Den som mottar budskapene i venstre kolonne, kan komme til å ha gjort sine siste dansetrinn på mange år, skriver Siri Skjæveland Lode.
Den som mottar budskapene i venstre kolonne, kan komme til å ha gjort sine siste dansetrinn på mange år, skriver Siri Skjæveland Lode.

«Du danser tidvis rytmisk korrekt»

Det gjør vondt å lese dette vurderingsskjemaet. Den som mottar budskapene i venstre kolonne, kan komme til å ha gjort sine siste dansetrinn på mange år.

Publisert   Sist oppdatert

«Du danser tidvis rytmisk korrekt, men viser lite engasjement og innsats. Du danser hovedsakelig med beina og bevegelsene dine er små og lite markerte. Du viser ingen eller liten evne til å gjennomføre et turnelement. Du kan (kun?) fremføre deler av dansen.»

Dette leste jeg nettopp i et «Vurderingsskjema for kreativ dans» som brukes i norsk skole. Hvor er i denne forbindelse uinteressant. Det viktige er at dette er budskap utformet av lærere, ment for å leveres til elever som respons på deres innsats i dans.

Ordene biter seg fast. Er virkelig dette de forløsende ordene som vil bidra til at ungdom får oppleve gleden med dans? Eller viser dette at det er på høy tid å diskutere hva kompetansestyrte læreplaner og resultatorientering i skolen gjør med de unge?

For hva fremmer lysten til å danse? Er det noe som kommer innenfra eller utenfra?

Ifølge læreplanen for kroppsøvingsfaget skal kroppsøving «medverke til at elevane opplever glede, meistring og inspirasjon ved å vere med i ulike aktivitetar og i aktivitet saman med andre».

Kompetansemålene for faget er definert i læreplanen. Dans er et av dem. Vurderingen ovenfor ble gitt til en ungdomsskoleelev. Oppgaven var kreativ dans.

Jeg finner en definisjon på kreativ dans på nettsidene til NDLA (norsk digital læringsarena) som svært mange lærere benytter seg av. Der står det at: I kreativ dans finnes det ikke noe som er «riktig» eller «galt». Det er ingen trinn eller stegkombinasjoner som må læres. Dette burde jo egentlig love godt, gjør det ikke? Og det er vel bare fint at alle elever skal få erfaring med dans? Noe som er grunnleggende kreativt, men også dypt personlig. Ved å uttrykke deg gjennom dans, viser du frem deg selv. Nettopp derfor er det kanskje viktig å trå varsomt når eleven skal vurderes?

Læreplanene er basert på kompetansemål – og logikken synes å være at det som ikke uttrykkes i form av et kompetansemål – det eksisterer ikke. Og er det et kompetansemål, så må det også kunne vurderes. Og, for at vurderingen skal være objektiv, rettferdig og etterprøvbar, er det forventet at læreren utarbeider kriterier på måloppnåelse.

I dette tilfellet er det konkretisert som følger: Kjennetegn på at en har nådd kompetansemålene i kreativ dans er at man (1) danser rytmisk korrekt, (2) beveger hele kroppen, (3) beveger seg på en måte som passer til musikken, (4) har god flyt gjennom hele dansen, (5) viser evne til å gjennomføre et turnelement med god teknikk (6) har tydelige bevegelser fra en eller flere idretter med god teknisk utførelse og (7) viser svært god innsats og engasjement og bidrar til å gjøre de andre i gruppa god.

Jeg tror ikke dette fremmer mestring, glede og motivasjon. Særlig ikke for de elevene som synes dette er vanskelig. Hvilke betingelser får det kreative etter at det er brutt ned i objektive målbare kriterier? Jeg ville tenkt at den frie kreative utfoldelsen får vanskelige kår når den skal presteres og måles etter en objektiv mal. Dette bidrar heller til å hemme den gleden, mestringen og motivasjonen læreplanen så fint beskriver. Og når alt kommer til alt - hva er egentlig engasjement? Er virkelig engasjement en kompetanse? Som kan måles? Er det så enkelt at engasjement er noe man kan trene seg på, noe man kan skru på (for å få god karakter)? Eller vokser engasjementet frem fra noe annet – av glede, av opplevelsen av å mestre og av å være trygg nok til å tørre å vise seg frem.

OECD-undersøkelsen TALIS viser at mange lærere synes det er vanskelig å motivere umotiverte elever. Ikke så rart tenker jeg, når alt skal måles og vurderes. For hva er det som er viktigst – elevenes sluttkompetanse i dans – eller at elevene får en positiv opplevelse? Så god at de kanskje har lyst til å danse mer. I mitt hode er jeg ikke i tvil.

I disse dager møter tusenvis av 6-åringer skolen for første gang. De kommer fulle av livsglede, iver og forhåpninger. Den tilstanden er verken uslitelig eller evigvarende. Elevenes livsglede, iver og forhåpning må dyrkes som en skjør, verdifull og unik plante. Ellers visner den. Det er lærernes oppdrag.

Dette skjemaet er en krenkelse. Til overmål levert som respons på dans. Fins det noe sartere enn den unges nølende forsøk på å vise seg selv i dansen?

Dette skjemaet er en krenkelse. Til overmål levert som respons på dans. Fins det noe sartere enn den unges nølende forsøk på å vise seg selv i dansen? Skjemaet er vondt å lese. Den som mottar budskapene i venstre kolonne, kan komme til å ha gjort sine siste dansetrinn på mange år.

Jeg mener oppriktig at dette er uakseptabel praksis. Denne episoden er dessverre ikke bare et enkelttilfelle. Det er på høy tid med en faglig debatt blant lærere om hva slags vurderingspraksis vi kan innestå for.

Som profesjonsutøvere har vi et selvstendig ansvar for en praksis som står seg i møte med vår egen profesjonsetiske plattform. Der heter det blant annet at vi i vårt møte med barnehagebarn, elever og foreldre er faglig funderte og etisk reflekterte i arbeidet med vurdering. Vi må alle se på vår egen og hverandres vurderingspraksis med et kritisk blikk. Til syvende og sist er det bare vi i lærerprofesjonen som er ansvarlige for den vurderingspraksisen barn og unge opplever.