Målstyrt oppvekst – hva blir konsekvensene?

Ønsket om en ny kurs bort fra målstyringa som har herjet utdanningssektoren siden PISA-sjokket i 2001, ser ut til å være rådende blant både ansatte i utdanningssektoren og forskere på feltet.

Også i det politiske ordskiftet er det stemmer som taler for en ny kurs. Ludvigsen-utvalget peker mot en skole for framtiden der det brede samfunnsmandatet løftes fram, der den generelle delen av læreplanen kommer til heder og verdighet igjen.

Vi skal ha mål, og det er selvfølgelig behov for styring av utdanningssektoren. Spørsmålet er hva som er formålstjenlig styring, hvem som skal styre og hvordan vi kan unngå styringspraksis som motarbeider utdanningens brede samfunnsmandat, og profesjonsutøvernes faglige og etiske ansvar, skjønnsutøvelse og handlingsrom. Det legitime behovet for å kontrollere innhold og praksis i en så viktig samfunnsinstitusjon som utdanning, må kombineres med profesjonsfaglig styring og profesjonelt handlingsrom som sikrer det faglige og etiske grunnlaget for profesjonsutøvelsen.

Til tross for at det tilsynelatende er vilje og ønske om en kursendring, er det lite som tyder på at dette har begynt å skje i praksis. Tvert imot ser vi at målstyringa vi kjenner fra skolefeltet, også etter hvert er blitt godt befestet i barnehagen. Det massekartlegges, innføres metodetvang, og flere politikere snakker om å få mer av skolefagene inn i barnehagen. Muligens som en misforstått tolkning av begrepet «tidlig innsats». I stortingsmeldingen «Tid for lek og læring i barnehagen» tok regjeringen nye grep ved å forsøke å innføre læringsmål og utbyttebeskrivelser i barnehagen. Heldigvis ble det nettopp, etter en lang kamp, et politisk flertall mot disse forslagene. Den nordiske barnehagen får stadig mer anerkjennelse for å ha en helhetlig og barnevennlig tilnærming. OECD ser på dette som et klart kvalitetstrekk. Stortingsmelding 19 brøt med den nordiske barnehagetradisjonen. Regjeringen gjorde et forsøk på å snevre inn barnehagens innhold gjennom å legge svært mye vekt på språkferdigheter og det skoleforberedende. Det som kan måles og veies.

Som profesjon må vi være med på å forme både språk og strategier for å fremme et styringssystem som kan bygge opp under de faglige og etiske prinsippene utdanningen er forankret i, og som gir rom for vårt brede samfunnsoppdrag og våre grunnleggende verdier. Målstyringsspråket kan bidra til at ansatte får pålegg om lojalitet. Når lojalitet forveksles med lydighet kan det føre til at essensiell kunnskap ikke kommer fram i det offentlige ordskiftet. Som profesjon må vi kunne beskrive konsekvensene av økte gruppestørrelser, mindre vektlegging av praktisk-estetiske fag, pålagte standarder for undervisning eller pålegg om økt læringstrykk i barnehagene, uten at vi skal stemples som illojale. Fagkunnskap er nødvendig i den offentlige debatten. Profesjonen har et spesielt ansvar for å vurdere om formålet for institusjonen blir ivaretatt, eller om det styres ut fra vilkårlighet. Konflikten mellom målstyring og lærerens autonomi er belastende for den enkelte lærer og ødeleggende for institusjonen. 

Å ta vare på hele mennesket er en vesentlig del av samfunnsoppdraget. Når det legges mest vekt på det som konkret kan telles og måles, ser vi at det går på bekostning av menneskesynet slik det framstilles i den generelle delen av læreplanen. Utsatte, sårbare barn/elever er spesielt avhengig av voksne med tid og fagkompetanse. Våre medlemmer forteller om en hverdag der det meste skal gjøres innenfor det ordinære tilbudet, uten tilførsel av ekstra ressurser. Dette er et økende problem både i skole og barnehage.

Vi frykter at flere barn vil falle utenfor. Fokus på enkelte fagområder gjør at alternative læringsformer og et helhetlig syn på læring får mindre plass i både skole og barnehage. Det å lykkes blir synonymt med å gjøre det godt i teorifagene, og nederlagsfølelsen blir stor for mange. Barn trenger tid til å lære og må få møte læring i ulike former. I barnehagen har leken en viktig verdi i seg selv. Det er mye læring i god lek, på barnets premisser. Sosial kompetanse, det å kunne samarbeide med andre, er egenskaper som forskere mener er nødvendige i fremtiden. Ludvigsen-utvalget mener at kreativiteten må inn i alle fag. Store grupper og klasser gjør det vanskelig for læreren å skape nære relasjoner til barna, noe som er vesentlig for et godt læringsmiljø. Alle lærere, både i barnehage og skole, trenger tilstrekkelig tid og handlingsrom til å planlegge og evaluere. Vi mener derfor at vi som jobber med barna og elevene har de beste forutsetningene for å velge mål og metoder. I stedet for å bare kreve bedre lærere, må samfunnet og politikerne lytte til lærerprofesjonen. Da kan vi sammen bygge verdens beste skole og barnehage.

 

Powered by Labrador CMS