Vi må se på undervisning som en menneskelig opplevelse som det må øves på

Når politikere ikke forstår kraften i algoritmene og overlater regulering av skjermbruk til foreldre, da handler det ikke om fremskritt, teknologioptimister, eller pessimister, i stedet har vi et alvorlig problem.

James Williams var tidligere sjefingeniør på Google campus. I 2017 sa han opp, fordi han var ute av kurs; svimmel. Han sa at medieteknologien hadde gjort ham distrahert. I boken Stand Out of Our Light (2018) hevder han at medieteknologien tar fra oss alt lyset. Først vil søkelyset vårt ryke, evnen til konsentrasjon. Så vil dagslyset vårt bli svekket, evnen til å se klart og lyse opp samfunnsmessige beslutninger. Og til slutt vil stjernelyset forsvinne, det lyset vi ser opp mot for å finne håp og retning og som kan gi livet mening. Han sluttet for å finne igjen oppmerksomhetens lys.

I 2017 fant en domstol i London at sosiale medier var en medvirkende årsak til et barns død. En 14 år gammel jente døde av en selvskadingshandling mens hun led av depresjon og de negative effektene av nettinnhold. De fant ut at sosiale mediers algoritmer hadde tvunget en strøm av uønsket innhold til jenta. NRK avslørte i januar 2020 et skjult selvmordsnettverk på Instagram. Hundrevis av jenter fra Norge hadde delt videoer av selvskading, selvmordstanker og gjentatte selvmordsforsøk. Minst 16 av disse unge jentene som var knyttet til dette miljøet har tatt sitt eget liv. Ei ung jente varslet utenfor stortinget. Instagram gjorde ingenting, selv om de kunne.

Chamath Palihapitiya, tidligere visepresident i Facebook med ansvar for brukervekst, uttalte i desember 2017 at han føler enorm skyld forbundet med det selskapet han var med på å skape. Han uttalte bl.a.: «Jeg mener vi har laget verktøy som river i stykker selve den sosiale veven for hvorledes våre samfunn fungerer,» fortalte han til en forsamling på Stanford Graduate School of Business, og anbefalte at mennesker bryter resolutt med sosiale medier. Palihapitiya viser også til hvor en mobbestemning som ble skapt i India ved hjelp av sosiale medier og falske nyheter, og sju uskyldige mennesker ble hengt som følge av dette. «Det er dette vi har med å gjøre,» sier Palihapitiya, «og se for deg at tankeløse eller kyniske brukere trekker dette mot yttergrensene og manipulerer og lurer store folkegrupper til å gjøre det de ønsker. Det er virkelig en forferdelig situasjon vi har skapt.»

Dette handler ikke lenger om teknologioptimister, eller pessimister, men om teknologi og en forretningsmodell. Selskapene påstår de gjør noe med det onde, men sannheten er at de skraper i overflaten. For hver dag dundrer en maskin med å koble data som systematisk sender folk inn i avhengighetsskapende tunneler. Dokumenter viser at selskapene vet om dette og de kan gjøre noe med det, men de har tatt et valg. Det egentlige problemet til selskapene, er grådighet.

Fremskritt og læring. Når iPad i skolen ble innført for 12–13 år siden hadde ingen påvist at elevene lærte mer ved å benytte digitale hjelpemidler, og ingen visste den gangen hvorledes slike hjelpemidler faktisk skulle anvendes for å gi bedre læring for elevene. I Silicon Valley hvor algoritmene ble født har skolene løst dette ved en grunnleggende filosofi om at teknologi er et verktøy for å skape – ikke konsumere informasjon.

Skoledistriktsleder Shelly Viramontez påpeker viktigheten av at teknologi ikke skal brukes som en digital versjon av tradisjonelle undervisningsverktøy. Hun mener det er lite effektiv bruk av teknologi om man gjør noe som er ser likt ut som en arbeidsbok, bare at det gjøres på en skjerm. I stedet er de opptatt av å lære elevene grunnleggende kunnskaper om data, på lik linje med matte, lesing og skriving, som koding. I tillegg er de opptatt av «digitalt medborgerskap», hvor elevene får opplæring gjennom leksjoner om personvern, konfidensialitet og passord. Elevene på disse skolene i gudenes dal får selvfølgelig ikke bruke private digitale enheter på skolen HVIS de er med. Shelly Viramontez sier at: «Målet er ikke å være kontrollerende eller å rette pekefingeren mot noen. Og hun fortsetter: «Det er en respons på data som viser hvordan disse programmene har en negativ påvirkning på den sosiale og emosjonelle utviklingen til studentene våre.» Her er lyset fortsatt på og de har skjønt kraften i algoritmene, derfor har de skjønt at det eneste logiske er å regulere, for dette er ikke fremskritt.

Fremskritt nå, er å ta to skritt tilbake og se på undervisning som en menneskelig opplevelse som det må øves på. Barn og ungdom trenger hjelp til å komme tilbake til den virkelige verden, som utvikler evner som konsentrasjon, fantasi, kreativitet og forståelse for sammenhenger. Da trenger de hjelp fra ansvarlig voksne og politikere som ga fra seg ansvaret for å bevare «sin egen ungdom».

Rundt det hele har næringslivets ønske og det politiske apparatet utnyttet situasjonen til sin egen fordel. Næringslivet vil øke inntektene ved å påvirke og utvikle stadig nye kundegrupper, mens politikerne ønsker å være populære og bli gjenvalgt. Man har videreført samfunnet fra 60-tallet, da de unge ledet an i utviklingen – og de eldre fulgte etter. Den eldre generasjonen sluttet å være veivisere, men lot de unge overta. Det er på tide at lyset slås på igjen politikere; for nå er det alvor!

– Foreldres manglende grensesetting og skjermbruk er årsaker til barnas utagering

Fra skjermtid til boktid:
Hvordan vi kan fremme leselyst blant barn