Tre kjente skikkelser fra lærerforbundene på 1990-tallet (og senere): Lærerforbundets leder Anders Folkestad, Lærerlagets leder Helga Hjetland og utdanningsminister Reidar Sandal (midten). NTB-foto: Lise Åserud
Tre kjente skikkelser fra lærerforbundene på 1990-tallet (og senere): Lærerforbundets leder Anders Folkestad, Lærerlagets leder Helga Hjetland og utdanningsminister Reidar Sandal (midten). NTB-foto: Lise Åserud

Lærernes lønn og arbeidstid – et tilbakeblikk

Et klubbmedlem sa nylig: «Vi rygger hele tiden». Etter å ha studert utviklingen de siste 25 årene, er det ikke vanskelig å være enig.

 

Dette innlegget var først publisert i Utdanning nr. 13/2016

 

Noen av endringene skjedde mens vi fortsatt forhandlet med staten. Resten har skjedd steg for steg etter at vi ble overført til KS.

– Ca. 1991: Vi fikk aksept for at lærerne gjør et årsverk. Det var jo bra. Vi fikk også den første arbeidstidsavtalen som fratok lærerne noe av friheten i yrket. Dette var det ikke tilfredshet med da. Det som var spesielt med denne avtalen, var at dersom nye oppgaver skulle inn, skulle tilsvarende oppgaver ut. Nå er det glemt!

– 1990-tallet: Skoleåret ble utvidet med én uke, derav tre elevdager for oss i videregående skole. Uketimetallet forble det samme, men siden endringen ikke skulle medføre økte lønnsutgifter, ble det praktisert ulike avspaseringsordninger. Nå er også dette glemt! Arbeidstiden er blitt lengre uten kompensasjon.

– 2000: Skolepakke 1: Vi fikk en liten kompensasjon for forlenget ferie for andre enn lærerne. På papiret ble det en 30 timers avkorting av årsverket, men i praksis ble det 30 timer pålagt overtid.

– 2002: Skolepakke 2: Her fikk vi en viss kompensasjon for at undervisningstimetallet ble økt med rundt 5 prosent i videregående skole. Fordelene har smuldret bort etter hvert som årene har gått.

– 2002: Timelønnen for undervisning ble redusert gjennom faktoren 1500/1687,5 – senere 1400/1687,5

– 2013-14: Forhandlingene om ny arbeidstidsavtale gikk i stå, og da ble løsningen en ekstra planleggingsdag mot økt tidsressurspott. Få har vel merket at den daglige arbeidstiden er blitt kortere, og når det gjelder tidsressurspotten, er det mange som ikke ser snurten av den. Pengene har gått rett i «det store sluket».

– 2016: Lønnstabellene for lærergruppene er blitt harmonisert med andre ansatte med tilsvarende utdanningslengde. Hurra! Nå er i alle fall tidligere økonomiske kompensasjoner for det som i realiteten er overtid, helt borte. Det er all mulig grunn til å være ironisk når dette skjer uten krav om reforhandling av årsrammene for undervisning.

– 2016: De nye fraværsgrensene (Utdanningsdirektoratet-3-2016): Hensikten er bra, men hva med den arbeidstiden som går med til skriving og utsending av varsel? I et totimersfag må det sendes ut varsel etter første gangs fravær fra en dobbelttime. Skrivet fra Utdanningsdirektoratet skaper også flere andre tidstyver.

 

Alt som er nevnt ovenfor, har skjedd samtidig som regelverket, som i utgangspunktet skulle beskytte oss, er blitt uthult. «Skal» er blitt til «kan», «hvis mulig» eller andre vage formuleringer.

Tidstyver er noe politikere er flinke til å snakke om, men gjøre noe? Får vi regjeringsskifte neste år, blir det sikkert nedsatt et tredje tidsbrukutvalg. Imens blir vi kvalt av mer og mer administrativt arbeid, uten at det vises på lønnsslippen.

For å gå tilbake til starten: Når skal vi bevege oss framover og ikke lenger rygge?

 

  • Innlegget er skrevet av Erlend Langstrand.