Magnus E. Marsdal, leder i Manifest Tankesmie.
Magnus E. Marsdal, leder i Manifest Tankesmie.

Hemmelighold av resultatene fra nasjonale prøver er en dødfødt løsning

Debatt: Det vil være politisk umulig å avverge skadelig prestisjejag ved hemmelighold av nasjonale prøveresultater på skolenivå. Utvalgsprøver er løsningen.

Publisert Sist oppdatert

Varslene som kom fram i min bok Kunnskapsbløffen (2011) utløste i sin tid et hastemøte mellom kunnskapsministeren og KS for å hindre misbruk av nasjonale prøver. Det er likevel ønsketenkning når noen nasjonale prøvemakere ved UiO, ni år senere, hevder at bekymringen over konkurransejag knyttet til norske skolebarns testresultater skyldes at «noen få stemmer styrer debatten, som Magnus Marsdal». Problemet stikker dessverre dypere.

Det gledelige ved utspillet fra fire personer ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning er at vi kan konstatere enighet om det viktigste: Nasjonale prøver skal, som de skriver, ikke være «en skolekonkurranse».

Dette er et godt utgangspunkt for å gjøre noe med problemene som er opplevd og dokumentert: I flere kommuner fører resultat- og prestasjonsorienteringen blant politikere, byråkrater og direktører til at ledernes jag etter prestisje på kort sikt kan overskygge hensynet til elevenes mestring og læring på lang sikt.

Uenigheten står om virkemidlet. Senterpartiet og Utdanningsforbundet foreslår utvalgsprøver. Det vil si at testene involverer kun et representativt utvalg av skoler per år. Metoden vil gjøre det lite aktuelt for medier og politikere å kåre «kommunens beste/verste skole» og gjøre det mindre sannsynlig at konkurransementaliteten fester seg i kulturen på den enkelte skole.

Utvalgsprøver avvises av prøvemakerne ved UiO, som i stedet foreslår at myndighetene skal skjule for offentligheten den enkelte skoles plass på rangeringen (nasjonale prøver er en rangering). Løsningen er teknisk gjennomførbar, men politisk dødfødt.

Høyre har gjort det til en politisk taktikk å insistere på «åpenhet om resultatene» og mistenkeliggjøre alle som er imot «åpenhet». Hvis en Ap-ledet regjering skulle gjeninnføre hemmelighold av resultatene på skolenivå, vil Høyre straks forsøke å kapre velgere med sitt krav om «åpenhet», mens borgerlige medier vil bringe oppslag som antyder at åpenhetens motstandere har «noe å skjule» i skolepolitikken. Denne kostnaden vil ikke Ap ta.

Høyre gjentar i februar 2020 at medienes ødeleggende «rangering» av enkeltskoler er og blir «prisen vi må betale for åpenhet». Forslaget om hemmelighold er dødfødt.

Dermed står vi igjen med argumentene mot å gå over til utvalgsprøver. Det er ikke et godt argument at halvparten av lærerne i undersøkelser svarer at nasjonale prøver kan være «nyttig i arbeidet med den enkelte elev». Ordningen kan innføres slik at det er anledning for alle lærere på de aktuelle trinnene å gjennomføre testen og måle elevenes prestasjoner mot de offisielle resultatene på landsbasis, hvis de ønsker en slik normeringsprøve for grunnleggende ferdigheter.

Det er heller ikke et vinnende argument mot utvalgsprøver at det kan bli mer «utfordrende for politikere, skoleeiere og rektorer å styre med utgangspunkt i resultatene».

Det er allerede ganske fåfengt å «styre med utgangspunkt i resultatene», for svært mange skoler. NIFUs rapport om nasjonale prøver som system (2013) påpekte at «over 80 prosent av barneskolene» i Norge har «så få elever at sammenligninger sjelden gir mening, fordi usikkerheten rundt resultatene er så stor». Når rådmannen skal drive skoleutvikling på grunnlag av tilfeldige utslag uten statistisk signifikans, blir det fort litt sånn «mannen som skulle stelle hjemme». NIFUs konklusjon var derfor at «den nytten de største skolene og kommunene kan ha av disse resultatene står ikke i forhold til den potensielle faren for å legge for stor vekt på usikre resultater som vil gjelde for det store flertallet av skoler og kommuner».

For det andre, er skolen faktisk ikke til for å produsere styringsinformasjon til politikere. Ei heller det innsenderne kaller «verdifullt forskningsmateriale». Skolen er til for elevene. Når vi evaluerer gjennomføringen av nasjonale prøver, må makthaveres opplevde behov for testresultater veies opp mot de negative virkningene dagens testsystem kan ha for skolens egentlige oppdrag.

På det springende punktet, spørsmålet om skadelig prestisjejag, framstår leseprøvemakerne fra UiO som påfallende dårlige lesere. Astrid Roe uttaler:«Om nasjonale prøver bare ble brukt til å teste og rangere, ville jeg ikke tatt i dem med ildtang en gang». Men ingen påstår at prøvene bare brukes til dette. Kritikken går på at prøvene *også* brukes til dette.

Innsenderne fastslår: «Påstander om at de fleste elever drilles i ukesvis før den nasjonale prøven i lesing, finnes det ikke forskningsbelegg for». Men ingen hevder at «de fleste» elever i Norge blir utsatt for det vi har sett grelle eksempler på i kommuner som Oslo og Sandefjord.

Når innsenderne hevder at kritikken av skadelig prestisjejag «underkjenner det store arbeidet mange skoler legger ned når de bruker prøveresultatene for å drive god skoleutvikling», er det en logisk brist. Å påpeke at noen bruker prøvene feil er ikke å underkjenne at andre kan bruke dem riktig.

Når det gjelder de faktiske forhold, nøyer innsenderne seg med nedsettende karakteristikker som «kunnskapsløshet», «synsing» og «anekdoter». Dette lyder som et ekko av prestisjeorienterte skolepolitikere, som konsekvent avviser varsler og vitnesbyrd som «anekdoter», «oppspinn» og «vrøvl».

Dette var svaret fra daværende skolebyråd Torger Ødegaard (H) da boka Kunnskapsbløffen dokumentertehvordan øvingen til nasjonale prøver i Oslo-skolen kunne utarte til ni ganger 90 minutters full gjennomføring av test gjennom vårhalvåret på fjerde trinn.Ifølge NTB, uttalte Ødegaard at «han ikke ser noe galt i at elevene setter av et halvår til å terpe på de kommende nasjonale prøvene til høsten: – Det må da være greit at elevene bruker tid på å trene på lesing, regning og grunnleggende ferdigheter. Idrettsfolk trener vel også før de skal på banen, og det man trener på, blir man jo god i.»

Det er vel kjent at dette lenge var styringssignalet fra øverste makthaver i hovedstadens skolesystem. Dermed framstår diagnosen til fagmiljøet ved UiO ganske uinformert og litt nedlatende: «Det er dessverre sikkert noen lærere som stresser opp elevene i forkant av nasjonale prøver,» uttaler seniorrådgiver Jostein A. Ryen. Han legger på «noen lærere» ansvaret for et resultatjag som ble initiert av politiske makthavere og håndhevet via et direktørsjikt styrt av individuelle resultatkontrakter. Byråden bestilte en bestemt resultatframgang på nasjonale prøver for hvert skoleår, hvorpå det var de mektige områdedirektørene i Osloskolen sitt oppdrag å få hver rektor til å oppfylle sin andel av den bestilte framgangen.

Hvis det er noen som har forsøkt å forsvare skolens fellesskapelige oppdrag mot malplassert rangering og konkurransekultur, er det faktisk lærerne ute i klasserommet.

Mens internasjonalt anerkjente skoleforskere som Robin Alexander, Diane Ravitch og Stephen J. Ball har gitt grundig dokumentasjon på hvordan skolens ledere kan finne en rekke uetiske snarveier til målet, når de voksnes prestisje knyttes til barnas testresultater, fastslår de fire innsenderne fra UiO – hvorav bare den ene er forsker – uten videre at «den eneste måten å øve til nasjonale prøver på, er å drive god leseopplæring i alle fag gjennom hele året.»

Dette er faktisk feil. Som Alexander, Ravitch og andre har vist i USA og England, viser mitt (journalistiske) feltarbeid fra grunnskolen i Oslo og Sandefjord at det finnes flere måter:

• Fag fjernes fra timeplanen i månedsvis for å gi mer plass til det som skal testes.

• Lærere må legge vekk pensum, til fordel for ukesvis med øving på tidligere års prøvesett. I Sandefjord har barn øvd slik fra høsten på tredje trinn fram til prøven på femte trinn.

• Man kan redusere på opplæringen i skriving, det er jo lesing som testes.

• Man kan flytte spesialpedagogiske timer fra barna med rett til dem over til barn med større sjanse til å krysse en poenggrense på testen («statistisk viktige barn»).

• Ved «stasjonsundervisning» kan man konsentrere hele den pedagogiske ressursen på det som skal testes, mens læreplanen oppfylles pro forma på ubemannede stasjoner der barna sitter for seg selv og «har» andre fag.

Dette er ikke målstyring, men målestyring: Når målingen tar styringen, skyves skolens vedtatte mål i bakgrunnen. Og det er juks gjennom ressursflytting: Ledelsen flytter skolens ressurser fra der de skal være, ifølge lov og læreplan, til dit hvor måleinstrumentet står. En slik praksis, der voksnes prestisje på kort sikt overstyrer hensynet til barnets læring på lang sikt, truer elevens rett til en fullverdig opplæring.

De ekstreme treningsoppleggene – Sandefjords sjuendeklassinger ble satt til å gjennomføre alle testene i fire runder gjennom vår halvåret – tyder på at UiOs Astrid Roe har begrenset kontakt med den skolepolitiske virkeligheten, når hun uten videre kan fastslå at «det er ikke nasjonale prøver i femte klasse, på åttende og niende trinn som representerer det eventuelle prøvepresset» i norsk skole.

Et annet interessant funn er eposten fra en resultatorientert områdedirektør i Osloskolen, som instruerte alle lærere med klasser som skulle ta nasjonale prøver om «viktige ord» som skulle «brukes av alle lærere i hver time» og henges opp i klasserommene «som store oppslag fra og med mandag: Eng: fridge, actor, racehorse, rowboat, […] No: varierer, argumenter, prosentandel, utsagn, skjønnlitteratur, kåseri […] Disse ordene er nødvendige å beherske for å ha sjansen for å svare riktig på nasj prøve.»

Dette tyder på at direktørsjiktet ser flere enn «den eneste måte å øve til nasjonale prøver på».

Innsendernes påstand om at kritikerne bare «spinner sannheter på enkelthistorier og anekdoter» har data imot seg. Det er ikke «noen få stemmer» som påstår at lærere har «opplevd pålegg eller press fra skoleledelsen om å drille elevene fram mot nasjonale prøver». Et overveldende flertall – 71 prosent – av lærerne i Oslo fortalte at dette har forekommet, da Respons Analyse stilte spørsmålet til Utdanningsforbundets medlemmer i 2011. 47 prosent på landsbasis.

I NIFU-rapporten om nasjonale prøver som system, sa 25 prosent av lærerne på landsbasis seg enige i at «På min skole er det vanlig å redusere undervisning i andre fag for å trene ekstra på grunnleggende ferdigheter […] i tiden før nasjonale prøver.»

Innsenderne fra UiO burde være mer tilbakeholdne med anklager om «kunnskapsløshet», og være mer åpne for at det finnes annen kunnskap om prestasjonstestingens virkninger enn den som har forrang inne på ens eget kontor.

Deltakere i en debatt om hva som er til barnets best bør også være åpne om egne økonomiske interesser i saken. Tre av de fire innsenderne er forfattere av en lærebok fra 2018 hvis marked er lærere som jobber med nasjonale prøver. Jeg vil anta at forslaget om utvalgsprøver vil krympe dette markedet. Her ligger, i så fall, en egeninteresse i debatten som innsenderne glemte å opplyse om.

Kilder:

[1] https://www.utdanningsnytt.no/grunnskole-nasjonale-prover/brannslukkingsmote-om-nasjonale-prover/103148

[2] https://www.utdanningsnytt.no/nasjonale-prover-senterpartiet-utdanningsforbundet/advarer-mot-a-gjore-nasjonale-prover-til-utvalgsprover/231752

[3] https://www.aftenposten.no/norge/i/8wj5A/vi-har-ikke-noe-aa-skjule

[4] https://www.utdanningsnytt.no/arbeiderpartiet-hoyre-mathilde-tybring-gjedde/mathilde-tybring-gjedde-hnegativ-til-at-nasjonale-prover-brukes-til-rangering-av-skoler-i-media/229224

[5] NTB, 23.5.2011.

[6] https://www.dagbladet.no/nyheter/laererne-vil-avskaffe-nasjonale-prover/63596457