Vi ser den temmelig ensidige vektleggingen av norsk som svært problematisk. Barnehagen skal utvilsomt arbeide mer med norsk enn med morsmål, men vi mener den også må pålegges medansvar for morsmålsutvikling. Arkivfoto: Utdanning
Vi ser den temmelig ensidige vektleggingen av norsk som svært problematisk. Barnehagen skal utvilsomt arbeide mer med norsk enn med morsmål, men vi mener den også må pålegges medansvar for morsmålsutvikling. Arkivfoto: Utdanning

«Barnehagen må få tydelige føringer for flerspråklighet»

Forslaget til ny rammeplan for barnehagen inneholder mye positivt om mangfold, men gir ikke tydelige nok føringer for arbeid med flerspråklige barns språkutvikling.

 

Rammeplanforslaget diskuteres i disse dager både i Utdanning og andre steder. Med dette innlegget bringer vi inn et perspektiv som, så langt vi har sett, ikke har vært berørt, men som er vesentlig, både for barn med andre morsmål enn norsk og for det norske samfunnet.

I en offentlig utredning fra 2010, «Mangfold og mestring. Flerspråklige barn, unge og voksne i opplæringssystemet», heter det (s. 12): «Utvalget er samlet om at det er nødvendig med en holdningsendring i opplæringssystemet, og i samfunnet generelt, slik at flerspråklighet sees som en verdi for den enkelte og for Norges muligheter til å lykkes i et globalt arbeidsmarked».

Barn med andre morsmål enn norsk trenger både morsmål og norsk. De må kunne norsk for å klare seg i Norge, og svært mange må kunne morsmålet for å kommunisere godt med sine nærmeste. Bruker de begge språkene mye, kan de dessuten bli flerspråklige som voksne. Både forholdet mellom barn og foreldre og samfunnets behov for kompetanse i mange språk er gode grunner til at barnehagen bør bidra til at barna blir flerspråklige. Dessverre er det ikke tydelige nok føringer for dette i det framlagte utkastet til ny rammeplan.

 

«Mangfold» er et honnørord i utkastet. Det heter blant annet at barnehagen skal

– «bruke mangfold som en ressurs i det pedagogiske arbeidet og støtte, styrke og følge opp barna ut fra deres egne kulturelle og individuelle forutsetninger» (s. 5)

– «anerkjenne barnas ulike språk og kommunikasjonsuttrykk og verdsette mangfold» (s. 9)

– «synliggjøre språklig og kulturelt mangfold, støtte barnas ulike kulturelle uttrykk og identiteter og fremme mangfold i kommunikasjon, språk og uttrykksformer» (s. 12) 

Det er uklart hvilke forskjeller mellom barn det siktes til med ordet «mangfold», også i mer spesifikke formuleringer som «mangfold i kommunikasjon, språk og uttrykksformer». Denne formuleringen kan vise til ulike språklige uttrykksformer som rim, eventyr, fortellinger, og til skriftlig og muntlig kommunikasjon. Det kan ligge et flerspråklighetsperspektiv implisitt i disse føringene, men dette må tydeliggjøres. Det er påfallende at morsmålet til barn med minoritetsbakgrunn ikke er nevnt eksplisitt i noen av sitatene ovenfor.

«Morsmål» er bare brukt én gang i rammeplanutkastet. Det heter at personalet i barnehagen skal «bidra til at språklig mangfold blir en berikelse for hele barnegruppen, støtte flerspråklige barn i å bruke sitt morsmål og samtidig aktivt fremme barnas norskspråklige kompetanse» (s. 10).

Hva det betyr å støtte barn i å bruke morsmålet, er imidlertid også uklart. Det kan bety å støtte at de bruker morsmålet, eller å gi dem ulike former for oppmuntring og støtte tilå bruke morsmålet. Når formuleringen ses i sammenheng med fortsettelsen, «aktivt fremme barnas norskspråklige kompetanse», vil den lett bli tolket som at barnehagen skal forholde seg temmelig passivt til barnas morsmålsutvikling. En slik tolkning synes også rimelig når rammeplanutkastet ses i sammenheng med høringsbrevet. Der er det bare barnehagens ansvar for utvikling av norsk som andrespråk som trekkes fram. Vi ser den temmelig ensidige vektleggingen av norsk som svært problematisk. Barnehagen skal utvilsomt arbeide mer med norsk enn med morsmål, men vi mener den også må pålegges medansvar for morsmålsutvikling.

Mange tenker at morsmålet er foreldrenes ansvar. Foreldrene må helt klart ta hovedansvaret, ved å snakke morsmålet med barna og også på andre måter bidra til utviklingen av dette språket. Morsmålet er imidlertid under sterkt press, og foreldre kan trenge aktiv medvirkning fra barnehagen for at barna skal ta vare på og videreutvikle det. Forskning og erfaring viser at barna ofte bruker morsmålet så lite at utviklingen stopper opp, kompetanse går tapt, og kommunikasjonen mellom barn og foreldre blir skadelidende. Ifølge tospråklighetsforskeren Lily Wong Fillmore er morsmålet mer utsatt jo yngre barna er når de kommer i et miljø der alt foregår på majoritetsspråket. Hennes undersøkelse av cirka 200 barn i USA, med ulike morsmål, viste at cirka halvparten av dem etter ett år i barnehage nesten bare snakket engelsk, også med foreldre som var dårlige i engelsk. Hun er bekymret, og mener pedagogiske institusjoner må bidra til å forhindre en slik utvikling.

God kommunikasjon mellom barn og foreldre forutsetter at de har et felles språk. Barnehagen kan bidra til dette ved å støtte opp om barnas morsmål. Mye kan gjøres uten ekstra kostnader i samarbeid med foreldre og andre. Noen barn trenger imidlertid så mye morsmålsstøtte i barnehagen at det er nødvendig å ha ansatte med samme morsmål. Dette kan bety ekstra utgifter, men tidlig innsats for morsmål kan være helt avgjørende for hvordan det går med barna, i barnehagealder og senere.  

Flerspråklighet er verdifullt, for den enkelte og for samfunnet. Barn har kapasitet til å lære seg både to og flere språk når språkene brukes mye. Barnehagen, og grunnskolen, må derfor få tydelige signaler om å fremme flerspråklig utvikling. Barnehagens ansvar for norsk er godt ivaretatt i rammeplanforslaget. I den endelige planen må også medansvar for morsmålet uttrykkes tydelig.

 

 

  • Helene Valvatne, pensjonert høgskolelektor, barnehagelærerutdanningen, Høgskolen i Oslo og Akershus
  • Astri Heen Wold, professor emeritus, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo