Mindre barnegrupper med tilstedeværende voksne skaper trygghet og trivsel i barnehagene

Debatt: Den annerledes barnehagehverdagen under korona-krisen har også gitt mange positive effekter.

Publisert

Midt oppi korona, kohorter og den annerledes hverdagen vår med begrensninger, omorganiseringer og krevende smittevernstiltak, ser vi også mange positive effekter av disse nødvendige tiltakene.

Vi opplever at barna blomstrer i sin lek; de virker trygge og komfortable, vi ser at rolleleken får større plass, vi ser mer kreativ og skapende lek (selv om materialvalget er mindre), vi opplever at barna ser og forholder seg til hverandre på en god måte, vi opplever mindre konflikter, vi opplever mer kommunikasjon, og at de stille barna får en bedre mulighet til å uttrykke seg og bli hørt.

Vi ser at barna har fått en ny ro i leken. Vi opplever at de gleder seg over lekerelasjonene og at de tør å ta flere initiativ til lek, da de vet at de voksne er til stede og kan gi dem hjelp og støtte i det de måtte ha behov for. I vår barnehage, som ligger nær skogen, ser vi en ny mestringsglede i hvordan barna oppdager og bruker sin egen kropp som et redskap i den fysiske leken, og hvordan kreativiteten får utløp i alt de finner av naturmaterialer, som omskapes til det de trenger i leken.

Tid nok er undervurdert

Kom alt dette som en overraskelse? Nei, egentlig ikke. For er det noe vi ser skaper trygghet, trivsel, glede, nysgjerrighet, lærelyst og mot til å ta initiativ og tørre å stole på seg selv, så er det når barna får være i mindre grupper med tilstedeværende voksne, som har tid nok til å hjelpe og støtte dem.

Voksentetthet og tid nok til å være i gruppene, observere, tilrettelegge, og justere leken og samspillet der det trengs, er en undervurdert faktor som vi pedagogiske ledere og øvrige ansatte lenge har sett et stort behov for. Dette kan også være med å begrense behovet for ekstra ressurser for barn som kan slite både med språk og det sosiale samspillet.

Ansatte som må gå fra avdelingen for å erstatte for eksempel oppgaven som kjøkkenhjelpen hadde før; med oversikt over matvarer, innkjøp og matlaging, kjenner ofte stressreaksjonene krype oppover nakken, da vi føler at vi heller skulle vært der barna er.

Det samme gjelder der styrerressurser blir skviset og de ansatte må gå inn for å fylle det som en styrer ikke kan nå over med de rammene de nå har. Igjen går dette på barnas bekostning og fører til stressreaksjoner for de ansatte.

Måltidet som språkarena

Siden oppstarten etter koronautbruddet har vi ikke lagd mat i barnehagen. Ernæring og sunne matvaner fra tidlig barndom er viktig, men kanskje burde dette heller være et felles ansvar som både helsestasjonen og barnehagen kommuniserer betydningen av med de foresatte, og eventuelt gir veiledning om.

Vi ser at barna koser seg og bruker god tid med sine sunne, varierte og gode matpakker, og vi har tid til å sitte sammen og ha måltidet som en god språkarena. Her er det mange foreldre som fra tidlig start har tatt barnets, og på sikt samfunnets beste på alvor, med å legge gode matvaner på plass. Og når politikerne syns dette er viktig nok, så får vi kanskje tilbake kjøkkenhjelpen da…

Mer tid til planlegging

Etter koronastengingen fikk vi tid nok til å planlegge og gjøre oss klare til å ta i mot barna i kohortene våre. Dette føltes godt, at vi fikk nok spillerom til å tenke igjennom og handle ut fra barnas beste. Vi vektla gode lekerelasjoner, også på tvers av avdelinger, og vi ser at dette har vært betydningsfullt for barna. At det også ble tatt hensyn til at åpningstiden skulle være redusert slik at vi både fikk være til stede for barna og ivareta den krevende smittevernshåndteringen, ga oss en følelse av å bli sett og forstått i den krevende jobben vi har. Og det er nettopp dette vi nå ser at barna profitterer på!

De har hatt voksentetthet nok til å bli sett, hørt og fått medvirket i sin egen hverdag. Vi opplever at språkutviklingen vinner på dette. Det å ha små oversiktlige grupper, med voksne som har tid til å lytte og hjelpe å fortolke, gjør at barna bruker språket mer aktivt.

Begrensninger i forhold til plass og lekemateriell har det vært, men dette har barna taklet overraskende bra. Vi ser at det er vi voksne med vår tilstedeværelse som er redskap for mye lek og læring, trygghet og trivsel, og fagområdene får vi brukt i alt vi gjør så lenge vi får holde oss til de oppgavene vi egentlig bør ha fokus på; tilstedeværelse med barna. Barn som blir sett, lyttet til, vist følelser og velvillig fortolket, vil bli trygge mennesker som kan få det fint både med seg selv og andre.

Det å være ansatte nok til å møte barna der de er, ha tid til å lytte til dem, hjelpe de til å stå i ulike følelser og takle litt motgang, vil gjøre de mer robuste og styrket til å tåle det de møter senere i livet, og mulig forebygge en del av de psykiske problemene som vi dessverre ser at altfor mange, spesielt ungdommer sliter med.

Hvordan vil alt dette vi nå opplever virke på barna på sikt? Det har vi ikke svar på enda, men det kan være nødvendig for barna at de har nok voksne, som har tid til å lytte til deres tanker og refleksjoner.

Begrepet kohorter håper vi selvfølgelig at vi slipper å forholde oss til videre. Men verdifulle erfaringer fra kohorttiden, i forhold til voksentetthet og størrelse på barnegruppene, håper jeg at vi alle tar ansvar for i planleggingen og rammene videre, med tanke på barnets beste!