Autonomi + konsepter = forbedret praksis i barnehagen
Debatt: Pedagoger fratas ikke autonomi ved å forholde seg til konsepter og ulike vurderingsverktøy. Tvert imot.
Publisert
I min første jobb som nyutdannet pedagog ble jeg satt til å lede en småbarnsavdeling bestående av tre ufaglærte assistenter hvor eksisterende praksis var at samlingsstunder skulle vare i 30 minutter.
Alle barna skulle sitte i bøylestol eller på fanget slik at de kunne sitte fint og høre de ansatte synge for full hals. Påkledning foregikk ved at barna ble plassert på et samlebånd hvor de gikk fra bøylestol til fang der klær ble tatt på uten noen som helst påvirkning fra barnet før de til slutt ble plassert ut til en ansatt som enten plasserte dem i sandkassen eller i en ventende vogn. Barns medvirkning var en myte og «pedagogikk var noe man kunne vente med til barna begynte på storbarnsavdeling».
Når du som nyutdannet barnehagelærer er ferdig med ditt tre år lange utdanningsforløp så mener jeg veien videre kan sammenlignes med det at man har kvalifisert seg til et førerkort. Selv om du er kvalifisert til å kjøre bil så betyr det ikke at du er ferdig utlært, men det betyr at du har tillatelse til å øve på egenhånd. Det er da helt nødvendig at man tar bilen på en testtur og det er fort gjort å kjøre noen omveier.
I mitt første år som nyutdannet pedagog, så gjorde jeg akkurat dette. Jeg var pedagogen som trykket på gassen med rammeplanen i hånden og Berit Bae i bevisstheten, og ingen tanker om mulige konsekvenser. Jeg ristet godt i alle de vedtatte sannhetene som jeg fant i den eksisterende kulturen og jeg avviste blankt argumenter for at læring skulle settes på vent til barna skulle videre på storbarnsavdeling.
Jeg slo rammeplanen i bordet og brukte store deler av min tid og energi på å finne strategier for hvordan jeg kunne synliggjøre fagområdene og endre den eksisterende praksisen slik at rammeplanens innhold ble oppfylt.
Jeg mener at den beste indikatoren du som pedagog har for å se etter om at det utføres et kvalitetsarbeid på din avdeling er å undersøke hva som skjer den dagen du er borte. Følges den nye praksisen opp eller faller den sammen og vi ender opp tilbake til start? I mitt tilfelle så peker min erfaring på det siste.
Så hva må til for å finne en felles retning i det pedagogiske arbeidet på avdelingen? Etter min erfaring så er ikke pedagogens evne til å selv bestemme sine handlinger og hvilken retning den pedagogiske praksisen skal gå, tilstrekkelig nok. Som pedagog står du mye alene i diverse valg og prioriteringer, det er et økt press på deg som pedagog, men gjerne betraktelig større forventninger knyttet til deg som leder.
Når organisasjoner utvikler felles konsepter for barnehagene sine så handler det ikke om å undergrave pedagogens autonomi, tvert imot mener jeg det handler om å styrke barnehagelærerens praksis. Det handler om å gi yrkesutøveren, deg som står i feltet et sterkere grunnlag for å kunne imøtekomme krav og forventninger med viktige hjelpemidler og støttemateriell slik at du står stødigere som profesjonsutøver.
Det er faktisk ikke tilstrekkelig å ha en barnehagepraksis som kun imøtekommer rammeplanens innhold og forventninger de dagene pedagogene er på jobb. Når store kommuner eller private organisasjoner definerer og setter rammeplanens innhold i klar kontekst og tydeliggjør hva som er forventet av de ansatte så mener jeg dette kan skape en felles retning for alle de ansatte i virksomheten. Det gjør at ansatte har større forutsetninger til å forstå hva som er forventet av dem og det hjelper å sette retning for nyutdannete pedagoger slik at de slipper å kjøre lange omveier eller risikere å ende opp i «grøften».
Debatten som nå foregår i media, oppfatter jeg handler om barnehagepedagogens mulighet til å opprettholde sin autonomi. Hanne Fehn Dahle hevder at organisasjoner som den jeg jobber i, store kommersielle barnehageaktører, innsnevrer barnehagelæreres mulighet til dette.
Når jeg ser på egen organisasjon, forstår jeg ikke hvordan det å skape felles retning og å ta på alvor viktigheten av fysisk aktivitet, sunt kosthold og å ivareta miljøperspektivet, samt å igangsette refleksjon og vurdering av egen praksis, er å fjerne autonomi?
Les også: Metodefrihet og ytringsfrihet i barnehagen
Det at hundrevis av pedagoger bruker samme metodikk med møteplasser hvor en kan reflektere og dele erfaringer med hverandre, mener jeg gjør at vi står sterkere faglig som ett felleskap.
Det styrker oss som en lærende organisasjon og gjør oss bedre i stand til å lære av hverandre, og til å styrke vår egen barnehages pedagogiske praksis.
Det hjelper hver enkel individuell pedagog til å stå trygt, ha en bredere kunnskapsbase og ikke minst i mange tilfeller gjør det at man støttes og utfordres til å bli en dyktigere pedagog.
Les også: Jeg er barnehagelærer, og nå og har jeg et dilemma
Min personlige vurdering er at vi ikke fratas autonomi ved å forholde oss til konsepter og ulike vurderingsverktøy, tvert imot mener jeg at vi som organisasjon styrker barnehagepedagogen som fører til en ny og forbedret kvalitet i egen barnehagepraksis, som igjen fører til en nødvendig utvikling av norsk barnehagepedagogikk, til det beste for barnet.
