Kunnskapsministeren ødelegger for debatten

Jeg er glad for at vi har en kunnskapsminister som tar seg tiden til å besøke skoler og sette seg inn i saker som har betydning for lærere. Men når Tonje Brenna uttalte seg i VG om lærernes skepsis til kunstig intelligens i skolen, var det mange lærere som følte seg urettmessig bebreidet for å være bakstreverske. Til VG uttalte hun blant annet: – Alt forandrer seg, så det å være åpen og nysgjerrig på hvordan man kan bruke denne teknologien, tror jeg er nøkkelen.

Takk for den, minister! En av løsningene er altså at lærere skal være mer åpne og nysgjerrige. Jeg mener koronapandemien viste helt tydelig at lærere er løsningsorienterte, åpne, nysgjerrige og svært villige til å ta i bruk ny teknologi.

Når det er formålstjenlig, vel å merke. Når elevene bruker chatbot, får de store muligheter til å jukse seg frem til gode karakterer som ikke gjenspeiler grad av kunnskaper og ferdigheter. Lærernes muligheter til å vurdere om besvarelsene er elevens eget arbeid og hvor grensen går mellom egenprodusert og kunstig produsert, er små når det er så vektige føringer og forventninger om å omfavne det digitale. Utdanning handler om å utvikle individet gjennom produkt, ikke å utvikle produkt gjennom individet, skriver Roar Ulvestad i et innlegg i BT, og han har et viktig poeng.

Vi er midt i en prosess med ny læreplan, som har vært både langvarig og som er et produkt av kollektive nasjonale prosesser. Vi har brukt mange år på arbeidet, for at vi skal ha eierskap til den. Men nå kan det virke som at vi med kunstig intelligens (KI) skal forkaste alt vi holder på med og omstille oss til en ny virkelighet over natten.

– Det er ikke sånn at dette går over om du fornekter det, sier ministeren, og viser til den omtalte chatboten. Bare det å insinuere at vi som har stått midt i denne utviklingen de siste tjue årene fornekter ny teknologi, er fryktelig dårlig gjort. Det handler om det vi skal lære elevene, nemlig å være konstruktivt kritiske.

Det sier ganske mye om rollen lærere har fått i de siste årene når det virker som om kunnskapsministeren mener vi skal omfavne en helt ny teknologi, og nesten stempler kritiske lærere som ludditter, eller redde for teknologi. Lærere som stiller kritiske spørsmål til dette, burde få støtte og ros for at de ikke omfavner en ny teknologi uten at de først har vurdert sentrale spørsmål som personvern, muligheten til å jukse seg frem til bedre karakterer og, viktigst av alt; elevenes læring.

På mange måter ødelegger ministeren også for de viktige debattene som handler om hvilke ferdigheter elevene må ha i framtidas samfunn og hvordan skolen kan utvikle denne kompetansen på best mulig måte i ulike deler av skoleløpet.

Hvilke vurderingsformer som er forsvarlige med nye digitale hjelpemidler, er en sak man ikke kan fare over med harelabb på denne måten. Lærerne har ønsket denne debatten lenge, men har blitt avvist av departement og direktorat. Det er også et stort paradoks at vi, etter snart et par tiår med digital skole, ennå ikke har brukbar teknologi som gjør at lærere raskt og enkelt selv kan bestemme hvilke hjelpemidler som skal være tilgjengelige i klasserommet.