Fagfornyelsen og læremidler – et moderne gjennombrudd eller ikke?

Debatt: Mange av de digitale læremidlene fremstår dessverre som uferdige og lite gjennomarbeidet.

Publisert Sist oppdatert

Allerede før korona visste en at 2020 kom til å bli et ekstraordinært år for norsk skole. Vi sto overfor en ny læreplanreform, Fagfornyelsen, og de største forlagene hadde i årene frem mot reformen satset stort på heldigitale læremidler til de nye læreplanene.

Det lå en forventning om de digitale læremidlenes gjennombrudd foran papirboka, og med det en av de største metodiske endringene i undervisningen siden vi gikk fra steintavle til papir.

Vi aner ikke hvilke faglige, pedagogiske og didaktiske konsekvenser dette vil få for lærere og elever i norske klasserom. I tillegg er læremiddelmarkedet er mer uoversiktlig og komplekst enn noensinne, både med tanke på antall produsenter, antall tilbud, type komponenter og tilgjengelighet.

Med korona ble skole- og kommuneøkonomien enda strammere enn den allerede hadde vært. Økonomiske tilskudd gikk til smittevernhåndtering og vikarer. I kombinasjon med sterkt reduserte tilskuddsordninger, sammenlignet med læreplanreformen Kunnskapsløftet (K06) i 2006, fryktet mange lærere at innkjøp av læremidler ville komme i andre rekke- og knapt nok det. Frykten var dessverre ikke ubegrunnet.

Denne høsten har medlemmer i Utdanningsforbundet meldt om store utfordringer knyttet til arbeidet med ny læreplan med tanke på læremidler. Det meldes om at det i liten grad kjøpes inn papirbøker i grunnskolen. Tilgangen på digitale, oppdaterte læremidler er noe bedre, men også her er det betydelige mangler. Disse tilbakemeldingene støttes av en undersøkelse Utdanningsforbundet gjennomførte blant tillitsvalgte i januar.

Les også: Kan bli fri bruk av digitale læremidler i grunnskolen

Som et eksempel er det kun 8 prosent av respondentene i grunnskolen som svarer at skolene har fornyet læremidlene til fagfornyelsen i stor eller svært stor grad. I grunnskolen svarer kun 6 prosent at de primært planlegger innkjøp av papirbøker i fremtiden, 40 prosent sier de primært vil kjøpe digitale læremidler. I videregående kjøpes det inn noe mer, men også her kjøpes det, og planlegges å kjøpe inn, inn langt færre lærebøker enn ved tidligere reformer.

Fylkeskommuner kunne frem til juni 2020 søke på svært begrensede midler til digitale læremidler sammenlignet med K06, men i et uoversiktlig marked burde søknadsfrister og nye utlysninger vært oppdatert. Det viser seg også at mange ikke har vært klar over mulighetene til å søke tilskudd til innkjøp av læremidler. Per i dag ligger søknadsfrister datert juni 2020 på nettsidene til Utdanningsdirektoratet. Det virker ikke som de har forstått alvoret i situasjonen. Dette i kombinasjonen med korona, delvis uferdige prototyper på digitale læremidler og manglende bøker gir grunn til bekymring for at opplæringen med utgangspunkt i den nye læreplanen er svekket.

Nye innkjøpsmodeller for digitale læremidler

En annen bekymring er at utviklingen går i retning av store og komplekse heldigitale systemer som gir enkeltprodusenter monopollignende fordeler. En rekke kommuner har lyst ut anbud på digitale læremidler, ofte med korte frister. Valgene tas da over hodet på skolene og lærerne. Det er en utvikling som flytter de pedagogiske valgene fra klasserommene til kommune- og fylkeskontorene.

Det låser skoler og lærere til læremidler de ikke selv har valgt, gjerne med lisenser som har bindingstid over ett eller tre år. I tillegg er systemene såpass komplekse, for eksempel med rapportsystemer, notatblokker og personifisering som gjør at det er utfordrende å bytte mellom læremidler fra ulike tilbydere. Fra skolens side ville det vært sterkt ønskelig at systemene samarbeidet i større grad, og at læremidler fra ulike tilbydere kunne brukes sømløst på én enkelt plattform. Det burde egentlig være en forutsetning.

En rekke kommuner har lyst ut anbud på digitale læremidler, ofte med korte frister. Valgene tas da over hodet på skolene og lærerne.

Hvor gode er egentlig de digitale læremidlene?

Det er også en utfordring at det tydeligvis har gått i overkant raskt når læremidlene har blitt laget, for mange av de digitale læremidlene fremstår dessverre uferdige og lite gjennomarbeidet.

Spørsmålet er om en overordnet godkjenningsordning kunne være en idé? Per i dag har vi omfattende kvalitetskriterier for digitale læremidler. Det er tenkt brukt for innkjøpere og for bransjen, men det er jo også en godkjenningsordning som setter standarden for alle læremidler som produseres. En overordnet godkjenningsordning kunne være med å sikre at alle elever har tilgang på gode læremidler og vi hadde sluppet at uferdige produkter blir lagt ut for salg.

Når jeg snakker med lærere om læremidler, er inntrykket at elevene i stor grad vil bli møtt av og blir møtt av svakt innhold, dårlig gjennomtenkte løsninger, fravær av nynorsk og svakheter og mangler i systemene i de heldigitale læremidlene. I stor grad blir dessverre de digitale læremidlene en bok på skjerm, altså digitisering fremfor digitalisering. Man kan også spørre seg om forlagene, og kommunene som bestiller, har gjort gode nok vurderinger og tatt de interne debattene om hvor gunstig det er for elevene å få all læringen via en skjerm?

Som læremiddelprodusenter har bransjen en enorm påvirkningskraft både på innholdet og på de læremetodene norske elever møter. Da må innkjøpsmodellene gi rom for lokale beslutninger og ta hensyn til lærernes metodefrihet. At forlagene tilbyr rabatt dersom kommuner og skoler kjøper inn flere eller alle fag hos dem er forståelig, men bidrar det til mangfold i skolen og i forlagsbransjen? Neppe. Det bidrar heller ikke til den differensieringen og det faglige skjønnet lærere har tradisjon for å bygge sin undervisning rundt.

I det som før var et nasjonalt marked som var mer kontrollert, der lærerne i stor grad stolte på læremiddeltilbydernes kompetanse, har vi fått en kakofoni av ulike opplegg på internett, der form noen ganger går foran innhold og tec går foran didaktikk. Dette «moderne gjennombruddet» hadde nok vært tjent med å være noe mer lik det litterære moderne gjennombrudd. Georg Brandes var som kjent opptatt av kritisk realisme. I begynnelsen av arbeidet hadde det trolig vært på plass med både mer kritikk og mer realisme.