Gi foreldrene en plass rundt bordet

Det går gal vei med elevenes oppførsel i skolen. I januar viste den siste levekårsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå at 14 prosent av de ansatte i skolene var blitt utsatt for vold det siste året. Det var dobbelt så mange som det som kom fram i en tilsvarende undersøkelse fra 2010. I april kom nedslående tall fra Respons analyse, som viste at 7 av 10 grunnskolelærere var blitt trua eller trakassert av elever de siste 12 månedene; dobbelt så mange som i 2018.

Og Utdanningnytts kartlegging av de 20 største kommunene viste at 26 000 tilfeller av vold og trusler i skolene var meldt inn; 6000 flere enn året før.

Elevene innkalt – foreldrene på gangen

På denne bakgrunnen er det helt riktig av kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) å kalle inn lærerorganisasjonene og arbeidsgiverne i KS til krisemøtet 24. mai. Ved å kalle inn partene i utdanningssektoren understrekes det at økningen av vold og trusler i skolene i høyeste grad er et arbeidsmiljøproblem. I tillegg er det nyttig å la elevenes stemme slippe til, representert ved Elevorganisasjonen, blant anna fordi vold og trusler også går ut over elevenes læring og følelse av trygghet når de er på skolen.

Men Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG) er ikke invitert. Det er pussig. – Kunnskapsministeren sier hun skal snu alle steiner, da er det merkelig at hun ikke ønsker å ha med foreldrene i den diskusjonen, sier FUB-leder Ståle Sand Kalkvik til Utdanningsnytt og advarer om at foreldrene kan bli utpekt som «problemet» av de andre aktørene.

Oppdrageransvaret

Foreldrelederens undring er velbegrunna. Når elevene først er innkalt til et slikt krisemøte, ville det vært naturlig å invitere foreldrenes representanter også. Selv om foreldrene erfarer det som skjer på skolen gjennom sine håpefulle, har de likevel viktige erfaringer å bidra med, blant anna hvordan de opplever barnas reaksjoner på endringer i skolemiljøet.

Faren for at krisemøter utarter til et lite produktivt «blame game», vil alltid være til stede. Prosessen med å bore i årsaker og ansvar må gå parallelt med forsøk på å finne ut av hvordan de ulike aktørene på hver sin måte kan bidra til løsninger.

Men det er ikke til å komme utenom at også foreldrene har et ansvar for å sørge for at barna deres oppfører seg ordentlig på skolen. Blant forsøkene på å forklare økningen i vold, trusler og generelt dårlig oppførsel blant elever, trekkes blant anna fram manglende grensesetting både når det gjelder atferd og tida barna får sitte med nesa nedi en skjerm. Foreldrene har hovedansvaret for oppdragelsen av sine barn. Derfor er deres bidrag viktig i det felles løftet som må til for å snu ei utvikling som de siste årene har gått gal vei i et stadig økende tempo.

Bruk av fysisk makt

5. juni behandler Stortinget etter planen forslag til endringer i opplæringsloven, der det blant anna åpnes for at lærere skal kunne gripe inn og fysisk hindre elever for, som det står i forslaget, å «avverge skade på personer eller vesentlig skade på eiendom». Lovendringen vil gi lærerne en viss trygghet på at de har loven på sin side om de ser seg nødt til å gripe inn i en situasjon som kan bære galt av sted. Men fra lærernes ståsted er det en del usikkerhet knytta til hvor langt man kan gå, i tillegg til faren for at situasjonen eskalerer om man bruker fysisk makt.

Foreldreutvalget har advart om at lovendringen kan føre til mer fysisk maktbruk mot elever og mener at dagens lovverk er godt nok. Uansett om denne uroen vil vise seg å være begrunna eller ikke, er dette synspunkter som også bør luftes på et krisemøte om vold og trusler i skolen.

I våre dager er det heldigvis ikke lenger slik at det å få møte statsråden var en sjelden sjanse for å bli hørt. Det er flere måter Foreldreutvalget for grunnopplæringen kan komme til orde på i denne saken. Men skal vi klare å gjøre skolen til et bedre sted å lære og være, er et godt og tillitsfullt samarbeid med foreldrene helt nødvendig for å lykkes. Når det først skal holdes et krisemøte, burde de derfor hatt helt naturlig plass ved bordet.

Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter.