Fiasko for den målstyrte skolen
Det mangler en grunnleggende debatt om hva vi vil med norsk skole når alle kan se at vi er på feil spor.
Tjue års målstyring av norsk skole, har vært mislykka. Det er flere ungdommer som er funksjonelle analfabeter enn noen gang før. Kunnskapsløftet 2006 er med rette kalt «kunnskapsbløffen» Det finnes ingen vilje til å spørre om hva som er galt med norsk skole. Regjeringas svar er derimot mer målstyring.
Når det likevel foregår mye bra i norsk skole, er det på tross av målstyringa. Det er nå på tide å ta et oppgjør med den nyliberale skolen og kreve det nasjonale fellesskapets skole tilbake.
Offentliggjøringa av den internasjonale skoleundersøkelsen PISA 2018 viser at det har skjedd en tilbakegang i lesing og naturfag for norske 15-åringer (ekstern lenke) de siste tre åra. Resultatene i matematikk er uendra. Hver fjerde gutt ligger nå under kritisk grense for å kunne delta i jobb og videre utdanning. Tendensen er at ungdommer bytter ut bok med skjerm. Fritaksprosenten fra undersøkelsen var på hele 7,9 %.
PISA (Programme for International Student Assessment) måler 15-åringers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag. PISA- undersøkelsene starta i 2000, og resultatene var da så dårlig for Norge at det ble kalt «PISA-sjokket». Det innleda en periode med omfattende testing i norsk skole, blant annet ved innføring av de nasjonale prøvene. Kunnskapsminister Kristin Clemet (H) utnytta «PISA -sjokket» til å forberede Kunnskapsløftet 2006 som bygde på «globalisering, individualisering og pluralisme» og var basert på den styringsmodellen New Public Management. Det ble innført kompetansemål til erstatning for kunnskapsmål.
Digitale ferdigheter blir i Kunnskapsløftet definert på lik linje med lesing, skriving, regning og muntlige ferdigheter. Dermed ble det satt i gang en storstilt og kostbar digitalisering av den norske skolen uten at man ante konsekvensene.
Resultatene er blitt dårligere og dårligere. PISA-undersøkelser fra 2015 viste at Norge lå på omtrent samme nivå som femten år tidligere. Dessuten var det mange flere som ble fritatt, selvsagt de elevene man venta ville gjøre det dårligst. I 2000 var fritaksprosenten 2,7, i 2015 var den på 6,7% og i 2018 altså på hele 7.9%. Clemet-skolen har ikke vist noen forbedringer, selv målt ut fra egne premisser. Norsk skole er tilbake på år null.
Drivkraften i den nyliberale skole er hard konkurranse på alle nivåer: mellom elevene, mellom lærerne, mellom skolene og mellom regionene. Skolene skal styres som fabrikker der elevene er kunder, og produksjonen dreier seg å skaffe best mulig målbare resultater. Et grunnleggende premiss er mistillit til «arbeiderne”, det vil si lærerne, som hele tida antas å sluntre unna og derfor må dokumentere alt de gjør og overvåkes av diverse inspektører på flere nivåer. En ny lærerrolle måtte derfor introduseres, og lærernes fagforeninger måtte knuses fordi fagforeninger representerer «særinteresser» ifølge nyliberal ideologi.
Den nyliberale skolen lovet billigere og bedre skole. Dette er ikke innfridd. Det er blitt flere skolebyråkrater, de gode resultatene uteblir. Det har vært en mangedobling av antall skolebyråkrater i på noen tiår – fra 400 på 1970 – tallet til 1900 i dag, ifølge Kim Helsvigs bok «Reform og rutine. Kunnskapsdepartementets historie 1945 – 2017».
Den nyliberale skole har mislyktes. Den har skapt problemer på mange nivåer: Mange elever sliter med psykiske problemer pga. karakterpresset som øker år for år. Mange lærere merker seg at det allmenne kunnskapsnivået blant ungdom er dårligere enn før. Lærere er frustrerte over angrepene på sin profesjon, kravet om dokumentasjon og knebling av ytringsfriheten.
Regjeringen svar er å gjennomføre mer målstyring; altså mer medisin av det samme som tar livet av pasienten. Kunnskapsminister Jan Tore Sanner vil ha mer kartlegging i barnehagene. Den nye skolereformen 2020 viderefører Kunnskapsløftet. Regjeringa vil ha enda flere Ipadder og nettbrett inn i barnehagene og barneskolen. Papirbøkene blir borte i mange skoler.
Den norske skolen har likevel mange kvaliteter, ikke minst takket være dyktige og dedikerte lærere på alle trinn. I utgangspunktet var den offentlige nasjonale skolen, til tross for åpenbare mangler, en av verdens beste skoler. Denne tradisjonen er i ferd med å forvitre. Lærernes autonomi er undergravd.
Lærerorganisasjonene, med Utdanningsforbundet i spissen, har akseptert – og dels applaudert – denne negative utviklinga. Et foreløpig bunnmål skjedde i 2014 da ledelsen i Utdanningsforbundet anbefalte medlemmene å akseptere mer bunden arbeidstid. Lærerne stemte ned dette og gikk ut i en omfattende streik som i realiteten var et forsvar for de siste restene av den autonome lærerprofesjonen.
Norske skolepolitikere, uansett politisk farge, har i vårt århundre oppgitt tanken om at skolen skal være nasjonalbyggende. Politikerne har latt OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) bli viktigste premissleverandør for norsk skolepolitikk med sine PISA-undersøkelser og ideer om framtidas skole.
Kunnskapsløftet ble innført og videreført av de rødgrønne som satte med makta fra 2005 til 2013 uten å endre noe – til tross for at SV hadde kunnskapsministrene (Djupedal, Solhjell og Halvorsen) gjennom hele perioden.
Fra høsten 2020 skal de innføres nye læreplaner i grunnskolen og videregående skole. Selve idegrunnlaget for endringene av skolen, finner vi Ludvigsen-utvalgets innstilling fra 2015 (NOU «Fremtidens skole»). Rapporten ble oppkalt etter lederen for utvalget, professor Sten Ludvigsen. I utvalget satt for øvrig ingen representant for lærerne blant de 11 deltagerne. OECDs ideologi gjennomsyrer Ludvigsen-utvalgets innstilling. Læreplanene bryter overhodet ikke med målstyringsideologien fra Kunnskapsløftet 2006.
Skoleforsker og fysiker Svein Sjøberg skreiv i 2016: «Norske utdanningspolitikere hevder, og tror kanskje, at utdanningspolitikken formes av oss selv, og slett ikke av internasjonale målinger og sammenlikninger.» I realiteten har norsk politikere gitt opp nasjonal styring av utdanningspolitikken – og det har skjedd under full konsensus.»
For alle som ønsker en annerledes skole, er det på tide å diskutere mer offensivt hvordan vi ønsker å bryte den nasjonale konsensusen Sjøberg beskriver. Denne debatten må føres på mange nivåer, blant lærere, foreldre og elever, ja, alle som er opptatt av framtida. Det er på tide å ta det nasjonale fellesskapets skole tilbake.
Et positivt tegn på at noe er i gjære, er at Sp og SV foreslår å trekke Norge ut av PISA-undersøkelsene. I Stavanger har bystyret vedtatt restriksjoner på bruk av mobiler og nettbrett i barneskolen. I Oslo skjer det gradvis et oppgjør med de verste sidene ved Clemet-skolen. Men det mangler en grunnleggende debatt om hva vi vil med norsk skole når alle kan se at vi er på feil spor.
