Kompetansemålene må ned. Antall varianter og muligheter for hvordan elevene skal skrive en eksamenstekst må marginaliseres, skriver forfatteren av dette innlegget. Arkivfoto: Utdanning
Kompetansemålene må ned. Antall varianter og muligheter for hvordan elevene skal skrive en eksamenstekst må marginaliseres, skriver forfatteren av dette innlegget. Arkivfoto: Utdanning

«Eksamenskarakterene i norsk forblir like dårlige som de alltid er»

Vi må alle sammen lage oss et felles tiårsmål: I løpet av de neste ti årene skal våre ungdommer være de beste skriverne i hele Europa.

 

Sensuren for norsk hoved- og sidemål har falt. Resultatene er svake, og ligger på et gjennomsnitt på litt over tre. Dette avviker ikke fra tidligere år. Etter at den reviderte læreplanen kom (2013), ligger gjennomsnittskarakteren på 3.4 Likevel er det et faktum at elever som til daglig jobber hardt for karakterene sine, går fra karakteren 5 til 3, fra 5 til 2, fra 3 til 1, veldig få går opp, nesten alle elever faller, faller og faller på karakterskalaen.

 

De faller så stygt og tungt at både lærere og elever sitter igjen med en dårlig følelse og et skadet selvbilde. Elevene tror at de ikke kan skrive. Lærerne tror at de ikke kan jobben sin, de mister både integritet og autoritet. Hva er det som skjer? Gir vi for høye karakterer i standpunkt, er vi for snille i forhold til det faktiske skrivenivået til våre framtidige velferdsbyggere? Er det noe vi i det hele tatt kan gjøre?

Det finnes nok naturlige årsaker til karakterfallet, som om at eleven har hatt en dårlig dag eller valgt feil oppgave i forhold til sine egne forutsetninger. Vi vet også at høyere utdanningsinstitusjoner kritiserer sine førsteårskull for ikke å være studieforberedt. Rapporten «Studieforberedt etter studieforberedende» konkluderer med at elever som går ut fra studieforberedende ikke har tilstrekkelig med skrivekompetanse for å møte deres krav.  Slik sett kan vi heller ikke neglisjere påstanden om at norske elever i den videregående skolen ikke skriver godt nok.

 

Men tro meg, vi lærere prøver virkelig å gjøre våre elever studieforberedt. Vi skriver med dem hver dag. Vi veileder dem hver dag. Vi modellerer og eksemplifiserer, vi jobber prosessuelt, vi setter i gang konkrete tiltak for skriveopplæring, vi gir konstruktive framovermeldinger, år etter år, som skal gjøre våre ungdommer rustet til høyere utdanning. Vi jobber helt i tråd med Utdanningsdirektoratet sine råd om god skriveopplæring.

Jeg vet også at Skrivesenteret gjør en formidabel jobb for å øke skrivekompetansen til elevene. Visjonen om at «... de samler, skaper og sprer kunnskap om god skriveopplæring» lever de absolutt opp til. De publiserer modelltekster, de legger ut råd og tips om hvordan vi som lærere kan øke skrivekompetansen til våre elever. Også den gjengse norsklærer i dag, har tatt til etterretning at skrivekompetansen på de videregående elevene må opp. Men det hjelper altså ikke.

 

Eksamenskarakterene i norsk hoved- og sidemål forblir like dårlige som de alltid er. Dette er selvsagt frustrerende, og noe må gjøres. Ikke bare begynner vi å tvile på om jobben vi gjør er god nok, vi begynner også å tvile på utviklingen i samfunnet og dagens utdanningssystem. Er det internett og sosiale medier som forhindrer ungdommen i å skrive gode tekster? Er det for mange elever som tar studieforberedende? Trenger vi virkelig at så mange mennesker i dagens samfunn tar høyere utdanning? Ville det ikke vært bedre om halvparten av elevene valgte å utdanne seg til et yrke? Hva med klassestørrelsene? Burde vi ikke halvert antall elever, slik at vi kunne hatt enda bedre tid til hver enkelt elev?

De strukturelle og ideologiske problemstillingene er mange, mangfoldige og vanskelige å komme utenom. Men dette er bare spørsmål. Jeg vil ha et svar. Jeg vil hjelpe mine elever nå, i dag, på veien til å oppfylle sine drømmer om å bli leger, sykepleiere, økonomer og jurister.

Sett utenom det faktum at norske elever ikke har tilstrekkelig skrivekompetanse (Jfr. «Studieforberedt etter studieforberedende?»), og at vi enn så lenge må forholde oss til de faktiske forhold, tror jeg en hovedårsak til de dårlige karakterene handler om dårlig kommunikasjon. Det finnes også et misforhold mellom det oppgavene spør om, tekstutvalget som blir presentert og forutsetningene elevene har for å svare på det oppgavene spør om.

 

Før den reviderte læreplanen, skrev elevene sine tekster i bestemte sjangrer. Nå skriver elevene resonnerende, informative, argumenterende og kreative tekster. Denne endringen er jeg veldig positiv til, siden den følger tekstutviklingen i samfunnet ellers. Jeg ønsker ikke de gamle sjangrene tilbake, men jeg ønsker et tydeligere samsvar mellom det oppgavene ønsker at eleven skal gjøre, og hva som faktisk er mulig å gjøre for en tredjeklassing.

I årets hovedmålseksamen var det særlig to oppgaver elevene valgte, og som også skilte seg ut i negativ retning, nemlig oppgave to og fire. I oppgave to ble elevene bedt om å tolke novellen «Hvis det er sant» av Jakob Arvola. I kommentaren til oppgaven ble elevene bedt om å skrive om både form og innhold. De ble bedt om å gjøre greie for virkemidlene og den funksjonen de har, samt at de ble bedt om å begrunne sine egne tanker om teksten. Tilsynelatende ser dette greit ut. De skal tolke en forholdsvis kort og lettlest novelle. Likevel kan ikke elevene følge et «skjema» for tolkning.

De kan ikke bare ramse opp vilkårlige virkemidler og andre element som tilhører novellesjangeren, nei, de må til enhver tid vise til hvordan tekstens vesentlige deler henger sammen med den helhetlige tematikken. Dette mestrer ganske enkelt våre elever ikke å gjøre. I stedet for å ta fatt på hvordan «eple», «solbær» og soldatens skjebne inngår i et hele, ramser de opp alle formmessige og innholdsmessige trekk de kan og klarer å finne. Da mister også teksten elevene skriver et hovedfokus, og resultatet blir en veldig upresis besvarelse.

 

Slik jeg ser det, finnes det to løsninger: Den første løsningen må vi lærere stå for. Vi må forkaste «novelleskjemaene», vi må skille skarpere mellom det å tolke og analysere, og vi må terpe elevene våre i å vise til hvordan virkemidler kan fungere i en tekst sin helhet. Den andre løsningen må Utdanningsdirektoratet stå for.

Retningslinjene og vurderingskriteriene for å sette karakterer er for upresise. Vurderingsskjemaene som er utarbeidet av Utdanningsdirektoratet for å sette karakterer, gjør det svært vanskelig å skille for eksempel karakteren 3 fra 4. Begge disse karakterene faller i feltene for middels måloppnåelse. Hva er da hva?

Her tror jeg det brukes mye skjønn, noen sensorer legger vekt på formelle, språklige krav, mens andre ser mer på helheten av teksten. Dette blir likevel for tilfeldig, og ikke rettferdig overfor eleven. Her tror jeg at Utdanningsdirektoratet må gi enda tydeligere føringer på å differensiere karakterene fra hverandre. De må konkret vise til hva som i deres eksamenstekster må være på plass for å gi en bestemt karakter. De må ikke vise det med generelle krav, men med spesifikke eksempler fra tekstene. Kan hende de også burde skrevet tekstene selv, og sendt med noen eksempeltekster til oss som skal sensurere.

 

Det holder ikke at de på sensorskoleringen oppfordrer sensorene til å fokusere på helheten av besvarelsen. En slik spesifikk eksemplifisering vil også hjelpe oss lærere i å veilede elevene våre på en best mulig måte.

Når det gjelder oppgave fire, ble elevene her bedt om å skrive en kreativ tekst der de samtidig skal reflektere rundt tematikken i to tekstvedlegg. I kommentaren til oppgaven blir eleven informert om at oppgaven åpner for ulike løsninger, men at det samtidig skal komme tydelig fram av svaret at de har forstått begge tekstvedleggene, og at de gjennom denne forståelsen bruker tanker og ideer fra tekstene. Kreativiteten skal elevene vise gjennom innfallsvinkler, perspektiver som blir brukt, og måten eleven bruker språket på.

Hvem klarer egentlig å skrive en slik tekst som dette? Eleven skal reflektere og skrive kreativt på samme tid. Dette minner svært mye om det gamle essayet, og essayet, sa min veileder på UIO på hovedfagsoppgaven i norsk, er det bare fire i Norge som kan skrive.

 

Teksttypen kreativ tekst er absolutt interessant, men her mener jeg at Utdanningsdirektoratet må droppe «reflektere» i oppgaven. I stedet kunne de for eksempel ha formulert seg på følgende vis: «Skriv en kreativ tekst med utgangspunkt i tematikken til de to tekstene». I tillegg mener jeg at de også burde være tydeligere på hva de mener er å skrive kreativt eller ikke.

Jeg ønsker debatt. Noen bør snakke sammen. Problemstillingen berører så mange: Lærere, elever, foreldre, Utdanningsdirektoratet, Skrivesenteret, skoleledere og høyere utdanningsinstitusjoner. Vi må alle sammen lage oss et felles tiårsmål: I løpet av de neste ti årene skal våre ungdommer være de beste skriverne i hele Europa. For å klare dette må dialogen mellom Utdanningsdirektoratet, Skrivesenteret, utdanningsinstitusjonene, lærere og elever bli bedre. Utdanningsdirektoratet må ta initiativet, de må stå fram og ønske bedring. Det holder ikke med vurdering for læring og modellering. Med enda en ny læreplan på trappene, må Utdanningsdirektoratet ta grep.

 

Kompetansemålene må ned. Antall varianter og muligheter for hvordan elevene skal skrive en eksamenstekst må marginaliseres. Hvordan skal egentlig en fagtekst i norsk se ut? Slik det er i dag, er det nesten umulig å vite hvordan elevene skal skrive eksamensteksten. Verktøyene vi bruker for hvordan vi skal skape de beste skriverne i Europa, må bli enda tydeligere. Hvordan ellers skal vi utvikle oss, om ikke Utdanningsdirektoratet anstrenger seg i større grad for å skape mer forutsigbare arbeidsforhold for oss som jobber i utdanningsinstitusjonene? Om de ikke klarer å skape mer forutsigbare forhold, hvis dette krever omorganiseringer og omstruktureringer, som koster for mye penger, ja, så bør Utdanningsdirektoratet i det minste lovfeste å gi elevene muligheten til å få en forberedelsesdag.

Slik det er i dag skal eleven skrive to tekster der de reflekterer, kommenterer og gjør rede for flere tekstvedlegg av ymse karakter. Vis meg det voksne mennesket som klarer å skrive så presist og tydelig om totalt ukjente tekster som sensuren for norskeksamen forventer. På fem timer skal altså eleven i dag ta stilling til tekstene sin aktualitet, de skal plassere dem inn i ideologiske, litterære og historiske sammenhenger, de skal vurdere gehalten i dem, de skal finne virkemidler og vise til hvordan de fungerer, og det helt uten en eneste språklig skjevhet. Det er for mye forlangt, spør du meg. En forberedelsesdag vil også være helt i tråd med Utdanningsdirektoratet sine ideal om den formative vurderingen. Ikke ville en slik dag kostet noe heller, i og med at elevene kunne brukt faglærerne sine som veiledere.

Og sist men ikke minst tror jeg at elevene faktisk vil bli mer studieforberedt av et slikt tiltak. 

 

  • Bjarte Samuelsen er forfatter og lektor.