Skolens utfordringer i mobbesaker

Debatt: Som voksne har vi et ansvar for å stoppe mobbingen. Hvorfor fungerer det ikke alltid etter planen?

Publisert

Som barn opplevde jeg krenkelser fra voksne helt ned i barnehagealder. Når jeg ikke klarte å lukke glidelåsen eller knytte skoene mine midt på vinteren, ble jeg sendt ut med åpen jakke og åpne sko, med klar beskjed om at jeg var stor nok til å klare dette selv.

Det har lenge vært fokus på mobbing i skole og barnehage, og episoden fra «Norge bak fasaden» som tok opp tidligere og nåværende mobbesaker, traff mange. Det skjer mye som ikke skulle skjedd, og det er mye som skulle vært gjort, som ikke har blitt gjort.

Mobbing er subjektivt, og barn som opplever mobbing og krenkelser skal tas på alvor. I dag jobber jeg som spesialpedagog på en skole og betegnes som «en av de voksne», og som på de fleste andre skoler her i landet, så skjer det mobbing også her. Vi som voksne har et ansvar, vi skal stoppe mobbingen. Vi har føringer og retningslinjer om hvordan dette skal gjøres, men hvorfor fungerer det ikke like bra som tenkt og som vi ønsker?

Jeg har selv opplevd mobbing fra voksne og medelever i både barnehage og skole, likevel sitter jeg her i dag og føler det er lettere sagt enn gjort å stoppe mobbingen, som jeg så gjerne skulle ha stoppet.

Les også: Mobbing i skolen er et samfunnsproblem

Det er allment kjent vi modnes i ulik takt, det er helt naturlig, men det fører også med seg noen utfordringer. Vi skal lære oss å tolke ikke bare det som blir sagt, men også kroppsspråk, og vi skal lære oss ironi. Fordi vi lærer dette i ulik takt, kan dette føre til misforståelser, og fordi mobbing er subjektivt, kan noe oppleves som mobbing uten at det er intensjonelt.

En elev kan ha lært seg ironi, men ikke å tolke kroppsspråk, mens en annen kanskje ikke har lært noen av delene. Det kan ta flere år før begge parter har lært seg dette, og i mellomtiden oppstår det misforståelser, men som oppleves som mobbing og utestengelse for barna. Vi kan lære barna hva ironi og kroppsspråk er, men å bruke dette riktig er noe de må lære via erfaring og modning. I en situasjon der ironi brukes, kreves det at vi voksne er der og ser og hører for å forstå at det er ironi, fordi vi ikke vil kunne forstå at det er ironi i en gjenfortelling fra en elev som ikke har forstått ironi.

Da jeg selv gikk på skolen, var det et klart skille mellom det som skjedde på skolen og det som skjedde på fritiden. Skolen var ikke involvert i eventuell mobbing på fritiden, det var de foresattes ansvar.

I dag er skolen i aller høyeste grad involvert, og med god grunn. Det som skjer på fritiden, tas med inn på skolen. Dermed har også forventingene til de voksne på skolen økt betraktelig. Vi skal ha oversikt over alt som skjer og som kan påvirke en elevs trivsel.

Dette krever et ekstremt godt samarbeid med foreldre, som tør å stille oppfølgingsspørsmål til barna når de kommer hjem og forteller noe. Dette fordi noe som regel uteblir fra barnas fortelling, og ting endres for hver gang det fortelles og snakkes om. Jeg assosierer dette litt med hviske-leken, fordi det har gått mange ledd før det når frem til lærer/skole, og vi vet alle at det som sies først, sjelden er det samme som blir sagt til slutt.

Foreldre kan også bli for involvert. Dette er foreldre som tar saken i egne hender, uten å ha undersøkt ordentlig, eller uten at de tør å spørre eget barn om hele historien eller stille de kritiske spørsmålene. Forelderen vil automatisk legge skylda på klassekamerater og konfrontere dem. Resultatet her vil da bli at klassekameratene trekker seg unna denne ene eleven, og det oppstår ekskludering, fordi klassekameratene er redde for forelderen. Klassekameratene kan få skylda, uten at de egentlig har gjort noe galt. Resultatet blir at barnet blir stående veldig alene og ikke lærer å se egen rolle i det sosiale spillet.

Når elevene kommer opp på mellomtrinnet og ungdomsskolen, blir det mindre og mindre vanlig å invitere hele klassen eller alle jentene eller guttene til bursdag eller å finne på noe sammen. I store klasser vil det være flere som ikke blir invitert med, og det vil i mindre grad kunne oppleves som utestengelse. I mindre klasser kan derimot dette by på utfordringer. Man vil kunne føle mer på det om en gruppe fra klassen er på stranda og du selv kommer alene for å bade.

Mange vil nok invitere denne eleven som kom alene med bort, men vi har vel alle kjent og hørt «de kom ikke fort nok bort» eller «nå er det for seint». Ingen av elevene i dette eksempelet har gjort noe galt, men situasjonen kan likevel fort feiltolkes.

Videre er det en utfordring at det ikke alltid er like lett for barna å fortelle hva som har skjedd, og i hvert fall ikke alt. Det kan nesten virke som at det å fortelle at man opplever mobbing, er forbundet med skam. Jeg lurer på om det kan ha en sammenheng med at vi lærer at vi ikke skal sladre, og det er også er tema blant barna, men klarer barna å forstå forskjellen mellom å si ifra og sladre?

En annen ting jeg kan relatere meg til som spesialpedagog og som jeg kan huske fra min egen barndom, er at vi måtte manne oss opp til å fortelle, men når vi var klare til å fortelle, var det ikke alltid den voksne hadde tid, og når den voksne hadde tid, har ikke barnet vært klar til å fortelle, og terskelen for barnet å prøve igjen blir desto større.

Dette belyser bare noen få punkter om hvorfor det er lettere sagt enn gjort å stoppe mobbingen, men belyser samtidig den utfordringen vi som voksne står i for å gjøre det vi har en plikt til å gjøre.

Det jeg derimot setter et spørsmålstegn ved, er at skolene har en lovfestet plikt overfor barnet som blir mobbet, men hvorfor har ikke skolene en liknende forpliktelse overfor den eller de som mobber? Det er jo alltid en grunn til at noen mobber, om det er at man ikke er klar over at andre opplever det en gjør som mobbing, dårlig klassemiljø eller at man egentlig har det vanskelig selv og det føles lettere om man ser at andre har det vanskeligere.