudt. Den gjennomsnittlige skolelærers analyse av situasjonen var at sivilisasjonen ville få seg en alvorlig knekk dersom kulepenn tok over for penn, trekkpapir og blekkhus». Dette skriver datalinjestudenten Lars Kristiansen (http://folk.uio.no/larsk/dataped.PDF). Han er neppe særlig langt unna sannheten. Ting tar tid i skoleverket. Fremskritt latterliggjøres ofte av samtiden noe som gjør at tingene tar enda mye mer tid enn godt er. Skepsis og motstand mot det som er nytt er imidlertid slett ikke unikt for lærere. Da svensken Jan Bokløv fant opp V-stilen i hopp ble han hetset for sin «stygge» stil. Ikke minst av oss nordmenn. «Det er allerede noen få yngre hoppere som forsøker å hoppe som Bokløv. Innen FIS ønsker vi ikke en slik utvikling», sa formannen i skiforbundets hoppkomité, Torbjørn Yggeseth, til Aftenposten i 1988. Og da internett var i ferd med å slå igjennom, skrev cand. philol Leif Osvold i Dagens Næringsliv i 1996 at «Internett er en flopp. Det er en motegreie som vil dø ut om et par år».

Alle tok feil. Grundig feil. Kulepennen var et stort framskritt. Trekkpapir og blekkhus representerte en tungvint fortid. V-stilen var et framskritt. Den var tryggere og langt mer effektiv enn den gamle stilen med parallelle ski. Internett floppet slett ikke, men kom så definitivt for å bli. Nettet har blitt en del av hverdagen til det fleste av oss fordi det møter mange av våre behov. Deriblant de sosiale behovene. Sosiale medier som Facebook, YouTube, blogg og Twitter har vokst fram med en formidabel hastighet. Fordi folk liker å møte andre folk der. Vi liker å kommunisere og dele opplevelser med andre. Vi liker å skaffe oss informasjon, ytre oss og hjelpe hverandre. Det nærmer seg 3 millioner brukere av Facebook her i landet. Flertallet av brukerne er «på Face» hver dag. Mange opptil flere ganger om dagen, ifølge tall fra TNS Gallups Interbuss-undersøkelse for siste kvartal 2011. Facebook har på mange måter blitt selve motoren i den sosiale mediehverdagen vår. Mediet er veldig brukervennlig og en utmerket kanal for å holde kontakt med familie og venner. Bursdagene har fått en ny dimensjon, og utstrakt bildebruk har til dels erstattet en del av de gamle familiealbumene. Facebook har lyktes med å bli en sentral bidragsyter i den sosiale medierevolusjonen.

Er norsk skole en del av denne revolusjonen? Vårt generelle inntrykk er at skolen er bakpå. Holdningen er preget av skepsis og vente og se. Sosiale medier ses gjerne på som tidstyver. Tyver som stjeler elevenes oppmerksomhet. En oppmerksomhet som bør brukes på å konsentrere seg om undervisningen. Men norsk skole, vi har en melding til deg: Hva med å la sosiale medier være en del av undervisningen? Og til og med en integrert og naturlig del av den. En undervisning der vi verdsetter at elevene utvikler sosial mediekompetanse, i stedet for å gjøre det vi kan for å hindre dem ved å si NEI og legge ned forbud. Hva med å jobbe for en skole der lærere og rektorer går foran ved selv å kommunisere aktivt, både internt og eksternt, i de sosiale mediekanalene? En kommunikasjon som verdsetter delekultur, åpenhet og dugnadsånd. Verdier som sosiale medier på sitt beste til fulle representerer og som norsk skole bør slåss for å utvikle blant sine elever og lærere hver eneste dag. Bygging av sosial kompetanse gjennom sosiale medier forutsetter at bruken settes inn i en god ramme. Kall det gjerne forankring. En forankring der både elever, lærere, rektorer og foreldre spiller på lag og synes sosial mediebruk er bra.     

Hva må til for at vi utvikler en skole som gjennomsyres av sosial kommunikasjon der sosiale medier har sin naturlige plass? Vi tror at det særlig handler om at flere må se nytteverdien. Den dagen lærere, skoleledere og politikere gjør det, den dagen etableres den nødvendige endringsviljen som kan dreie skolen i sosial retning. Den dagen kommer. Men spørsmålet er når. Og spørsmålet er hvor lenge vi har råd til å vente på den dagen.
Norsk skole har heldigvis mange ildsjeler som går i bresjen. Ildsjeler som ser mulighetene der andre mest ser problemene. Sosiale medie-ildsjeler som en Liv Marie Schou ved St. Hallvard videregående som oppfordrer sine elever til å legge statusoppdateringer på Facebook på nynorsk i nynorsktimene. «Elevane min skriv nynorsk på Facebook, altså er dei», tvitret hun 24. april. Ildsjeler som Rune Kaino Nikolaisen ved Sigdal ungdomsskole som blogger (runenikolaisen.com) og raust deler sine tips og egne erfaringer med bruk av sosiale medier i undervisningen. Slike ildsjeler er helt avgjørende for å utvikle skolen. Men ildsjelene kan slite seg helt ut hvis de blir for alene – de må derfor oppmuntres til å fortsette. Og oppmuntring gis ved at omgivelsene møter dem med nysgjerrighet i stedet for bare skepsis og motstand. Nysgjerrige kolleger og rektorer som klarer å legge forutinntatt skepsis til side, vil kunne oppdage at ildsjelene har noen poenger som man selv kan bruke i eget virke.

– Jammen, vi har ikke kompetanse til å få til dette, og vi føler oss så utrygge. Det er gjengangere av noen synspunkter som vi har blitt møtt med i møter med lærere og rektorer. Vårt svar er å gjøre noe med den utryggheten. Man erstatter utrygghet med trygghet kun ved å skaffe seg den kompetansen. Helst gjennom egen bruk. Skal man lære seg å svømme så må man ut i vannet. For å erverve seg kunnskap om sosiale medier, så bør man bruke de sosiale mediene selv. Husk også at i mange klasserom rundt omkring i dette landet sitter det horder av elever med sosiale mediekunnskaper som går langt utenpå både skolens lærere og rektorer. Kunnskap som de har ervervet seg på fritiden eller «forbudt» i skoletiden. La elevene av og til slippe til med det de kan også i helt «lovlig» skoletid. La elevene også lære av hverandre. La elevene lære lærerne hvordan man lager lister og endrer personverninnstillinger på Facebook, hvordan man legger ut filmer på YouTube eller bilder på Flickr. Å åpne opp for å slippe elevenes sosiale mediekreativitet løs, er ikke å undergrave sin egen posisjon. Det er å styrke den. Når læreren lar elever dele kunnskap, lærer både den som deler og de som mottar. Det er når vi viser andre tillit at de vokser og forbløffende ofte viser seg tilliten verdig.

Vi ser for oss særlig tre sentrale bruksområder der sosiale medier kan være hensiktsmessig i skolen:

1. Kommunikasjon. Både internt og eksternt. Internt mellom elever, mellom lærere, mellom foreldre, lærer-elev og skole-hjem. Til dette formål kan man f.eks. opprette lukkete Facebook-grupper. Eksternt i form av kommunikasjon med samfunnet rundt. En rektor i dag er ikke lenger avhengig av å vente og håpe på at lokalavisen en gang i ny og ne skal skrive noe positivt om sin skole. Rektoren kan nå sette agendaen selv ved for eksempel å skrive en blogg om hvilke tanker hun har for sin skole og hva man gjør der.

2. Læring. Både til egen læring og i undervisning. En lærer kan for eksempel oppdatere seg faglig ved å følge dyktige folk innenfor sitt fagfelt på Twitter eller blogg. Eller bli medlem av gruppen «Del og bruk» (http://delogbruk.ning.com/) og utveksle tips og erfaring med andre lærere. En mattelærer kan variere ved f.eks. å ta i bruk omvendt undervisning. La elevene se video hjemme og la dem trene og øve på skolen. Mange gode videotips for denne formen finnes her: http://skranevatnetikttips.wikispaces.com/Matematikk
Skoler som samarbeider med andre kan gjøre som de seks skolene i Buskerud og Estland og opprette en blogg (http://learningtwozero.net/) der man formidler og samler erfaringer fra prosjektet. Mulighetene er store for slik kunnskapsdeling og samhandling til beste for både skole, elever og foreldre. 

3. Rekruttering. Når nye lærere eller rektorer skal ansettes, så er det mange måter å utlyse stillinger på. En måte er de tradisjonelle annonsene. En annen er å gjøre som Sarpsborg kommune; lage en videosnutt, legge den ut på YouTube, informere via Facebook og oppleve at mennesker sprer den videre i sine sosiale medienettverk.
Å se de mulighetene som ligger i de sosiale mediene er ikke ensbetydende med at man skal kaste seg ukritisk på. For utfordringene er avgjort til stede og de er mange.

Utfordringer av typen: Kan en lærer eller en rektor være privat i sosiale medier? Bør læreren være venn med elevene sine på Facebook? Hvor går grensen mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt? Hvor muntlige bør vi være når vi kommuniserer? Kan man bli helt avhengig? Hva gjør man når elever utsettes for mobbing på nett? Hvordan skal barneskolen forholde seg til aldersgrensen på 13 år på Facebook?
Viktige spørsmål å diskutere! Og minst like viktig er det at vi har en skole som går inn i dem, i stedet for å snu ryggen til dem. For en skole som ser mulighetene og nytteverdiene, den går inn i utfordringene, skaper bevisstgjøring og finner en hensiktsmessig bruk. Den skolen vil vi ha! Det er en skole som lever i pakt med sin tid, i stedet for å komme diltende langt etter. Det er en skole som åpner opp, i stedet for å stenge igjen og si at vi gjør det ikke slik her hos oss.  

Gevinsten ved en slik skole vil være elever og lærere som opplever at sosiale medier bidrar til selvutvikling. Gevinsten vil være en skole der sosiale medier gjør undervisningen bedre, mer variert og som setter bygging av sosial kompetanse i sentrum. Gevinsten vil være at vi styrker demokratiet vårt. Særlig deltakerdemokratiet. Det er ingen liten gevinst.
Vil du være med å bidra til at vi kan skape en norsk skole som er slik?