Simon Malkenes mener rektorrollen i Osloskolen er i endring.
Simon Malkenes mener rektorrollen i Osloskolen er i endring.

Omorganiseringen av Osloskolen utfordrer den gamle rektorrollen

Debatt: Det interessante er hvordan den nye tilliten og friheten blir forstått av rektorene selv.

Publisert Sist oppdatert

Trond Nilsen mener i sitt innlegg på utdanningsnytt.no 17. november at jeg «systematisk underkjenner hans berettigede uro for Oslo-elevene». Det gjør jeg ikke. Jeg er urolig for Oslo-elevene, men ikke for deres testresultat, slik Nilsen er.

Nilsen tar ikke et oppgjør med Søgnen-regimets fall og ukulturen preget av frykt og kontroll, i stedet inviterer han meg til skrive noe om skolens viktigste oppdrag. Men de to henger nøye sammen.

Med omformingen av rektorrollen i Oslo kom også en ny forståelse av skolens viktigste oppdrag.

Fra Astrid Søgnen tiltrådte i 2000 og frem til 2007 ble to av tre rektorer i Osloskolen byttet ut.

Den store utskiftningen ble brukt som en mulighet til å rekruttere en ny generasjon med rektorer med en ny rektorrolle i Osloskolen. Hvor stor andel av rektorene i Oslo som er sluset gjennom BIs omstillingsprogram vet jeg ikke, men det er grunn til å tro at det er mange.

Endringen av rektorrollen i Oslo bærer i seg en endring av forståelsen av skolen og måten den skal utføre sitt oppdrag. Søgnen-regimets mål om bedre testresultat var en konkurranse der suksess ble belønnet og nederlag straffet gjennom belønningssystemer som gav lønn for bedre testresultat.

Følg debatten:

Dypt i dette ligger også en konservativ forståelse av skole, pedagogikk og moral der forbedring nåes gjennom disiplinering, ikke bare av lærere og elever, men også av rektorene selv. Og her må vi stoppe opp: Søgnen-regimet fremmet en disiplinerende logikk som forsto veien til riktig, testbar kunnskap gikk gjennom belønning og straff.

Samtidig fremmet den riktige, testbare kunnskapen lydighet til autoriteter og selvdisiplin, suksessfaktorene i skolesystemet. Den riktige kunnskapen er derfor også standardisert, testbar og lik for alle.

På den måten kan uro for barna forstås som uro for barnas testresultat. Og det blir mulig å si, som Nilsen sa på Dax18, at barn som gjør det godt på tester, derfor vil trives og derfor ikke mobber.

Men med Osloskolens spesielle rektorrolle kom problemer knyttet til lojalitet og kontroll, fasader og medietrening.

Endringen av rektorrollen i Oslo bærer i seg en endring av forståelsen av skolen og måten den skal utføre sitt oppdrag.

Det mest kjente eksempelet er rektor Nilsens egne lojalitetskrav der lærerne hverken skulle snakke negativt om ledelse eller om skolen og at «du forstår at vi jobber i et politisk system hvor vi har som oppgave å gjennomføre samfunnets bestilling. Vil du påvirke, gjør du det gjennom stemmeseddelen». Og det gjorde lærerne, og mange andre.

Høyre måtte derfor ut av rådhuset etter 18 år. Og inn kom byrådet til Raymond Johansen med en ny skolepolitikk. Kort tid etter gikk 140 rektorer ut i Aftenposten og hyllet sin leder. Søgnen, som motarbeidet byrådet fra første dag og som til slutt måtte gå etter at fryktkulturen og kontrollregimet var avdekket, ville fortsette som før. Men regimet falt.

Omorgansieringen og den tillitsbaserte ledelsesfilosofien som kommer etter regimefallet, utfordrer den gamle rektorrollen i Osloskolen. Det interessante er derfor hvordan den nye tilliten og friheten rektorene får blir forstått av rektorene selv.

Er færre styringssignaler og pålegg ovenfra det samme som mistillit og manglende styring, eller er det å gi rektorene tillit og ansvar til å vurdere og bestemme selv? Omstillingen utfordrer også forståelse av skole, livet i den og hva skolebarn er og gjør. Er det virkelig slik at barn som pugger, ikke mobber, eller er det slik at trygge barn lærer best? Er testbar kunnskap viktigst eller kommer barnas livsverden og trivsel først?

Det er her Nilsen og jeg er uenige.

Det interessante er derfor hvordan den nye tilliten og friheten rektorene får blir forstått av rektorene selv.

Skillet mellom det konservative og det progressive er nemlig ikke bare et pedagogisk skille som utfordrer skolefolks syn på barn, læring og hvordan skolen skal være og hvordan den bør styres. Det er også et politisk og ideologisk skille, og til slutt er det et skille om hva en forstår som rett og galt.

Utfordringen rektorene i Oslo er stilt overfor, er derfor stor, og jeg tror det krever mot og ydmykhet for å overkomme den. Jeg ønsker derfor Nilsen lykke til med å bli en tillitsbasert leder. Og blir det for vanskelig, kan jo Nilsen bare følge lojalitetskravet han stilte til sine egne lærere: «Hvis du vil påvirke, gjør du det gjennom stemmeseddelen».