Usynliggjøring og manglende kunnskap får i for stor grad gjøre seg gjeldende i formidlingen og møter med rom og romani i norsk skole

Innspill: Norske rom og romanifolk blir ofte usynliggjort og utelatt fra vår felles historie. Offentlige myndigheter har folkerettslige og etiske forpliktelser, og skolen har her en viktig rolle.

Publisert Sist oppdatert

Tavel bachtalo to maro djes!
Tavel baxtalo to maro djes!
Gratulerer med dagen til dere!

Det kommer også frem i skolens overordnede styringsdokumenter og verdigrunnlag. Men hva innebærer det egentlig?

Både rom og romani har status som norske minoriteter med flere århundrelang tilknytning til Norge. Med sine særegne tradisjoner og kultur med reising, sterke familiebånd og håndverkertradisjoner, representerer de en del av mangfoldet som har eksistert og fremdeles eksisterer blant oss. Skolen har et viktig samfunnsmandat i denne sammenhengen. Noe som kommer frem i skolens verdigrunnlag slik det står i læreplanenes overordnede del:

Fem folkegrupper med århundrelang tilknytning til Norge har status som nasjonale minoriteter i tråd med våre internasjonale forpliktelser: jøder, kvener/norskfinner, skogfinner, rom og romanifolket/tatere. Disse folkegruppene har bidratt til å forme den norske kulturarven, og opplæringen skal gi kunnskap om disse folkegruppene.

Usynliggjøring og manglende kunnskap får i for stor grad gjøre seg gjeldende i formidlingen og møter med rom og romani i norsk skole. Det er blitt gjort noen skritt i riktig retning de sisteårene, men ofte kommer det av initiativ båret frem av ildsjeler og spesielt interesserte. Det er noe materiale på Utdanningsdirektoratet sine nettsider, og NAFO har utarbeidet nettressursen minstemme.no på oppdrag fra Utdanningsdepartementet. Man finner disse resursene om man leter spesielt etter dem. Det er ikke problemfritt når en del av utfordringen ligger i en manglende interesse for folkegruppenes historie. Undersøkelser har også avdekket manglende forståelse for opplevelse som forfulgt minoritet i sameksistens med et storsamfunnet som ikke viser særlig velvilje til oppgjør med denne hitorien. Det blir særlig alvorlig når kunnskapsmangelen gjelder representanter for institusjonene som tidligere har fungert som en forlenget arm for myndighetens diskriminerende og rasistiske politikk.

Utfordringene kommer blant annet frem i NOU 2015:7 Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor tatere/romanifolk fra 1850 til i dag. Utdanning, skole og barnehage er i dag viktig for mange representanter for folkegruppene i dag ifølge denne utredningen, men det gjenstår også en del hindringer før vi kan si at norske rom og romani møter et tilbud likeverdig med resten av befolkningen. Manglende tilrettelegging, traumer som går i arv og mobbing på grunn av etnisk bakgrunn svekker tilknytningen til skolen. Traumene etter assimilering skaper ekstra sårbarhet, og alt for ofte kan det virke som om ansvaret i stor grad legges på rom og romanifolket selv.

Det at norsk rom og romani skal ha en reell tilgang til velferdsordninger og offentlige tjenester er en forutsetning for likeverd og livskvalitet. Det er et offentlig ansvar, og behov for kunnskapsheving for å innfri ansvaret «Det later til å være særlig behov for kunnskapsheving om tatere/romanifolk, men også om nasjonale minoriteter generelt, innenfor disse områdene: skole, politi, barnevern, NAV og helse- og omsorgstjenester» (NOU 2015:7 side 128). Min erfaring er at det ikke holder å søke i skolelitteraturen i forsøk på å nå en bedre forståelse. Jeg spør meg også om hvor kunnskapsløftet er blitt av mens vi har jobbet mot mobbing og trakassering, for et bedre og tryggere læringsmiljø for barn og elever, nye læreplaner og fagfornyelsen generelt. Står vi foran en ny bølge av usynliggjøring? Jeg håper ikke det, for det tror jeg kan ha både alvorlige og uheldig følger for vår demokratiforståelse og hva vi lærer våre kommende generasjoner av samfunnsborgere.

Overordet del av læreplanen understreker at «Skolen skal fremme demokratiske verdier og holdninger som motvekt mot fordommer og diskriminering». Videre fremholdes vern av minoriteter og mindretallet som avgjørende for vårt demokrati.

Alle deltakere i skolefellesskapet må utvikle bevissthet om både minoritets- og majoritetsperspektiver og skape rom for samarbeid, dialog og meningsbrytning. Arbeidet med å dyrke mangfoldet på den ene siden og inkludere den enkelte på den andre krever et bevisst verdisyn og utøvelse av profesjonelt skjønn.

Opplæringsutvalget foreslår i NOU 2019:23 Ny opplæringslov at vi skal fjerne de lovpålagte demokratiske organene elevråd, samarbeidsutvalg og foreldreutvalg m.m. Forslaget innebærer at det skal være opp til den enkelte skole hvordan skoledemokratiet organiseres. Utvalget mener det vil styrke opplæringen og demokratiet i praksis. Men hvordan vil det være mulig om det fremdeles er folkegrupper blant oss som ser det som nødvendig å skjule sin opprinnelse og etnisitet for å overleve som folk og kultur?

Har vi nådd et tilstrekkelig kunnskapsnivå og en god nok forståelse? Vil vi klare å ivareta våre folkerettslige og internasjonale forpliktelser innenfor det mulighetsrommet opplæringsutvalget åpner for? Vi må spørre oss om det i denne sammenhengen også kan være nødvendig at vi gjennomgår med nye øyne de fortellingene vi formidler i skolen.

Først og fremst gratulerer med dagen romfolk og romani/tatere! Siden den internasjonale verdenskongressen i London i 1971 har 8. april vært deres dag. Det har vært en politisk dag, for anerkjennelse av rom som selvstendig nasjon. Uten krav om land, men et folk som bærer en lang historie med forfølgelse, undertrykkelse, diskriminering og gjentatte forsøk på biologisk og kulturell utryddelse. Anerkjennelse er viktig. Skillet mellom rom og romani (tatere) er først og fremst et nordisk fenomen som kan ses i sammenheng med ulike innvandringsbølger til de nordiske landene. Det kan være komplisert å skille gruppene fra hverandre, og det hersker stadig en del forvirring om hvem de er. Det som er klart er at da norske rom innvandret på midten av 1800-tallet, befant det seg allerede grupper av mennesker her med røtter tilbake til tidligere innvandring flere hundre år tilbake i tid. De eldste gruppene er de vi i dag kaller romani eller tatere, og de reiste omkring på bygdene. Det en forestilling om at gruppene som kom på 1800-tallet skilte seg på en del områder fra de gruppene som allerede fantes her i landet. Norske rom holdt seg stort sett rundt byene og urbane strøk. Reisevirksomheten deres gikk i større grad på tvers av landegrensene, også lenger sørover i Europa.

I skolen lærer vi om «jødeparagrafen», men denne formen for institusjonell rasisme begrenses ofte til grunnlovens tidlige utforming. I langt mindre grad lærer vi om «sigøynerparagrafen» som ligger nærmere oss i tid. Lovparagrafen ble brukt til å hindre norske rom tilgang til riket og annullering av norsk statsborgerskap basert på etnisk tilknytning. Denne eksplisitte rasistiske lovgivningen var en sterk medvirkende årsak til at mange norske rom endte sine liv i nazistenes gasskamre og utrydningsleire. Selv når grusomhetene åpenbarte seg i etterkrigstiden ble norske holocaustoverlevende romfolk stoppet på grensen, med henvisning til den samme lovparagrafen.

Formelt ble «sigøynerparagrafen» fjernet i 1956, men vi kan spørre oss om det egentlig ikke bare var en politisk omskriving. Fremmedloven som ble vedtatt samme år videreførte avvisningene og ramset opp forskjellige grunner til avvisning, blant annet «omstreifervirksomhet». Dreiningen fra å utpeke etniske grupper spesielt til å beskrive handlinger, førte ikke til et nødvendig oppgjør med fordommer og stereotype oppfatninger om norske rom og romani, deres kultur og reisevirksomhet. Avvisningene gikk hånd i hånd med en aggressiv assimileringspolitikk mot norske romanifolk. Forfølgelse, lobotomeringer, tvangssteriliseringer og barn tatt fra sine familier til langt inn i 1980-årene vitner om en brutal og mørk del av vår felles historie. Den bryter med de fortellingene fra denne perioden vi til vanlig liker å fortelle om oss selv. Det er gjerne historien om Norge som fredsnasjon og foregangsland i arbeidet for menneskerettigheter vi formidler i skolen. Det er en nasjons selvforståelse, og for noen er det identiteten som homogen gruppe, som står på spill. Det kan også være grunn til å løfte frem gjentatte offentlige unnskyldninger. Men er verbale innrømmelset i festtaler nok til å ta et nødvendig oppgjør med de holdningene og fordommene som har fått ligge til grunn for gjentatte forsøk på biologisk og kulturell utryddelse?

I boken Et uønsket folk. Utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom 1915-1956 skriver forfatterne om usunne holdninger som holdes i live også i dagens Norge. De åpenbares i møte med romfolk som kommer tilreisende etter at tidligere østblokkland ble innlemmet i EØS-samarbeidet:

I flere av sakene som omhandler tilreisende, kommer det til uttrykk negative forestillinger om «romfolks kultur», hvor kulturbegrepet åpenbart tillegges alle grupper av rom, uavhengig av nasjonal tilhørighet. I tillegg har en form for historieløs språkbruk rammet både tilreisende og norske rom ved at de omtales som «et problem», «en utfordring» eller «et spørsmål» som krever «løsninger». Denne begrepsbruken har, intendert eller ikke, klare referanser til roms historiske erfaring med forfølgelse, i Norge så vel som på det europeiske kontinent. Situasjonen har også ledet til en langvarig politisk debatt, der språkbruken tidvis har bekreftet stereotypier og negative holdninger med lange historiske røtter kan komme til uttrykk, også fra sentralt politisk hold. (Brustad, Lien, Rosvoll og Vogt 2017, Et uønsket folk, side 191)

Fordomsfulle offentlige utsagn og uttrykk for negative holdninger kan bare bidra til å skape større avstand mellom folkegruppene og norske myndigheter. Vi har både folkerettslige, internasjonale og etiske forpliktelser til å motvirke en slik utvikling. Skolen har en viktig rolle. Derfor bør vi feire rom og romani kultur og tradisjoner. Vi bør også legge ut på en lengre vandring med oss selv, vår selvforståelse og demokratisyn. Vi bør være åpne for å lære noe nytt og se på oss selv med nye øyne. Skal vi bevare et levende demokrati, må vi alle være omstreifere. Vi kan ikke bo oss fast i skadelige holdninger og fordommer. Norge har alltid vært mangfoldig. Vi er alle tjent med at mangfoldet får fortsette. Her har vi et felles ansvar. Jeg ønsker å lære mer om norske rom og romanifolk. Gratulerer med dagen!