Digitalisering og medbestemmelse i videregående skole

Debatt: Innføringen av digitale systemer i skolen vil gå mye lettere om de er drøftet og faglig begrunnet.

Publisert

Debatten om digitalisering i skolen er unyansert, utdatert og lite produktiv, sier kunnskapsminister Guri Melby. Om det framstår slik i offentligheten, kan det være fordi diskusjonene som foregår i skolen, ikke når beslutningstakere. Det mangler fungerende formelle drøftingsarenaer.

Debatten om digitalisering blir i videregående skole ofte redusert til en konflikt mellom teknologiskeptikere og digitaliseringsmenigheten. Samtidig ytrer politikere forholdsvis tomme fraser om at skolen må være «moderne» og ha «kvalitet», uten at de utdyper hva de faktisk mener med de begrepene. Andre avfeier skepsis til digitale løsninger som frykt for endring.

Det er flere årsaker til at vi havnet her. Den viktigste mener jeg er at det ikke lenger er god nok faglig medbestemmelse på de enkelte skolene eller i fylkeskommunene. De faglige drøftingene i skolen ble i stor grad borte og til dels overtatt av administrasjon og politikere etter at lærerrådene forsvant, resultatsenhetsledere kom inn og virksomhetsledere erstattet rektorer.

Det er flere eksempler på hvordan digitaliseringen har kommet skjevt ut i videregående skole. Fylkeskommunene så tidlig at det var penger å spare på læremidler. Flere fylkeskommuner gikk sammen og startet NDLA, Nasjonal digital læringsarena. Som lærer i videregående på begynnelsen av 2000-tallet ble jeg bedt om å legge mine læringsopplegg inn i denne databasen til fri bruk for alle. Samtidig sparte fylkeskommuner mange penger på å droppe lærebøker. Og det uten at profesjonen fikk ta del i den avgjørelsen. Nå ser vi at skolene ikke kjøper inn bøker til de nye læreplanene. Det er ikke en faglig eller pedagogisk avgjørelse, kun en administrativ. Det er svært kritikkverdig.

Tiden er ikke inne til å slutte å kjøpe inn lærebøker i fag, spørsmålet er heller om den noensinne blir det.

I dag er det i praksis slik at hver lærer skal finne adekvate læremidler på nett som erstatning for læreboka. Ikke fordi det faglig sett er det beste eller at lærere velger dette, men fordi det skal spares penger. Lærere er i god stand til å velge ut gode læremidler på nett, men det krever tid og gode faglige diskusjoner i kollegiet. Læreboka må derfor være et alternativ til digitale tilbud. Tiden er ikke inne til å slutte å kjøpe inn lærebøker i fag, spørsmålet er heller om den noensinne blir det. Samtidig er det viktig at det kjøpes inn gode digitale verktøy. Kanskje spesielt verktøy som hjelper lærerne å differensiere undervisningen og legge til rette for elever som trenger ekstra støtte når det gjelder lesing og skriving.

Lærerne i videregående fikk heller ingen medbestemmelse da det ble innført digitale læringsarenaer som It´s learning eller andre digitale plattformer. På min skole fikk vi bare beskjed om å begynne å bruke det. Det var ingen faglig begrunnelse og hadde ikke vært diskutert i kollegiet. Samtidig var det trådløse nettverket på skolen så dårlig at det ikke fungerte å bruke internett. Dette er et godt eksempel på overivrig innføring av digitale hjelpemidler. Selv om jeg tror få lærere ser for seg undervisning uten en digital læringsplattform i dag er det ikke rart at innføringen skapte stor skepsis.

Ipad i skolen er et annet eksempel på at lærere ikke blir spurt, men får et nytt verktøy i fanget uten at det er utviklet gode metoder og pedagogikk. Man kan jo spørre seg om hvor mange voksne som faktisk bruker iPad som et arbeidsverktøy i dag, men store deler av norske barn har altså det som første arbeidsredskap.

Innføringen av et nytt skoleadministrativt system i den videregående skolen, Visma inSchool, er nok et eksempel på manglende involvering og medbestemmelse når det gjelder digitale verktøy. Verktøyet er, ifølge Visma, ment å fornye, forenkle og forbedre (!) arbeidsdagen til elever, lærere og skoleadministrasjon. Bestillingen av dette systemet er gjort av et interkommunalt selskap eid av fylkeskommunene. Der er det ikke noen formell medbestemmelse. På den måten er partssamarbeidet forbigått, og profesjonen har ikke fått uttale seg om de faglige og pedagogiske utfordringene som systemet er ment å løse. Lærere har ikke fått innflytelse på avgjørelsene som er tatt under utviklingen av systemet. Utviklingen av Visma inSchool har vært under enhver kritikk, og det er fremdeles store utfordringer knyttet til innføringen.

Listen over faglige digitale utfordringer i skolen er lang. Hadde vi ikke gått så fort frem, men dyrket de faglige diskusjonene hadde vi kanskje vært et annet sted når det gjelder digitalisering i skolen og diskusjonen om skjermbruk. Jeg tror kunnskapsministeren og politikerne vil gjøre klokt i å roe ned tempo. Skal vi lykkes, må vi sørge for god etter- og videreutdanning til alle lærere. Vi må sikre god og formell medbestemmelse slik at partsamarbeidet kan fungere slik det er ment å fungere. Innføringen av faglige, pedagogiske eller administrative digitale systemer i skolen vil gå mye lettere om de er drøftet og faglig begrunnet. Lærere er som alle andre mer villige til å ta i bruk teknologi nå de ser nytten av den og kan bruke den.