Vurderingsplikt i barnehagen hjelper ikke de tospråklige barna

Debatt: Regjeringens innføring av vurderingsplikt er en form for styring som smaker av mistillit.

Publisert Sist oppdatert

Regjeringen har lagt fram et forslag om at alle barnehager skal få lovfestet plikt til å vurdere alle barns norskkunnskaper, og rapportere om vurderingen til kommunen. Vi mener at dette er et dårlig forslag, som kan gi både tospråklige og ettspråklige barn et dårligere tilbud. Departementet synes å ha manglende forståelse av hva vurdering i barnehagen er, eller av hvordan barns språk utvikles i barnehagealder.

Hvem er du? Hva skal til for at du vil trives hos oss?

Disse to spørsmålene melder seg når barnehagelæreren møter et nytt barn. Disse spørsmålene ligger bak barnehagens vurderingsarbeid. Vurdering av barn starter når barnet begynner i barnehagen, og slutter når barnet slutter i barnehagen. Vurdering beskrives i barnehagens rammeplan som et løpende arbeid, som retter seg mot barns trivsel og allsidige utvikling.

Les også: Plikt til å vurdere barns norskkunnskaper før skolestart skaper splid

Men vurdering handler ikke bare om å forstå barn, vurderingsarbeid retter seg også mot å forstå mer av barnehagens egen praksis. Gjør vi det vi bør gjøre? Og vurderingen av barna og den pedagogiske praksisen møtes når vi stiller spørsmålet: Hvordan virker det vi gjør i barnehagen, inn på barna?

Vurdering handler om å se barn, lytte til barn og være opptatt av hva de har å fortelle oss. Og som noen barnehagefolk liker å si: Det handler om å se barna på nytt hver dag!

Barn lærer språk i meningsfull samhandling

Barn lærer språk når de er sammen med andre barn og kompetente voksne. De lærer språk fordi de trenger å forstå, og fordi de vil meddele noe til andre. De lærer når de leker, når de krangler eller når de får trøst. De lærer når det er noe de vil ha, noe de vil fortelle, eller når de blir fanget av det noen vil fortelle til dem. De lærer når de blir engasjert i et fellesskap. Og dette er ikke bare romantiske forestillinger som barnehagelærere holder seg med, denne forståelsen har god støtte i språkforskning.

Barnehagelærere skaffer seg kunnskap om barn ved å være sammen med dem, gjøre ting sammen med dem, og gjennom å snakke med barna. Regjeringen griper nå inn i barnehagens vurderingspraksis, på en måte som kan gjøre den dårligere, trekke tiden bort fra samvær og samhandling, og over på kartlegging og avkryssing.

Ifølge regjeringens forslag skal alle barnehager rapportere at de har vurdert om barna snakker godt nok norsk, og i hvilket tidsrom vurderingen fant sted. Dette vil snevre inn barnehagens vurdering, og det er vanskelig å se at ikke dette vil føre til nye krav om dokumentasjon og skjemaer.

Regjeringen snevrer inn barnehagens mål

At barnehagen skal vurdere «allsidig utvikling», slik det står i rammeplanen, har vi alltid forstått som et uttrykk for at vi skal se om barnet utvikler seg, behersker nye aktiviteter, får nye interesser, eller gjør seg bedre forstått. Vi har tolket denne formuleringen som et uttrykk for at vi ikke skal vurdere smal kompetanse hos barna. Vi skal ikke telle ord, men vi skal være på vakt mot stillstand.

Det er underlig at den samme regjeringen som innførte denne rammeplanen som er en forskrift, nå vil lovfeste en vurderingsplikt som er i strid med det de selv har vedtatt. Dette er en form for styring som smaker av mistillit. Og det finnes ingen faglig dokumentasjon som tilsier at barnehagelærere ikke fanger opp hvilke barn som snakker godt norsk, og hvilke som ikke gjør det.

I 2019 var det 4782 barn som fikk vedtak om særskilt norskopplæring blant landets førsteklassinger. Samtidig viser statistikken at godt over 11.500 barnehagebarn mottok tiltak for å styrke sin norskspråklige utvikling. Det kan altså se ut som om barnehagene fanger opp hvilke barn som trenger forsterket språkstøtte. Men regjeringen har kanskje urealistiske forventninger til hvor fort barn skal tilegne seg to språk.

Ja takk til norsk og morsmål

Ifølge forskning kan barn med mer enn ett språk, bruke mellom fem og sju år på å lære seg andrespråket på et nivå som gjør at det blir et like godt «læringsspråk» som morsmålet. Men når denne kompetansen først er ervervet, har disse barna en ressurs som er uvurderlig for dem selv og for samfunnet. Mange språkfolk er i dag bekymret over at for få elever velger andre fremmedspråk enn engelsk. Da er det jo gull verdt at noen elever utvikler funksjonell tospråklighet. La oss ta oss tid til det. La barna få oppfylt de rettigheter de har til både forsterket norskopplæring, og til morsmåls-støtte.

I stedet for å bruke tid på å rapportere og dokumentere norskkunnskaper i barnehagen, bør vi igjen ta fram kunnskap om tospråklig utvikling, om flerkulturell pedagogikk, om verdien av et godt morsmål. Barnehagen kan helt sikkert bli bedre i arbeidet med integrering og språklig støtte til barn som lærer to språk. Men vi har liten tro på at regjerings forslag til vurderings- og rapporteringsplikt vil løse disse utfordringene framover.