Selvsagt skal det være karakterer i faget kroppsøving

Debatt: Utfordringen med vurdering i kroppsøving kan ikke løses ved å fjerne karakteren.

Publisert

Igjen er karakter i kroppsøving oppe til debatt, et område mange lærere i kroppsøving erfarer som krevende. VG publiserte 20. mars en reportasje med følgende overskrifter: «Ber om karakter-stans i gym», «Er karakter i kroppsøving rettferdig?» og «Flere forskere slår alarm om karaktersetting i gym». Vi mener denne debatten er delvis en avsporing fordi den diskuteres på feil premisser.

Det poengteres hos forsker Erlend Ellefsen Vinje at dagens retningslinjer for vurdering i faget ikke er dekkende nok og at vurderingsgrunnlaget er for uklart med tanke på «elevenes innsats, forutsetninger, fremgang og idrettslige og motoriske ferdigheter». Foranledningen for innlegget er at et nytt veiledningsskriv om vurdering i faget som ble publisert av Utdanningsdirektoratet i november i fjor, er blitt trukket tilbake fordi teksten var uklar, særlig hva angikk elevenes forutsetninger. Vinje med kolleger går sterkt ut og hevder at så lenge det ikke er kommet en klar nok veileder fra sentralt hold, konkluderer de at karaktersetting i faget midlertidig bør avskaffes. Begrunnelsen er at vurderingsordningen slik den fungerer i dag, bidrar til en urettferdig karaktersetting.

I desember 2020 hadde Vinje og Steinar Brattenborg et lengre innlegg i Utdanningsnytt.no hvor de også tar til orde for å vente med å gi karakter i faget til nærmere retningslinjer er på plass. Her gis det en mer grundig drøftelse enn reportasjen i VG, hvor de mener at flere justeringer og avklaringer må på plass før det gir mening å tale om en rettferdig vurdering og karaktersetting i faget.

De etterlyser retningslinjer hvor det tydeliggjøres hvilke elevforutsetninger som skal knyttes til vurdering av hvilke kompetansemål, samt en tekst som eksplisitt viser hvordan innsatskriteriet kan knyttes til læreprosesser som er mulig for lærer «å kartlegge, observere eller reelt vurdere». De ønsker også å fjerne kompetanseformuleringer som viser til oppnådd progresjon/utvikling hos eleven, samt avklare om elevers idrettslige- og motoriske ferdighetsnivå skal være kompetansegivende eller ikke.

Les også: Dropp karakterer i kroppsøving

Debatten og forskningen omkring vurdering i faget er omfattende. Vi har eksempler om at innsats har gått ut og inn av planer og at det brukes som «en elev med svake motoriske ferdigheter» kan med innsats oppnå en 4, mens innsats overfor de antatt faglig sterke skal vises på fair play. Slik vi ser det, virker det som om innslaget i VG bærer preg av at vurdering diskuteres utfra hvordan faget praktiseres, og mindre utfra de overordnete føringer som gjelder for vurdering i faget.

At det å vurdere skaper så mye gjentagende frustrasjon ser vi som et uttrykk for at det å endre fra ferdighetsvurdering med lærerens tester og blikk, til en vurdering av elevers læring, volder en del «smerter». Når gjenstanden for vurderingen skal være elevens læring, og både formative og summative vurderingsformer skal brukes (som i andre skolefag), burde det vel borge for en større prinsipiell diskusjon rundt hvorvidt man skal ha vurdering i kroppsøving eller ikke.

I nevnte reportasje i VG intervjues flere elever som opplever en urettferdig vurderingspraksis. Begrunnelsene kan vitne om en undervisnings- og vurderingspraksis som ikke er forenlig med de formelle retningslinjene som gjelder for faget. Andreas uttaler at karakteren settes «utfra lærerens subjektive oppfatning av deg og hvor flink du er i sport». Dette er en av flere elevfortellinger som kan vitne om en ensidig prestasjonsorientert undervisnings- og vurderingspraksis som vi dessverre vet forekommer i dagens skole. Samtidig virker det noe ensidig at bare forskerens og elevens stemme løftes frem i reportasjen, og ikke lærernes stemme, som tross alt er de som gjennomfører elevvurderingen.

Det finnes fortsatt lærere som fyller timene med tradisjonelt idrettsinnhold, og som vurderer elevene utfra ensidige instrumentelle måleparametere. Fysiske tester er svært effektive og forklarer sannsynligvis hvorfor summative vurderingspraksiser forekommer i faget. De sier derimot lite eller ingenting om vurderingskriterier som grad av innsats, mestring og individuelle forutsetninger.

Tidligere forskning dokumenterer at summativ vurdering fortsatt dominerer vurderingen i faget, og mindre den formative. Kroppsøving er et læringsfag på lik linje med andre skolefag. Det innebærer at elevene skal lære (ulikt) i faget, og at vurderingen i faget skal relateres til læring. En kommer aldri unna at retningslinjer må tolkes – og dermed blir faglige samtaler om vurderingspraksis også viktig i faget. Da må også den enkelte lærer ta høyde for en mer formativ læringspraksis.

Vi er enige med Vinje i at enhver faglig vurdering vil inneha en komponent av lærers profesjonelle skjønn. Når Vinje skriver at det er stor usikkerhet rundt de retningslinjene som gjelder for vurdering i faget, og at det bidrar til urettferdig karaktersetting, så har han et poeng. Vi er ikke uenig i at en veileder som kan være tydeligere på hvordan gjeldende retningslinjer om vurdering i faget skal forstås og tolkes, er viktig å få på plass.

Samtidig er vårt poeng at dagens urettferdige vurderingspraksis også sannsynligvis henger nært sammen med at en del lærere tyr til utdaterte vurderingspraksiser. Bruk av tester som grunnlag for karakter i faget, vil selvsagt slå urettferdig ut hos elevene, hvor det hverken tas hensyn til elevforutsetninger, innsats eller den enkelte elevs progresjon og opplevelse av mestring. Det betyr ikke at vi er uenig i at det bør komme en veileder som utdyper og gir klar retning til gjeldende vurderingsordning.

Vi mener at kroppsøvingsfaget med sine vurderingskriterier nettopp tar på alvor at kroppsøving er et lærings- og modningsfag.

Vi mener at kroppsøvingsfaget med sine vurderingskriterier nettopp tar på alvor at kroppsøving er et lærings- og modningsfag. I enhver læringsprosess er det viktig med underveisvurdering og formative vurderingsformer. Vurdering bidrar til å gjøre elevene bevisst sin læringsprogresjon og hjelp til egenvurdering.

Det ligger i sakens natur at faglige vurderinger alltid vil være krevende, ikke minst i praktisk-estetisk fag som kroppsøving. Lærere møter lignende utfordringer når de skal vurdere prosessorientert skriving i norskfaget, eller når en kunst og håndverkslærer skal se på elevenes evne til å utvikle løsninger i stegvise designprosesser. Vurderings- og karakterdebatten i kroppsøvingsfaget synes å speile pågående fagdiskurs om hvorvidt kroppsøving skal forstås som et helse- og idrettsfag eller som et læringsfag.

I nevnte reportasje i VG vises det også til leder i Elevorganisasjonen, Edvard Udnæs, som understreker en bekymring rundt usikkerheten knyttet til karakterer i faget. Han er tydelig på at elevene ønsker karakter i faget fordi fagene skal være likestilte. Ellers kan det fort bli et «liksom-fag», legger han til. Vi tror han er ved noe av kjernen. Vi må slutte å behandle kroppsøving som et aktivitetsfag, som pausefag fra teoretiske fag, eller som et rent helse- og idrettsfag hvor karakteren settes på grunnlag av hva den enkelte elev presterer i en gitt idrett. Den utdannede kroppsøvingslærer er fremst av alt en profesjonell pedagog som skal være i stand til å vurdere elevene utfra fagets læringsmål, de vurderingskriterier som gjelder, og på grunnlag av sitt profesjonelle blikk og vurderingsevne.

At man ønsker å ta bort karakteren i faget for å løse en feilslått vurderingspraksis, løser ikke utfordringen med vurdering i faget. Vi ser at stadig flere, både lærere i skolen og i høgskolesystemet, retter mer og mer fokus mot kroppsøving som læringsfag, og tar inn over seg de implikasjoner det medfører, også hva angår vurdering.

Les også: Kompetansemålene er grunnlaget for vurderingen i fagene

At det finnes «dårlige vurderingspraksiser» er så sin sak, men det kan jo ikke være et argument for at vi ikke skal ha vurdering i et skolefag. Enhver pedagog må forbedre og begrunne det de gjør med hensyn til elevers læring og kompetanse. Å hevde at faget ikke skal ha karakter, vil bli det samme som å si: «vi har ingen spesifikke kvaliteter, innsikter, forståelser og læringserfaringer som vi vil ha våre elever med på – og vi vil ikke verken bruke elevmedvirkning, formative og muntlige tilbakemeldinger som over tid og i prosessen skal føre fram mot en sluttvurdering og kunnskap elever skal sitte igjen med».

Avdelingsdirektør Hedda Huse i Utdanningsdirektoratet poengterer i reportasjen at opplæringen skal tilpasses hver elev, at alle skal oppleve mestring, uavhengig av idrettsdeltagelse på fritiden. Hun tilføyer at vurderingen må ta høyde for at (sitat): elevene deltar i ulike aktiviteter og lærer om sammenhengene mellom bevegelse, kropp, trening og helse». Så gjenstår det å se om veilederen om vurdering i faget, når den kommer, tar høyde for dette, og evner å utdype og gi retning til kroppsøving som lærings- og modningsfag, og at det over tid vil tvinge seg frem en vurderingspraksis og karaktersetting i tråd med dette.