For å kunne delta i kritisk praksis innenfor historisk-filosofiske fag trenger man brede språk- og historiekunnskaper, skriver Roar Ulvestad.
For å kunne delta i kritisk praksis innenfor historisk-filosofiske fag trenger man brede språk- og historiekunnskaper, skriver Roar Ulvestad.

En trist humanist mister plutselig livets gnist

Debatt: – Venstre, dere kan ikke være lærerparti uten å være kunnskapsparti.

Publisert

Det kan virke som i vår nå senkapitalistiske historiske epoke at partiet Venstre virkelig tar alvorlig oppgaven med å styrke befolkningens fremmedgjøring. Hei som det går! Med valgfrihet som middel, vil de relativisere en stor del av allmennkunnskapen for de som tar videregående skole, og slippe innfallet til som bortvalgsfaktor.

Min og mange andres umiddelbare reaksjon er bare «Hæ?», med godt segne hakaslepp. Jeg skal herved prøve å heise hakepartiet opp fra nærkontakt med tastaturet, slik at fingrene får plass til å produsere noen refleksjoner på fornuftens vegne.

Om vi svekker videregående opplæring ved å fjerne ett eller flere fellesfag, har vi svekket allmenndannelsen for framtidens befolkning som helhet. Allmenndannelsen forsvinner med Venstres badevann, og tilbake står en nyvasket spesialist, klar for å finne sitt sted i samfunnsmaskineriet, helt fremmedgjort fra en rekke av de sammenhengene livet hans eller hennes går inn i.

Studentopprøret i Frankrike i 1968 hadde mellom annet mottoet «Lev uten død tid!», er mottoet til Venstre «å leve uten fortid»? Vi har allerede kommet for langt i spesialiseringssamfunnet, allmenndannelsen -og utdannelsen har vært lenge under press. Ingen grunn til «å gønne på» ytterligere i feil retning.

Forakt for kunnskap

Venstre sitt ugjennomtenkte forslag om å svekke allmennkunnskapen i videregående opplæring er på sett og vis en naturlig konsekvens av den forakten for humaniora sine kunnskapsformer som ligger i hele den kompetansemålsideologien vi har hatt fra og med Kunnskapsløftet (K06) og nå Fagfornyingen (LK20). Humanistisk kunnskap og alt som har med hermeneutikk(fortolkning) å gjøre, er en rekke perspektivrike og krevende kunnskapsområder. For å kunne delta i kritisk praksis innenfor historisk-filosofiske fag trenger man brede språk- og historiekunnskaper. Man kan ikke sjonglere uten å ha noe å sjonglere, og man kan ha all verdens kokebøker, men man blir ikke mett uten mat.

Les også: – Det blir helt feil når politikere detaljstyrer skolen

Pensumlæreplanene vi hadde før, har blitt hånt som nasjonalromantiske klenodier, selv om fokuset på nasjonsbygging og kulturell selvdigging det impliserer, langt på vei gjelder bare noen få fag. Jeg tviler på om vi har hatt et nasjonalromantisk matematikk- eller fysikkfag. Kanskje var det norskfaget, proppet full av Gudmund Hernes sine lesefavoritter, som lite etterrettelig ble brukt for å sette i bås en hel kunnskapskultur. Selv om jeg har store forbehold til akkurat disse favorittene, er jeg ikke overbevist om at kompetansemålpraksis har styrket verken kunnskapen, forståelsen eller ferdighetene til elevene ved utdanningsløpets slutt.

Kunnskap er en del av det reviderte kompetansebegrepet som blir brukt i fagfornyingen, men det ser ut som det blir tatt for lett på den. Det er lettere ironisk at reformpolitikere sitt mest vanlige ankepunkt mot status er at skolen er for teoretisk, samtidig som «kompetansemål» er en langt sterkere abstraksjon enn «kunnskap».

For mange år siden leste jeg en bok som heter «Information, knowledge and wisdom», som sier noe om progresjon i erkjennelse, og jeg er stygt redd for at den kunnskapsforståelsen som vi ser blir praktisert, av flere enn Venstre, er at kunnskap = googlebar informasjon. Det er ikke sånn at vi googler andre verdenskrig, og så kan laste ned en kompleks historisk forståelse.

Historie og samfunnskunnskap er modningsfag

«Fordypning» har også blitt et «buzzword», som om vi kan spole fort gjennom kunnskapstilegnelsen, og gjennom å bruke veldig mye tid på ett fag, automatisk får en forståelse av høyere orden. Det er jo bare tull når det gjelder de humanistiske fagene, der vi er nødt til å ha både bredde og oversikt før vi kan tenke på å gå i dybden. Vi kan ikke ha god kompetanse i et fag, uten å ha et sideblikk til nabofagene.

I krevende fag som historie og samfunnskunnskap, derunder geografi, er det heller ikke sånn som mange fremstiller det, at det kan vi gjøre unna i grunnskolen. Både kognitivt, faglig og intellektuelt er det modningsfag dette, som en ikke kan ha ferdig-odlet kunnskap i ved 16 år.

Venstre har høye tanker om 16-åringens og hans eller hennes forutsetninger for å velge. Som lærer i 26 år vet jeg at denne aldersgruppen har svært ulike forutsetninger for å gjøre fornuftige valg som gagner dem på lang sikt. Noe av det som er inspirerende med å undervise denne gruppen, er at de er så sterke i sine overbevisninger, og mange har virkelig gode moralske kompass, selv om mangelen på konkrete livserfaringer gjør at de (enn så lenge) opererer i ett univers preget av svart/hvitt og enten/eller.

Det de har mindre av, er pålitelig og god kunnskap om verden og seg selv i verden. Uansett hvor gode de er og hvor gode vi er som lærere, er de fremdeles uferdige som mennesker som 16-åringer. Lengden på bokhylla i hjemmet har fremdeles en betydning når elevene skal begynne på videregående. Vi er avhengige av at sosial utjevning er et prosjekt som fortsetter inn i videregående og ut i arbeidslivet, uansett hvilken linje de velger. Å fjerne ett eller flere fellesfag fra videregående, er å stifte A- og B-lag i kunnskapskulturen, og vil gjøre avstanden mellom de som har kunnskap og de som ikke har det, bare større.

Les også: Fullføringsreformen får tverrpolitisk oppslutning

Jeg har høye tanker om 16-åringen, og jeg har høye ambisjoner for alle elever. Ambisjoner om oversikt, brede kunnskaper og ferdigheter, og tilhørighet. Kanskje du ikke blir bedre til å sveise av å ha en god allmennkunnskap, men du blir garantert en bedre sveiser med gode allmennkunnskaper, kunnskaper som mellom annet gjør deg i stand til å sette både sveiseyrket ditt og livet ditt inn i større kontekster enn valg av sveisepinner, HMS og røntgenfotografering av sveisesømmer.

Jeg innbiller meg at styrket valgfrihet for 16-åringen vil svekke den samme persons valgmuligheter ved 20- eller 30årsalder. Å velge vekk fag, med et spesielt yrke som mål, vil også innskrenke mulighetene dine til å ta andre valg i fremtiden. Mange vil velge minste motgangs vei, og velge vekk fag som er intellektuelt krevende, selv om det ville vært intellektuelt stimulerende og utviklende å bli værende på vakt, og jobbe seg gjennom den umiddelbare motstanden.

Man skal være forsiktig med anekdotene og spekulasjonene, men jeg ser for meg at jeg hadde ikke selv vært der jeg er som 50+, om Roar (16) i 1983 hadde fått fritt spillerom til å velge vekk det som var kjedelig eller lite stimulerende ved førsteinntrykket. Å gå på skole er å akseptere ufrihet på kort sikt for å oppnå større frihet på sikt. Beklager, men det ser altså ikke alle 16-åringer. Å gi stor valgfrihet for tidlig, vil svekke valgmuligheter senere, eller som vi hører på T-banen i Oslo, klart og tydelig: «dørene lukkes!».

Ingen fellesfag er overflødige

Ingen av de fellesfagene vi har i dag kan ses på som overflødige, videregående har derimot noen faggrenser som jeg med min grunnskolebakgrunn misunner skoleslaget. De historisk-filosofiske fagene følger de inndelingene som vi kjenner igjen i disiplinfagene i akademia.

Vi har «historie», «geografi», «psykologi» osv. Jeg blir faktisk da litt uvel når Melby snakker om å lage et nytt fag, som skal sette søkelys på demokrati, kritisk tenking m.m. I stortingsmeldingen Melby baserer seg på står dette: «Som utgangspunkt mener regjeringen at alle elever skal ha en variant av matematikk, engelsk, norsk og et nytt fag som ivaretar andre sentrale sider ved formålet til opplæringen, som uttrykt i formålsparagrafen.»

Skal «variantene» skreddersys pragmatikken i linjen en velger? Det blir stusslige saker, der yrkesfageleven garantert får skrellet vekk enda et lag med kultur fra språkfagene engelsk og norsk, og må arbeide med triviell regning tilpasset valgt yrke. Og et nytt fag? Skrekk & gru.

I ungdomsskolen har vi slitt med et sånt fag i mange år, kalt «samfunnsfag», en tvilsom mosaikk av geografi, historie og diverse samfunnsvitenskapelige emner. En god saus der den heldige kan få smakebiter av både vulkaner, platetektonikk, rettslære, sosiologisk analyse, verdenskriger, apartheid og svibruk i Amazonas. Den nye planen for faget ser ikke mindre eklektisk ut.

Det er ingen suksesshistorie dette faget, og det er også faget «alle» kan undervise i. Ikke rot det til på videregående med noe tilsvarende, vær så snill, jeg ber på mine lappede lektorknær! Hver gang jeg har sendt fra meg en tiendeklasse har jeg tenkt: «vi klarte det, ikke på grunn av, men på tross av, en sammenrasket læreplan. Endelig får de komme på videregående, der de har en læreplan med større respekt for faggrensene»

Jeg frykter ikke for min egen eller kollegers jobb, men for at kunnskapsløshet blir brukt som et middel til (antatt) styrket effektivitet og motivasjon, ut fra en nyttetenkning som også er korttenkt …

Befolkningens samlede kunnskap vil uten tvil reduseres, og vi vil gjennom stadig svekking av det historiske fellestankegodset vokse fra og ikke nærmere hverandre. To fellesfag som jeg ser er i den umiddelbare faresone er geografi og religion/etikk. Å liste opp den helt essensielle livs- og verdenskunnskapen som ligger bare i disse to fagene, er krevende. Samspillet mellom natur og kultur, spenningene mellom vår jordbundethet og «lengsel mot stjernene».

Disse to fagene rommer mange av de både store og små spørsmålene i livet. Det er hele univers av kunnskap dette, som vi trenger for å styrke en menneskelig beredskap for å klare seg i livet, ikke bare overleve, men faktisk ha noe å leve for. Alle elever trenger å tenke og reflektere, med en bred kunnskapsbase å reflektere i, over, rundt og hit og dit. De «unyttige» fagene er kanskje de mest nyttige av alle, når det kommer til stykket.

Venstre, dere kan ikke være lærerparti uten å være kunnskapsparti. Dette er syvmilsteg i feil retning.