Dette er til hjelp og dette er til hinder for leken

Lek er en sosial og kulturell praksis som barn skal lære. De skal vite hvordan man leker de ulike lekene, og de skal bruke denne kunnskapen i forhandlingene under lek.

Det kan være både krevende og komplekst å skape lekemuligheter, det vil si å sette i gang lek, bli en del av en lek som allerede er satt i gang - og å få leken til å utvikle seg når man først er i gang, skriver danske forskere fra det danske EVA-instituttet.

I noen situasjoner vil barn gjerne bli en del av en lek som allerede er i gang og godt etablert. Da må barnet ta i bruk en inngangsstrategi. Det er ikke alltid en god strategi å spørre, for da er risikoen stor for å bli avvist. Det finnes langt mindre risikable strategier.

Les: Koronabarnehagen førte til at de voksne lekte mer enn før

Det går for eksempel an å snakke seg inn i leken ved å komme med forslag til hvordan man kan endre leken slik at den utvikler seg. Det går også an å leke seg inn i leken, ved at man for eksempel begynner å røre i grytene hvis de andre barna leker restaurant.

Disse strategiene forutsetter at barnet har erfaring med å observere og avkode hva en lek går ut på. De skal også kunne sette seg selv inn leken for å finne ut hvilken rolle eller handling som vil bidra til leken slik at de får delta.

De som jobber i barnehagen kan hjelpe barn med å observere hvilken lek som foregår og å finne fram til en godt og relevant utspill for å bli en del av leken. Slik kan man hjelpe barna å forstå og avkode innhold og roller i ulike former for lek.

Til hjelp og til hinder for lek

Hjelp:

Vennskapsrelasjoner: Barn som har vennskapsrelasjoner, har lettere for å få bli en del av leken enn barn som ikke har slike relasjoner.

Relevante inngangsstrategier: Barn som kjenner til og mestrer strategier for å inkluderes i lek, for eksempel ved å leke seg inn framfor å spørre, har lettere for å bli en del av leken.

Utholdenhet og fleksibilitet: Barn som holder seg til leken og ikke gir opp og forlater, og at de gang på gang forsøker å leke seg inn og tilpasser seg situasjoner, lykkes oftere med å bli en del av leken. De blir også flinkere til å utvikle leken sammen med andre.

Hindringer:

Sjenerte barn: Barn som virker sjenerte er mer tilbøyelige til å leke alene og gi opp å bli en del av leken sammen med andre.

Fysisk utholdenhet: Barn som ikke er fysisk utholdene, eller som ikke bryr seg om å være fysisk aktive, trekker seg oftere fra en lek og ber om hjelp fra personalet når leken blir fysisk krevende.

Kommunikativ kompetanse: Barn som sliter med å kommunisere med andre, kan ha vanskeligheter med å delta i leken. Kommunikasjon, både verbalt og kroppsspråk, er grunnleggende for oppbygning av felles mening i leken.

Engstelig: Barn som er engstelige er mer tilbøyelig til å lege alene, og leker færre fysiske tumleleker. Barn som er utadvente og aktive, har en tendens til å leke leker av en mer utagerende karakter, som for eksempel lek med sverd.

Kulturforskjeller: Barn som kommer fra hjem med andre kulturelle koder enn de som preger barnehagen kan oppleve at det er vanskelig å knekke lekekodene og bidra i lek sammen med de andre barna.