Stephanie tar en sjelden utdanning: Hun skal bli urmaker

På Kongsberg har de Norges eneste videregående skole som tilbyr grunnopplæring i urmakerfaget.

Marianne Otterdahl-Jensen Tekst og foto

Publisert fredag 09. februar 2024 - 10:11 Sist oppdatert fredag 09. februar 2024 - 22:47

– Som kontaktlærer ved urmakerlinjen har jeg kontakt med både Udir, skoler og urmakerbedrifter i hele landet, sier Bjørn A. Nordahl, som har jobbet på Kongsberg videregående skole siden 2008.

Da ble utdanningen utviklet fra å være lærlingskole til å bli landslinje med grunnopplæring i urmakerfaget. Nordahl har selv hatt egen urmakerbedrift, han er oldermann i urmakerlauget, og han er spesialpedagog.

– Nå jobber vi for også å få storurmakerfaget tilbake, det forsvant fra læreplanen i 2020. Det er ulike svennebrev for urmaker- og storurmakerfaget, og det er behov for faglærte i begge fag, ikke minst for å ta vare på kulturarven vår.

Praktisk opplæring

Nordahl forteller at det én dag i uken kommer en faglærer til urmakerlinjen. Selv om det meste foregår gjennom praktisk læring, er det også nødvendig med noe tavleundervisning for å forstå hvordan alle deler i klokkene virker sammen. Med svennebrev på plass kan urmakere for eksempel jobbe med design, på lager, med logistikk, på verksteder, i en etablert urmakerforretning eller starte egen bedrift.

Urmakerens finmotorikk er dessuten etterspurt i andre bransjer, som for eksempel i Kongsbergindustrien og legemiddelindustrien.

Lærer Bjørn Nordahl og elev Eskild Iversen.

– Selv om vi er spesialister på klokker, er utdanningen et utmerket springbrett, både når det gjelder jobb og eventuell videre utdanning, også internasjonalt. Det er et mangefasettert fag, sier Bjørn A. Nordahl.

Før svenneprøven

Læreren forklarer at elevene kan starte urmakerutdannelsen ved å søke vg1 håndverk, design og produktutvikling (HDP). Det er også kryssløp fra teknologi- og industrifag (TIF-fagene) og elektro. Elevene fra disse fagene kan søke vg2 urmaker. Noen elever tar vg1 i sine hjemstedskommuner, mens andre også tar det første året på Kongsberg videregående.

Skolen har internat, og er godt tilrettelagt for å ta imot elever fra hele landet. Praksisperiodene legges ofte rett etter høst- og vinterferier, og hvis det er mulig, foregår praksisen i bedrifter i elevenes hjemstedskommuner. Faget er så lite at alle kjenner til hverandre, og skolen er behjelpelig med å skaffe praksis- og lærlingplasser. Det ryktes fort når en lærling er dyktig og ansvarsfull, da får hun/han ofte jobb i samme bedrift etter endt læretid.

– I stedet for å følge det vanlige løpet med to år på skole og to år i bedrift før fagprøven er det også mulig å være praksiskandidat, med fire år som lærling. Ofte har disse lærlingene noe utdannelse og erfaring fra før, de kommer sjelden rett fra ungdomsskolen, sier Nordahl.

Personlig egnethet

Forrige skoleår var det 35 søkere til urmakerlinja i Kongsberg, kun 8 fikk plass. Antall elever kan variere litt fra år til år, avhengig av om en eller flere elever har spesielle utfordringer. Det er viktig at elevene liker å finne ut av hvordan ting virker, urmakeryrket krever fordypning og stillesitting, og passer ikke for alle. Interesse og motivasjon er viktig, kjønn spiller ingen rolle. Det brukes ulike verktøy og instrumenter, som lupe og mikroskop.

– I starten går alle i takt, etter hvert bygger vi opp undervisningen rundt den enkelte elev. Produksjon, vedlikehold og teknikk flettes i hverandre, sier Bjørn A. Nordahl.

– Fellesfagene på vg2 er norsk, samfunnsfag og kroppsøving. Noe skal alle gjennom, enkelte har dette fra før, og får da fritak i disse timene.

Denne dagen er åtte elever ivrig opptatt med hver sine prosjekter inne på verkstedet. Det snakkes ikke mye, her er det konsentrasjon som gjelder. Men noen spøkefulle kommentarer og glade smil flyr gjennom lufta, stemningen er god. En av dem er Eskild Iversen (18).

Hadde mange klokker

Eskild kommer fra Harestua i Lunner kommune. Han tok vg1 på Gran videregående skole. Nå bor han på internatet Kongsberg videregående tilbyr, og trives godt med miljøet både der og i klassen. Han synes det er greit å ha flyttet hjemmefra, men samtidig få servert tre måltider hver dag.

– Interessen for klokker startet tidlig, trolig fordi pappa har venner som var urmakere. Vi har bestandig hatt klokker hjemme, og jeg ble fascinert av hvordan de gikk og gikk, forteller Eskild med et smil.

– I tiende klasse bestemte jeg meg for å bli urmaker selv.

Eskild beskriver klassen som en liten bedrift med godt miljø. Han har vært utplassert hos urmakeren på Sandvika Storsenter, og håper å få lærlingplass der.

– Drømmen er å lage en klokke selv, helt fra bunnen av, sier Eskild.

Han ser for seg en fremtid på urmakerverksted.

– Der er det godt miljø, og jeg har høy lønn. Det beste med yrket er at jeg kan være meg selv. Her er det bare en fordel å være nøyaktig, ting trenger ikke å gå kjempefort. Jeg ser ikke noe negativt med urmakeryrket, sier han.

Trenger litt tilrettelegging

Stephanie Laloi Dybdahl (24) har en litt annen innfallsvinkel. Hun bor hos sin fetter på Kongsberg, og får drosje til og fra skolen hver dag. Stephanie er født i Sveits, men har hatt det meste av oppveksten på Nesodden. Hun er ung ufør etter en virusinfeksjon i hjernen som 17-åring. Senskadene er blant annet epilepsi og kognitive vansker.

– Jeg har en lang og vanskelig historie, men ønsker ikke å bli sittende hjemme, selv om jeg trolig aldri kommer i full jobb. Det var pappa som rådet meg til å søke urmakerlinja, og jeg er glad jeg fulgte rådet, sier Stephanie smilende.

Hun forteller at hun var en aktiv håndballspiller, som tok vg1 på toppidrettsgymnaset i Skien. Det er vanskelig for Stephanie å følge et vanlig utdanningsløp, da hun trenger en del tilrettelegging, spesielt i perioder med mange og store epilepsianfall.

– Nå har jeg akkurat sovet en time. Jeg kjenner hodet mitt så godt at jeg vet det går dårlig å presse kroppen når jeg føler meg utkjørt, forteller Stephanie uoppfordret.

– Her har vi gode lærere, og både de og klassekameratene er innforstått med at jeg trenger pauser og kan lete etter ord. Det betyr mye for meg å møte varme og omsorg, og bli inkludert på den måten jeg gjør her.

Stephanie sier at hennes håp er å ha en liten jobb i tillegg til uføretrygden.

– Det beste ved yrket er at jeg kan bruke hendene, være kreativ og jobbe med småting. Det verste vil være at jeg settes under press for å holde tidsfrister.