«Fritt skolevalg» virker ikke

Debatt: Vi har et karakterbasert opptak som ikke virker, hvis målet vårt er gode læringsvilkår for alle.

Publisert

Det er stor aktivitet og høy temperatur i debatten om opptaksordning til videregående opplæring nå, uten at deltakerne har kommet hverandre noe nærmere. Det som er synd, er at det er meningsminoriteten (regjeringen) som har makten til å tvinge skolene til å ha «fritt skolevalg» gjennom å forskriftsfeste det, uten å ta hensyn til den massive meningsmotstanden både på og utenfor Stortinget.

Kanskje snakkes det for mye om midlet og for lite om målet. Det er ikke sikkert vi er enige om målet med opptaket til videregående skole. Vi må først bli enige om hvordan vi vil at en ideell klasse på videregående skal se ut. Vi vet at det er fordeler og ulemper med homogene klasser, om de nå er høyt- eller lavtpresterende på karakterskalaen.

Det sier seg selv at 25-30 elever med faglige utfordringer og lavt karaktersnitt er nesten umulig å følge opp tilfredsstillende, og at det i sånne klasser mellom annet er utfordringer med sosiale sanksjoner som gjør at det er krevende å stikke seg ut positivt med skoleprestasjoner. Sosial reproduksjon av det tyngende slaget har gode vilkår i sånne klasser. Det vil være uoppnåelig selv for den mest energiske, fagsterke og empatiske lærer å etablere og utvikle en relasjon til alle i en sånn klasse, og bygge en sosial ramme som alle føler seg trygge nok i til å ville og klare å yte sitt beste.

Les også: Regjeringas råkjør for karakterbasert opptak

Homogene klasser med høyt presterende elever er heller ingen garanti for suksess for disse. Det er mer krevende å utvikle et positivt faglig og sosialt selvbilde, når du er blant elever som er like flinke som deg selv. En studie som ser på vilkår for læring for elever av ulike kategorier, konkluderer med at evnerike elever har samme mulighet til å prestere godt i en heterogen gruppe som i en homogen, forutsatt at gruppen fungerer godt. I denne studien konkluderes det med at den sosiale sammensetningen av elever i en gruppe er viktigere for at høyt presterende elever skal kunne prestere godt enn sammensetning av gruppe etter nivå.

En annen studie, av elevers faglige og sosiale atferd i naturfag på åttendeklasse-nivå, har lignende konklusjoner. I denne studien advares det mot at aspektet med at elevene kan bli vant til en kultur for elitedyrking der det er viktigere å være best enn å lære seg å samarbeide, og at det kanskje gagner alle individkategorier å inngå i et mangfoldig fellesskap. Er vi mottagelige for denne advarselen, er vi kanskje enige i konklusjonen av studiet: «Studien svarer på problemstillingen med at sterke elever får et best faglig utbytte av å jobbe i homogene grupper i naturfag. Videre utdypes det på at andre faktorer enn de sterke elevenes faglige utbytte må vektlegges i skolehverdagen. Elevene trenger å lære seg å samarbeide med elever som på er ulike på alle måter. Derfor blir studiens endelige konklusjon at sterke elever bør jobbe i heterogene grupper til vanlig, men at det er viktig at de får mulighet til å utnytte sitt potensiale ved å jobbe i homogene grupper fra tid til annen.» (Hans Bratberg Michalsen, 2014)

Flere faktorer kan dermed tyde på at det både faglig og sosialt er faktorer som gjelder for både utdanning og arbeid, som er gunstige for både individ og gruppe; et kollektiv preget av diversitet, både faglig og sosialt. Det er i arbeidslivet også stort sett slutt på de tider da sjefer ansatte folk som lignet på dem selv. Om man godtar dette med mangfold som et felles mål, må det følgelig være interessant å legge andre ideologiske briller til side, og i felleskap finne ut hvordan vi kan få satt sammen slike mangfoldige elevgrupper på videregående. Vi har et uttrykk som går ca. sånn: «Om noe du gjør ikke virker, ikke fortsett å gjøre det.» Vi har et karakterbasert opptak til videregående som ikke virker, om elevgrupper preget av diversitet og gode læringsvilkår for alle individer er målet. Dermed får vi en sortering av elever i overgangen fra ungdomsskole til videregående som bryter med tanken om en fellesskole. Vi får «gode» skoler og «dårlige» skoler, skoler med et klasseskille der sosial reproduksjon har gode vilkår, og skoler der både den på de «dårlige» skolene og på de «gode» skolene går glipp av viktig sosial og faglig kompetanse og verdien av å oppleve og samvirke med individer forskjellig fra en selv. Selv OECD, som har et dårlig ry i lærerkretser for sine kategoriske utspill og tendenser til universalisering av fenomener som ofte best bør forstås lokalt, fremhever verdien av mangfold, og har som en av sine nøkkelkompetanser å «interagere i heterogene grupper».

15 prosent kan velge skole fritt

Forkjemperne for fritt skolevalg har for lengst fått med seg at motstanderne av fritt skolevalg ikke ser på dette som fritt, bortsett fra for de om lag 15 prosent av elevene som er så karakterflinke at de kan velge det de vil. Forskingen jeg har referert til, viser at selv om de får velge det de vil, vil det ikke med skinnende ren sannsynlighet innebære at de vil profitere på å havne i klasse med 25 andre flinkiser. Klasserommet, også på videregående, bør gjenspeile samfunnet ellers, og også ha grunnleggende idealer fra fellesskolen. Personlig ser jeg på den kategoriske dyrkingen av «fritt skolevalg» som et tegn på at noen setter konkurranseprinsippet høyere enn fellesskolen. Et dypt konservativt standpunkt, som får meg til å tenke på britiske kostskoler, selve arketypen på elitistisk klyngedannelse. Hva kommer ut av den kulturen? Fjerne snobber som tviholder på nedarvede privilegier til sin dødsdag. Lite å bygge et samfunn på.

Kunnskapsminister Guri Melby har jeg hittil hatt tro på, men akkurat i denne saken er inntrykket mitt at hun er som kunnskapsminister Urias å regne og må stå i front for et synspunkt hun i utgangspunktet ikke kan stå inne for. Jeg tror hun vet bedre, men tar selvfølgelig høyde for at jeg kan ta feil på akkurat det.

Les også: Fritt skolevalg gir elevene mer frihet og større muligheter

I et innlegg på utdanningsnytt.no skriver hun: «Elevene må velge hva de vil i livet og hvor mye de er villige for å jobbe for det.» Det stemmer, og de må arbeide knallhardt på videregående for å komme inn på den høyere utdanningen de måtte ønske. Det vil styrke dem om de arbeider hardt og systematisk innenfor et system som reflekterer det arbeidsliv de skal ut i, der ingen kollegier er like, og ulikhet er normen, ikke regelen. Et premiss for dette utsagnet fra Melby er at når elevene er ferdige med grunnskolen, er de ferdig sosialt utjevnet, og kan konkurrere på lik linje uansett hva slags bagasje og utfordringer de hadde i grunnskoletiden. Som Simon Malkenes sier i et innlegg på verdidebatt.no: «Lykkes en ikke i skolesystemet, får en dårlige karakterer slik at en mangler valgmuligheter, er det elevens egen feil fordi eleven ikke har skjerpet seg nok. Slik forsvinner sosial bakgrunn og «bagasjen» eleven har med til skolen av syne og klassebakgrunn og klassereise individualiseres.»

Den store sorteringen vil skje ved endt videregående, og vi trenger et 13-årig utdanningsløp som arbeider mot sosial utjevning i alle disse årene. Fellesskolen er for viktig og utfordringene for store til at den kan slutte ved 10. klasse. I et sånt perspektiv er det en stor bjørnetjeneste om alle elever må bruke tre-fire formative år i en beskyttende krets av likesinnede på VGO, uansett prestasjonskultur og faglige nivå.

Nærskoleprinsippet

Det såkalte frie skolevalg blir ofte satt opp mot nærskoleprinsippet, som gir elever rett til skoleplass nær hjemstedet. Denne opptaksmodellen har noen gode sider som et rent poengbasert opptakssystem bommer på. De i distriktene som har for dårlige karakterer til å komme inn på en populær nærskole, vil nok også få utfordringer om de må flytte på hybel eller langpendle, hvis de har forutsetninger som kanskje også er svake på flere områder enn de rent skolefaglige. Bak lave grunnskolepoeng er det ikke nødvendigvis svak vilje som er årsak nummer en, det kan være sykdom, skolevegring, mobbing og andre ting. Disse utfordringene møtes kanskje best med hjemmet som base, ikke en stusslig hybel.

Det vi gjør, virker ikke, men regjeringen mener likevel det er en god ide å fortsette å gjøre det.

Roar Ulvestad

Poengbasert opptak til videregående vil derfor sannsynligvis ramme de med størst utfordringer hardest, så om denne ordningen tvinges gjennom, er det liten tvil om hvor i elevflokken regjeringens sympati ligger. Liten tvil, stor tristesse, men vi visste det jo fra før. Det vi gjør, virker ikke, men regjeringen mener likevel det er en god ide å fortsette å gjøre det.