Framsnakking løser ikke lærerkrisen
Debatt: Det er lettvint å hele tiden peke på lærerne. Gratis er det også. Men det bidrar ikke til å løse utfordringene.
Publisert
Sist oppdatert
De endelige opptakstallene til høyere utdanning bekrefter det vi allerede visste: Læreryrket er i krise og situasjonen er alvorlig. Det haster å gjøre nødvendige grep og sette inn gode tiltak. Derfor er det frustrerende i mine øyne å nok en gang se at debatten raskt spores inn på hvordan vi skal klare "å lokke" kommende studenter til lærerutdanning, med det vante "mer fremsnakk" som løsning.
Vi kan ikke se bort ifra at de som "skal lokkes" nettopp er
ferdig med 13 års skolegang. I likhet med lærerne kjenner de skolehverdagen og
-systemet fra innsiden. Det bør være åpenbart at det er her skoen trykker.
Vi lærere har prøvd å si ifra lenge. Viktige lærerstemmer har forsøkt å gi et reelt innblikk i den faktiske barnehage- og skolehverdagen, men de blir alt for ofte stablet ned. På tross av at nærmest samtlige uttrykker i klartekst hvor mye læreryrket betyr for dem og hvor meningsfylt yrket kan være, blir de til stadighet forsøkt stemplet som bråkmakere og fremstilt som en marginal gruppe som egentlig ikke trives. Det finner jeg sterkt urimelig og veldig provoserende.
De som fremmer slik kritikk ser ut til å glemme noe helt vesentlig: Den hverdagen lærerne beskriver er også hverdagen til mange av barna og elevene. Også de befinner seg i dette miljøet, og påvirkes langt på vei av de samme faktorene. All fremsnakk i verden kan ikke dekke over det faktum at elevene, som jo er de som søker seg til høyere utdanning, selv ser og kjenner virkningene av dette miljøet på egen kropp og i eget sinn.
Ser man på hva elevene selv formidler om egen skolehverdag bør det være åpenbart at det ikke er lærernes betraktninger om arbeidshverdagen som er problemet. Mobbetallene er skyhøye. Det har vært en drastisk økning av ufrivillig skolefravær (ofte kalt skolevegring). Et høyt antall elever gir uttrykk for at de kjeder seg på skolen. I tillegg vet vi at svært mange av dem befinner seg i et utrygt skolemiljø med høy forekomst av vold og trusler, hvor innvirkningene kan være like alvorlige og skadelig uavhengig av om de selv blir direkte utsatt eller ikke.
Dette er utfordringer vi ikke kan fremsnakke oss ut av, og det holder ikke å skyve det unna med et "Ja ja, de fleste elevene har det nå greit, da".
Vi kan ikke legge lokk på utfordringene og håpe at alt blir bra om vi bare snakker litt mer positivt og fokuserer på alle de gode sidene ved læreryrket. Tvert imot kan det virke mot sin hensikt og fremstå lite troverdig overfor dem som står på terskelen til arbeidslivet, og skal søke seg til høyere utdanning. De vet bedre enn de fleste hva de eventuelt velger å gå tilbake til. Fremfor å diskutere hvordan de kan "lokkes" tilbake, bør fokuset rettes mot å skape en skole hvor de trives, er trygge og kan utvikle seg, og hvor de har lyst til å komme tilbake.
Det oppnår vi ikke ved å forsøke å kvele modige lærerstemmer, som deler innsikt og betraktninger om hverdagen de står i.
Vi vet at mange lærere vegrer seg for å ytre seg om egen arbeidssituasjon, og at mange - med rette - frykter represalier fra egen arbeidsgiver. Lærere som står frem og setter ord på disse sidene av lærerhverdagen, som også er høyst reelle, trenger og fortjener å bli møtt med støtte og forståelse. Det fremstår åpenbart, for meg og mange andre, at de gjør det fordi de har høy yrkesstolthet og et hjerte som banker hardt og varmt for læreryrket.
Utfordringene med å rekruttere og beholde i læreryrket bortforklares gjerne ved å vise til "negativt mediefokus" og å peke på lærerne selv. Det føyer seg inn i en lang rekke av "om bare lærerne øker sin kompetanse om - klasseledelse, relasjoner, tilpasset opplæring , variasjon, det faglige, det sosiale, [fyll inn] - så vil dette ordne seg".
Denne påføringen av skyld og skam bidrar kun til å gjøre vondt verre, og det flytter fokuset bort fra der det virkelig må settes: Lærerne må sikres et forsvarlig arbeidsmiljø og vern mot uheldige arbeidsbelastninger. Dette er et arbeidsgiveransvar, som også faller på styrende politikere.
Mitt fremste ansvar som tillitsvalgt er å jobbe for at medlemmene mine har gode lønns- og arbeidsvilkår, og at de kan være trygge når de går på jobb. Jeg må smertelig erkjenne at vi ikke er der i dag, men jeg vil fortsette å stå på for å snu dette.
Jeg mener det også er svært viktig at de som er eller vurderer å bli lærerstudenter skal kunne være trygge på at de kommer inn i et trygt og sterkt kollegium, som er opptatt av at de skal trives og lykkes i læreryrket. De skal være trygge på at de vil ha en sterk fagforening i ryggen, som ikke aksepterer at de står i en helseskadelig arbeidsbelastning mens andre lukker øynene og stikker hodet i sanda, og heller vil snakke om solskinnshistorier.
Det ligger imidlertid ikke til tillitsvervet mitt å drive reklame- og rekrutteringskampanjer på vegne av arbeidsgiver. Det betyr ikke at vi ikke skal snakke om og gjerne mer om alle de gode sidene ved læreryrket. Det betyr dog at jeg ikke vil akseptere at strutsetaktikk og ansvarsfraskrivelse får fortsette. Det er lettvint å hele tiden peke på lærerne. Gratis er det også. Men det bidrar ikke til å løse utfordringene.
Elevene er tydelige i sine uttrykk om hvor skoen trykker i skolen. De trenger lærere som har tid og kapasitet til å se dem. Lærerne i barnehager og skoler er også krystallklare: Arbeidspresset og -belastningen er for stor til at vi klarer å følge opp alle.
Barnehage- og skolemiljøet er tett vevd sammen med lærernes arbeidsmiljø. Ved å gjøre nødvendige grep for å bedre lærernes arbeidssituasjon, og dermed endre barna og elevens opplevelse av barnehageårene og egen skolegang, vil vi også kunne bidra til at flere motiveres til å selv bli lærere.
Da kan vi forhåpentligvis også slutte å snakke om hvordan vi skal "lokke" dem tilbake, og heller snakke om hvordan læreryrket er blitt et naturlig førstevalg for mange, mange flere.
