Lekser og samarbeidet skole - hjem

Etter hvert har det utviklet seg til å bli repetisjon av stoff som har vært lært i skolen. I dag utgjør lekser en omfattende del av barns opplæring, og for mange elever er lekser en gjennomgang av nytt lærestoff på egenhånd som i liten grad blir repetert på skolen. Er det dette vi ønsker?

Februar 2008 oppfordret tre norske forskere til debatt om hjemmelekser. De mener lekser tar læringsgleden og fritiden fra elever, og bidrar dessuten til å opprettholde klasseskiller. Forsker Marte Rønning ved Statistisk sentralbyrå sier til Dagsavisen 12. januar 2009 at "ut fra mine funn kan man si at dagens leksesystem tar for lite hensyn til at barn har forskjellige oppvekstvilkår".

Det er bekymringsfullt at norsk skole overfører et stadig større ansvar av opplæringen til hjemmet. Dette undergraver betydningen av enhetsskolen. Enhetsskolen legger til grunn at alle elever, uavhengig av sosial bakgrunn og evner, skal ha et forsvarlig og likeverdig utbytte av opplæringen. Det økende omfanget av elever med minoritetspråklig bakgrunn og elever med utfordringer i hjemmesituasjon gjør at det tradisjonelle leksemønsteret utfordres. Språkvansker og manglende utdanning for minoritetsspråklige og vansker med omsorgsituasjon for de med utfordringer i hjemmesituasjon skaper skiller i opplæringen med et økende bruk av lekser.

Det er viktig å tenke gjennom, hva vil vi med lekser? Fra en pedagogs ståsted skal lekser bidra til elevers læring , og det gjør det ikke dersom elevene ikke er i stand til å utføre dem. Enten fordi de ikke kan, eller fordi de ikke har tilgang på den hjelpen de faktisk trenger. Når det skjer skaper man nederlag og økte forskjeller. I mange hjem er det slik at det oppstår motstand bare ordet lekser nevnes. Mange foreldre vil etter en stund unngå slike situasjoner og de ønsker ikke å mase om lekser, de ønsker å ha en hyggelig ettermiddag med sine barn. Noen foreldre finner andre løsninger når de selv ikke kan hjelpe barnet sitt, de sier de er opptatt med andre viktige ting. Vi kan ikke forvente at foreldre underviser, og er elevenes vikarlærer. Det er også viktig at leksene kontrolleres med fokus på "vurdering for læring", og ikke bare for å sjekke om leksene er gjort eller ikke gjort. Det er ikke noe poeng i å ha en lekse uten en oppfølging: for at elevene skal være motiverte må de føle en viss nytteverdi av det å faktisk gjøre lekser. I norsk skole er vi veldig flinke til å sjekke om det er gjort, men vi kan bli bedre med å rette og gi tilbakemelding, la elevene selv rette lekser i timene og bruke lekser som utgangspunkt for diskusjon i klassen.

Det kan oppstå lekseproblematikk allerede i 1.klasse, det er ikke nødvendigvis slik at alle foreldre sitter med kompetanse i den første lese- og skriveopplæringen med bokstavnavn, bokstavlyd, klappe stavelser, lytte ut lyder osv. Dette vil forsterke seg etter hvert som årene går. Det har skjedd store endringer i norsk skole de siste årene, endringer som ikke alltid gir foreldre de beste forutsetninger for å hjelpe sine barn med leksene. Et godt skole-hjem samarbeid forutsetter først og fremst en aktiv skole, deretter et aktivt hjem. Alle hjem har ikke forutsetninger for å være like aktive.

Skolen bør samarbeide med foreldrene om å unngå mye stress og konflikter knyttet til leksehjelping rundt kjøkkenbordet. Skoleeier er pålagt å tilpasse opplæringen til den enkelte elevs evner og forutsetninger. Opplæringen omfatter selvsagt arbeid i klasser, grupper og individuelt, men også forberedelser og etterarbeid. Ofte omtalt som lekser. Da må leksene må være tilpasset den enkelte elevs evner og forutsetninger. Dette krever et godt samarbeid med hjemmet, for lekser skaper et bindeledd mellom foreldre-barn-skole. Foreldre som er interessert i elevenes skolearbeid og det som skjer på skolen, er med på å øke elevenes motivasjon. Læringsplakaten slår fast at det er skolen som har hovedansvaret for et godt samarbeid mellom hjem-skole.

På den andre siden kan lekser være positivt fordi det lærer barna at man må jobbe for å få resultater, det er positivt for foreldrene som får mulighet til å engasjere seg, og få innsyn i barnas utdanning. Og det er positivt fordi det gir skolen og foreldrene et felles kontaktpunkt. Dette er verdier som vi ikke må la bli borte i et jag etter en resultatlikhet som bare oppnås den dagen alle elevene ligger nærmest mulig gjennomsnittet. Lekser skal bidra til overlæring/repetisjon, trening i de grunnleggende ferdigheter, gode arbeidsvaner.

Det er en tradisjon at skoleelever har lekser, en tradisjon som vi godt kan endre på. Lekseordningen slik den er i dag bør endres. Hvis lekser skal videreføres, må de gis under spesielle forutsetninger. Vi må sette foreldre i stand til å hjelpe barna sine med leksene. Vi trenger ikke foreldreskole, men leksene må gis etter intensjonen. De skal være repetisjon av allerede innlært pensum. De skal forsterke den nødvendige faglige tyngden som trengs i innlæringen.

Det er viktig at vi ser lekser i en sammenheng der elevene repeterer stoffet for at det skal bli innlært og internalisert. Andre elever kan bruke lekser som en elaboreringsstrategi, dvs. at elevene går dypere i stoffet for å lære seg mer. Dette for å unngå at de flinke mister motivasjonen. Det handler om tilpasset opplæring.

Med leksehjelp vil vi kunne sørge for at alle får muligheten til å gjøre leksene sine med motiverte tilhørere, men dette fritar ikke hjemmet for oppfølging av lekser. Det er viktig at dette organiseres på en slik måte at også foreldrene skal være delaktige og følge opp skolearbeidet. Det kan være å se over lekser i etterkant, høre leselekse osv. Hjemmet overtar ikke ansvar for opplæringen med lekser, de er med å sette fokus på det skolefaglige med god oppfølging hjemme. De tar ansvar for å være foreldre, og genuint opptatt av sitt barn.

Som skole skal vi være tydelige på hva som er intensjonen med lekser, dette bør vises gjennom et samarbeid med elevråd, FAU og skolemiljøutvalget.