Nå foreligger grunnskolestatistikkens tall for inneværende skoleår. På grunn av innføringen av mastergrad ble det nesten ikke uteksaminert grunnskolelærere i vår. Nominelt skulle dette gitt en økning i lærermangelen på 2000, reelt ca 1500, fordi Tromsø lenge har hatt masterutdanning og uteksaminerer ca 100, og fordi noen hundre ikke blir ferdig i løpet av dem normerte studietiden.
Antall ufaglærte lærere er imidlertid bare 3685, opp fra 3229 i fjor, altså en økning på 456, som er under en tredel av det man kunne forvente.
Målt i årsverk, som er fordelaktig å bruke ved sammenlikninger, har tallet steget fra 1993 til 2298. Regnet i prosent har andelen ufaglærte målt i årsverk steget med 0,5 prosentpoeng til 4,9 prosent på trinn 1-4. På trinn 5-7 er tallet 4,4 prosent (opp fra 3,8), og på trinn 8-10 3,0 (opp fra 2,5). Man må være klar over antall årsverk er lavere enn det antall personer som trengs, fordi ikke alle jobber i full stilling.
Les også: Firerkravet i matematikk er egentlig ikke skrotet
Vi har altså cirka 1000 flere lærere enn vi burde ha hatt, gitt at produksjonen sank med ca 1500 og økningen i ufaglærte bare er på cirka 500. Det kan ha flere årsaker: Det kan være utdannet flere enn i fjor fra andre lærerutdanninger, særlig praktisk-pedagogiske utdanninger, og flere lærere er blitt værende i stilling lenger.
Jeg har ikke funnet tall som dokumenterer den førstnevnte årsaken; slike tall vil vel først foreligge til våren. Men antall ufaglærte i Oslo er sunket fra 5,8 til 5,6 prosent; det indikerer at Oslo har lykkes med et initiativ for å få lærere til å stå ett år til i jobb (Utdanningsnytt 27.4.21). Liknende tiltak kan vel finnes ellers i landet også. Elevtallet har bare sunket med drøye 800 og kan ikke forklare mye. Men hvis det har vært 20-30 skolenedleggelser, slik det har vært de siste årene, har det påvirket lærertallet med et par hundre.
Les også: Lokket lærere med bonus – doblet søkerlista
I det følgende begrenser jeg meg til situasjonen på trinn 1-4 i Nord-Norge, hvor lærermangelen tradisjonelt har vært størst. Det er riktignok slik at tallene for Oslo ligger høyere enn de to nord-norske fylkene. Det skyldes nok til dels at boutgiftene er høyere i Oslo; dette er en faktor som ikke kan påvirkes i utdanningspolitikken. Men spredningen er større i Nord-Norge – i år har vi for første gang fått en kommune som på trinn 1-4 har over 50 prosent ufaglærte – nemlig 61 prosent i en kommune i Nordland.
Det foreligger ikke separate tall for de gamle fylkene Troms og Finnmark. Andelen ufaglærte målt i årsverk i det sammenslåtte fylket er sunket fra 7,4 til 6,7 prosent, som utgjør 66 årsverk. For Nordland viser tallene en økning fra 5,2 til 7,4 som utgjør 74 årsverk. Forverringen i Nordland må sees i sammenheng med at utdanningene i Bodø og Nesna/Mo i Rana har hatt og har få søkere.
Det gamle (og snart gjenoppståtte) Finnmark med 18 kommuner ligger imidlertid fortsatt dårlig an. En kommune har over 40 prosent ufaglærte (regnet i årsverk), en har mellom 30 og 39, fire av de 18 har mellom 20 og 29 prosent. Situasjonen er forverret i ni kommuner, i fire med 10 prosentpoeng eller mer; den er forbedret i sju kommuner, i tre med 10 prosentpoeng eller mer; den er uforandret i to kommuner.
Når der er flere forverringer enn forbedringer, i en situasjon der tallet kan ha sunket for fylket som helhet, betyr det at spredningen er blitt større. 62 prosent av kommunene ligger over landsgjennomsnittet på 4,9 prosent.
Les også: Arbeidsmarkedet er vanskelig for nyutdanna lektorer
I det gamle Troms har ingen kommuner 30 prosent eller mer ufaglærte (fortsatt målt i årsverk), men tre av 21 har mellom 20 og 29. Situasjonen er forverret i ti kommuner og forbedret i sju. I tre små kommuner er forbedringen i intervallet 14-24 prosent; forverringene er gjennomgående mindre. 67 prosent av kommunene over landsgjennomsnittet.
Nordland har som nevnt en kommune med over 60 prosent ufaglærte på trinn 1-4, men ingen ligger i intervallet 30-59, og bare seks av 41 kommuner har 20-29 prosent. Her ligger 61 prosent av kommunene over landsgjennomsnittet. Situasjonen er forverret i 19 kommuner og forbedret i 14. I sju kommuner er forverringen på mer enn 10 prosent, mens det bare er to kommuner som har forbedring av denne størrelsen.
I alle de tre fylkene er der altså flere forverringer enn forbedringer, selv om dette ikke gjenspeiles i hovedtallene for det sammenslåtte Troms og Finnmark. Fordi en god del av endringene er små og finnes i små kommuner, dreier det seg ikke om mange lærerstillinger. Men det dreier seg om en del elever.
Jeg fremmer derfor på nytt mitt forslag om en lærernorm for utkantene, f eks slik at ved skoler som har flere ufaglærte enn det dobbelte av landsgjennomsnittet, får alle lærere 20 prosent mer lønn, som stiger til 50 prosent etter 5 år.
Det foreligger som kjent beregninger fra Statistisk sentralbyrå som har langt høyere tall for ufaglærte enn tallene i Grunnskolestatistikken. Men byråets tall er beheftet med flere svakheter, bl a i måten man behandler vikarer på. Det synes om byråets tilnærming legger til grunn at dersom en lærer i permisjon har godkjent utdanning og vikaren ikke har det, tas vikaren med i statistikken som ufaglært. Det innebærer at man legger til grunn at det i alle kommuner bør være et vikar-korps av fullt utdannede lærere – en forutsetning som fremtrer som lite realistisk.
Hvis tallene fra Grunnskolestatistikken er korrekte, gir de, sammen med den nye regjeringens skroting av den såkalte avskiltingen (tvungen etterutdanning innen 2025), et mindre dystert bilde for lærermangelen i årene fremover enn det jeg har fryktet. Avskiltingen er nemlig skrotet tidsnok til at man, ifølge tall fra Statens pensjonskasse, ikke har fått noen overhyppighet i pensjoneringer i år.
Med en manko på cirka 3000 (et tall som ligger mellom tallet for ufaglærte årsverk og tallet for ufaglærte lærere), og et tap av de cirka 500 som ville blitt uteksaminert neste år og senere, vil bare to faktorer komme i tillegg: Overhyppighet i pensjoneringer som følge av pandemien, og lavere gjennomføring som følge av at en del studenter ikke makter masteroppgaven.
Det første er vanskelig å beregne, så meget mer som heller ikke denne faktoren ser ut til å ha slått ut i år, ifølge tallene fra pensjonskassen. Men det er mulig at en overhyppighet er motvirket og skjult av at en del lærere har tatt imot tilbud om å stå lenger i stilling, jfr referanser til Oslo ovenfor. Mastereffekten kan medføre at frafallet stiger fra cirka 30 til cirka 40 prosent, det er cirka 200 i året. Dette siste vil vi ikke få vite sikkert før våren 2023, med mindre noen foretar en særskilt undersøkelse til sommeren.
Med disse faktorene vil lærermangelen kunne bli cirka 5000 om noen år, noe som er vesentlig mindre enn de cirka 8000 jeg har fryktet. Men man vil ikke få bukt med den med mindre man justerer opptakskravet til 3,3 i snitt og kutter 4-kravet i matte.; hva angår matte-kravet har man så langt bare innført en unntaksbestemmelse for søkere med snitt på 4 eller høyere.
Rekrutterings-problemene vil øke ytterligere etter hvert som det blir klart for flere at behovet for lærere vil synke – om enn ikke så tidlig som Statistisk sentralbyrå har hevdet. Men fra cirka 2030 vil virkningen av mindre fødselskull slå inn også i grunnskolen. En nedjustering av opptakskravene kan derfor kanskje være midlertidig.
