Veien videre for nasjonale prøver

Debatt: – Vi må utforme verktøy og prøver som i langt større grad kan utgjøre en forskjell for elevene, mens de i langt mindre grad fungerer som monopolpenger i det politiske spillet om skolen.

Publisert

Utdanningsforbundet ønsker en debatt om kvalitetsvurderingssystemet, og har i den anledning lansert forslaget om å gjøre nasjonale prøver til utvalgsprøver, som et utgangspunkt for videre diskusjon. I et innlegg på utdanningsnytt.no 25. februar kritiserer fire forskere fra Universitetet i Oslo forslaget vårt. Forskerne, som selv jobber med å utvikle dagens prøver, beskylder meg og andre for å være kunnskapsløse og for å basere argumentene på synsing og anekdoter.

Dessverre kan det virke som om forskerne fra UiO ikke har satt seg godt nok inn våre synspunkter. Vi mener ikke at opplæring ikke skal dokumenteres. Vi er tydelige på at lærere har bruk for verktøy som kan gi innsikt i elevenes kompetanse og læring. Vi anerkjenner at politikere på lokalt og sentralt nivå trenger informasjon om hva som skjer i skolen.

Utdanningsforbundets alternativer

Vårt forslag er å dele opp de nasjonale prøvene i to ulike typer verktøy.

På den ene siden bør det utvikles redskaper og prøver som er skreddersydd for å være gode pedagogiske verktøy for lærere. Vi ser for oss at lærerne og skolene selv skal eie disse prøvene og ta dem i bruk ved behov.

På den andre siden kan vi utvikle nasjonale utvalgsprøver for å gi nødvendig styringsinformasjon til politikere og administratorer. Denne typen prøver vil kunne gi et godt bilde av tilstanden på nasjonalt nivå samt på fylkes- og kommunenivå. På skole-, klasse- og elevnivå mener vi at andre og mer presise diagnostiske verktøy kan gi langt bedre styringsinformasjon enn dagens nasjonale prøver.

Gjennom utvalgsprøver vil vi kunne unngå den uheldige politiske bruken av testresultater vi har sett så mange eksempler på det siste drøye tiåret.

Gjennom utvalgsprøver vil vi kunne unngå den uheldige politiske bruken av testresultater vi har sett så mange eksempler på det siste drøye tiåret. Forskerne fra UiO skal ha ros for at de peker på dette problemet. Det de derimot ikke vil anerkjenne, er at rangeringen og konkurreringen på bakgrunn av nasjonale prøveresultater ikke kan skilles fra de nasjonale prøvene i seg selv. Vi kan ikke lukke øynene for en så alvorlig bieffekt ved de nasjonale prøvene, bare fordi den ikke er intendert fra forskernes side. Vi har lagt bak oss 15 år med uheldige erfaringer rundt bruken av de nasjonale prøvene i det offentlige rommet. Vi har forskning, fra blant annet Vestheim og Sem ved Nord universitet, som underbygger disse erfaringene. Utdanningsforbundet mener at den uheldige bruken av nasjonale prøver i seg selv er et godt argument for å justere kursen.

Dette ser mange lærere hver dag, men deres virkelighetsbeskrivelser avfeies som kunnskapsløs synsing. Bekymrede lærere beskyldes nærmest for ikke å være opptatt av elevenes læring. Jeg mener at denne måten å omtale meningsmotstandere på, stenger for en nødvendig faglig debatt om hvordan vi kan videreutvikle nasjonale prøver og det norske kvalitetsvurderingssystemet. Det er en kjensgjerning at flere evalueringer og forskningsprosjekter har påpekt svakheter ved hvordan de nasjonale prøvene fungerer i norsk skole. Det er med andre ord god grunn til å reise debatten om hvordan vi kan endre innretting av prøvene slik at de i langt større grad treffer lærernes og skolenes behov og kommer norske elever til gode.

To fluer i ett smekk?

Litt forenklet kan vi si at nasjonale prøver har to hovedhensikter. For det første skal prøven gi informasjon til lærerne om hva elevene mestrer og ikke mestrer slik at lærerne kan bruke denne informasjonen til å hjelpe elevene videre i deres læring. For det andre skal prøvene gi styringsinformasjon til politikere og skoleadministratorer på nasjonalt og lokalt nivå.

Vi er spesielt bekymret for om dagens prøver fungerer tilfredsstillende som pedagogiske verktøy.

Utdanningsforbundet anerkjenner fullt ut at begge disse hensiktene er viktige, men vi mener at det kan være vanskelig å forene dem i ett og samme verktøy på en god nok måte. Vi er spesielt bekymret for om dagens prøver fungerer tilfredsstillende som pedagogiske verktøy. Lærerne er spydspissen i skolens arbeid med å støtte opp under elevenes læring. Dersom nasjonale prøver skal ha legitimitet, må de utgjøre en positiv forskjell i lærerens møte med elevene. Da må prøvene gi lærerne verdifull informasjon om elevenes læring som igjen kan brukes til å hjelpe elevene videre mot ny kompetanse og ny innsikt.

I lys av dette blir spørsmålet om de nasjonale prøvene oppfyller denne hovedhensikten på en god nok måte?

Vi trenger ikke gå lenger enn til en artikkel som en av forskerne fra ILS selv har skrevet, for å finne forskningsmessig belegg for at mange lærere ikke opplever nasjonale prøver som gode nok.

I november 2019 skrev Astrid Roe en artikkel på utdanningsnytt.no sammen med Elisabeth Gunnulfsen. Denne artikkelen handler nettopp om hvordan nasjonale prøver blir brukt i skolen, og den er bygd på Gunnulfsens doktoravhandling om samme tema.

I artikkelen kommer det fram at mange lærere mener nasjonale prøver har begrenset pedagogisk verdi. På spørsmål om hvorvidt prøveresultatene bidrar til ny innsikt i elevenes kompetanse, svarer 30 prosent av de spurte lærerne at prøvene i liten eller ingen grad har gjort det. 40 prosent av lærerne mente at prøvene i noen grad bidro til ny innsikt. Til sammen vil det si at 70 prosent av lærerne mener at prøvene i ingen, liten eller noen grad oppfyller en helt sentral intensjon ved prøvene. Mot denne bakgrunnen tar vi i Utdanningsforbundet kanskje ikke for hardt i når vi etterlyser en diskusjon om hvordan nasjonale prøver kan innrettes på en bedre måte.

De kvalitative undersøkelsene i doktorgraden til Gunnulfsen understøtter bildet av at mange lærere og skoleledere ser begrenset nytte av prøvene og er usikre på hvordan de skal brukes til det beste for elevene. De andre spørsmålene i den kvantitative undersøkelsen viser det samme. For eksempel var 71 prosent av lærerne svært uenige, uenige eller nøytrale til en påstand om at nasjonale prøver i lesing hadde bidratt til større kunnskap om lesing som grunnleggende ferdighet i deres fag. Jeg vil legge til at dette heller ikke er første gang forskning kommer til samme konklusjon. Også tidligere evalueringer har vist at prøvene har mindre nytteverdi for de som jobber direkte med elevene enn for de som jobber høyere opp i skolesystemet.

Så skal vi selvsagt ikke glemme at en del lærere mener dagens nasjonale prøver har god nytteverdi i det pedagogiske arbeidet. Det er gledelig, og det ingen tvil om at prøvene har blitt bedre verktøy for lærerne enn de var før. Det er nok også slik som forskerne hevder, at det finnes et visst uutnyttet potensial i å gi lærere og ledere bedre informasjon om hvordan prøvene kan brukes. Men vi tror ikke det vil være nok. Det er for mange lærere og ledere som ikke ser nytteverdien og som mener prøvene ikke gir god nok informasjon om elevenes læring.

Oppsummering

Å kvele denne debatten i startgropa og stemple meningsmotstanderne som kunnskapsløse er lite konstruktivt.

Nå endrer vi opplæringen gjennom fagfornyelsen. Da må vi også oppdatere kvalitetsvurderingssystemet. Elevenes læring og utvikling må stå sentralt. Derfor må vi utforme verktøy og prøver som i langt større grad kan utgjøre en forskjell for elevene, mens de i langt mindre grad fungerer som monopolpenger i det politiske spillet om skolen. Dette er bakgrunnen for at Utdanningsforbundet forsøker å reise en debatt om hvordan vi kan endre innrettingen av de nasjonale prøvene. Det er ikke sikkert vi har de perfekte løsningene. Vi er gjerne med på en faglig debatt om hvordan vi kan videreutvikle de nasjonale prøvene og det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet på best mulig vis. Men å kvele denne debatten i startgropa og stemple meningsmotstanderne som kunnskapsløse er lite konstruktivt. Vi er avhengige av å føre en god og saklig debatt om dette temaet dersom vi skal lykkes i å videreutvikle norsk skole til det beste for alle barn og unge.