Forslaget til ny opplæringslov bør strammes opp for å ivareta de minoritetsspråklige elevene

Debatt: Elevene som berøres, er ofte tause fordi de ennå ikke har utviklet et språk som skoleledere lytter til.

Publisert Sist oppdatert

I ny opplæringslov foreslår utvalget, ledet av Jon Christian Fløysvik Nordrum, å endre både omfanget og ordlyden til dagens paragraf 2-8, som omhandler særskilt språkopplæring. Elever som har norsk som sitt andrespråk, kan etter dagens lov få tilbud om særskilt norskopplæring og, om det trengs, morsmålsopplæring og/eller tospråklig opplæring i fag.

At utvalget forstår viktigheten av akkurat denne paragrafen, applauderer vi. Allikevel, hvis utvalget ikke går inn for en kraftig omformulering av paragrafen, vil de minoritetsspråklige elevene nok en gang bli den største gruppen av tause tapere i det norske skolesystemet.

Hvem blir berørt av paragrafen?

Elever med et annet morsmål enn norsk og samisk, og som trenger språkopplæring for å kunne ha utbytte av ordinær undervisning og kunne nå aldersadekvate læringsmål, har rett til særskilt språkopplæring. Dette er en stor og sammensatt gruppe.

Her finner vi Leyla fra Tyrkia. Hun kom til Norge med ressurssterke foreldre med universitetsutdanning. De måtte flykte fordi mamma og pappa våget å ytre seg. Sebastian kom frivillig fra Polen fordi pappa fikk jobb i Norge. Mamma er også med, og det er hun som prater best norsk. Pappa snakker bare engelsk. Shaker, en ung gutt på 17 år, kom hit alene helt fra Afghanistan. Han hadde noen år på barneskole, men husker lite.

Ofte blir han taus, og det virker som han er et helt annet sted. Han skal fullføre hele det norske grunnskoleløpet som vanligvis varer i ti år, på to korte år. Rima kom på flukt med familien sin fra Syria. Hun har gått på skole i hjemlandet og skal fullføre grunnskolen i det nye hjemlandet.

Mamma er analfabet, men pappa har utdanning og kan både lese og skrive på morsmålet. Gruppen kommer fra forskjellige land, har forskjellig sosial og kulturell kapital, og elevene finnes i de fleste aldere, selv om flertallet er unge mennesker.

Felles for alle er at de ikke kan norsk godt nok til å følge den vanlige undervisningen. Alle skal få seg venner og finne seg til rette i et helt nytt samfunn ved hjelp av et helt nytt språk. De sitter med kunnskap, erfaringer og ferdigheter de ikke får tatt i bruk fordi både eleven selv, og ofte også foreldrene, kjennetegnes av at de er tidlig i norskutviklingen sin.

Makten i orda

Måten norsk skole møter disse elevene på, har vist seg å være svært ulik, og at ulike kommuner yter ulike tjenester, er kanskje ikke noe nytt. Det som er spesielt med akkurat paragraf 2-8 (vil bli stående som paragraf 4-6 i den nye loven), er at elevene som berøres av paragrafen, ofte er tause fordi de ennå ikke har utviklet et språk som skoleledere lytter til.

I det norske skolesystemet er foreldrene ansvarlige for å følge opp at eleven får rettighetene som er nedfelt i opplæringsloven. Se for deg at foreldrene til Leyla, Sebastian, Rima og da Shaker selv, er de som skal sende formell klage, først til skolen og deretter til Fylkesmannen, dersom skolen ikke gir dem det de har krav på ifølge opplæringsloven.

Dette er årsaken til at det er svært viktig at akkurat denne paragrafen er tydelig og etterlater lite rom for tolkning, slik at skoleledere og kommuner ikke kan relativisere rettighetene til denne gruppen, slik de dessverre ofte gjør i dag.

Norsk som andrespråk

Hvis en elev kvalifiserer til særskilt språkopplæring, vil eleven etter dagens lov få tilbud om (1) særskilt norskopplæring (SNO) og, «om det trengs», (2) morsmålsopplæring og/eller (3) tospråklig opplæring i fag.

Utvalget foreslår å utvide omfanget av loven og endre ett begrep. Paragraf 2-8 gjelder ikke for elever i grunnskolen for voksne, og at utvalget ønsker at paragraf 4-6 skal omfavne disse elevene, er vi glad for.

Vi tviler ikke på utvalgets gode intensjon med å endre ordlyden i paragrafen, fra «særskilt norskopplæring » til «forsterka opplæring i norsk». Men vi er redd for at dette ikke vil føre til særlige endringer for de elevene det gjelder, men at dagens utfordringer vil fortsette: Stor variasjon i opplæring mellom kommunene og lave krav til fagkompetanse for elever med minoritetsspråklig bakgrunn.

Å bruke formuleringa «forsterka opplæring i norsk» er et frikort til skoleledere til å fortsette å bruke ufaglærte til denne oppgaven. Om utvalget endrer formuleringen til «norsk som andrespråk», som ellers er det som blir brukt i fagmiljøet, vil dette gjøre lovteksten mer virkningsfull og gi denne elevgruppen en opplæring som er tilpasset deres nivå med kompetente lærere.

Norsk som andrespråk er en egen fagutdanning som nettopp handler om å undervise elever som lærer norsk som et andrespråk. Det vil si elever som har et annet morsmål enn norsk. Det er ikke bare «forsterket» norskopplæring, men andre metoder og annen kunnskap som kreves.

Muligheten for lokale tilpasninger og metodefrihet må aldri gå så langt at man med loven i hånd kan velge bort opplæring i et fagfelt som er godt forankret i forskning.

Ekstra viktig blir denne presiseringen for de elevene som går på grunnskole for voksne, det vil si elever fra 16 år og oppover. Utvalget unnlater nemlig å forplikte voksenopplæringene til kun å ansette undervisningspersonell med formell pedagogisk kompetanse, som er normen for resten av skolesystemet.

De gir også skolene mulighet til å unngå krav om relevant kompetanse i undervisningsfaget hos lærere. Dette betyr i praksis at man kan ansette lærere uten pedagogikk, eller at en fransklærer underviser elevene i matematikk.

Også andre del av formuleringen bør strammes opp. Elevene skal altså kun ha rett til morsmålsopplæring og/eller tospråklig opplæring i fag «om det trengs». Denne formuleringen er en videreføring av den gjeldende loven.

Vi som jobber med disse elevene, uansett kommune og opplæringstilbud, vet av erfaring at måten denne delen av loven er formulert på, fører til svært ulik praksis som sjelden kommer elevene til gode, men oftere følger kommuneøkonomien. Selv om «det trengs».

Slik lovteksten står nå, gir det et frikort til å nedprioritere og ikke lytte til en taus gruppe barn, unge og voksne.

Vi ønsker oss endringer som ivaretar disse elevene på en bedre måte og legger sterkere føringer på kommuner og skoleledere. Slik lovteksten står nå, gir det et frikort til å nedprioritere og ikke lytte til en taus gruppe barn, unge og voksne.

Dette er et demokratisk problem og kan skape et klasseskille, noe vi ser konturen av allerede. Språket er det viktigste for å delta, og bli lyttet til, i et fungerende demokrati. Vi vet at læreren er den viktigste faktoren for elevenes læring.

For at Leyla, Sebastian, Rima og Shaker skal gå fra å være tause til å bli aktive, talende medborgere, trenger de kompetente lærere med kunnskap og pedagogikk som treffer.