Skolen svikter elever som ikke mestrer undervisningsspråket

Debatt. Det er påtrengende med en systemendring i skolen for å sikre at andrespråkelevene ikke faller utenfor.

Publisert Sist oppdatert

I perioden 2009-2018 har vi mottatt nesten 69 000 innvandrere i gjennomsnitt hvert år (SSB 2019). I denne gruppen finnes det mange barn og ungdommer som begynner eller fortsetter sin skolegang i Norge.

Det kan være grunn til tro at en hverdag i barneskolen, preget av mer lek og fysisk aktivitet sammen med majoritetsspråklige elever, kan være gunstig med tanke på læring av undervisningsspråket. Men hva så med ungdom som ikke mestrer undervisningsspråket, og som møter en mer fagtung ungdomsskole?

Som ungdomsskolelærer i Oslo-skolen kan man regne med flere mottakselever i klassen. Dette er elever som nylig har kommet til landet og mottatt en kort, intensiv språkopplæring i en klasse med elever i samme situasjon.

Tiden eleven har fått i mottaksklasse varierer stort, men er vanligvis mellom 7-9 måneder med opplæring i Oslo-skolen. Mens noen av elevene kommer fra ressurssterke familier med akademisk bakgrunn, kommer andre fra mindre ressurssterke hjem. Noen kommer fra land med et godt og velfungerende skolesystem, andre fra land med dårligere skolevilkår. Noen få uten skolebakgrunn i det hele tatt. Med andre ord er dette en lite homogen elevgruppe.

Med lærerutdanning og master i pedagogikk fra Universitet i Oslo, var jeg forberedt på å skulle undervise elever med varierte forutsetninger både når det gjelder språklige-, sosiale- og faglige ferdigheter. Men å undervise elever med noen måneders opphold i landet, samtidig som man skal opprettholde faglig kvalitet i klasseromundervisningen, er en utfordring jeg og mange med meg opplever som utfordrende.

Erfaring og videreutdanning innen andrespråkspedagogikk har kanskje ført til større grad av trygghet, men også til en erkjennelse av at rammebetingelsene ikke er gode nok til å kunne tilby alle elever samme muligheter for å lykkes.

Ikke godt nok undervisningstilbud

Elevgruppen det snakkes om må skilles fra andregenerasjonselever. Fellestrekket er, ikke overraskende, gjennomsnittlig svakere språkferdigheter i norsk, men elevene med kort botid (andrespråkelever) trenger trening i grunnleggende språklige kompetanseområder. Og de trenger ofte alternative tekster og læringsressurser som er tilpasset deres mestring av undervisningsspråket.

Særskilt norskopplæring, som er en rettighet til elever med svakere språkferdigheter, er ment å bøte på utfordringene som knytter seg til det å ha en fremmedspråklig bakgrunn. Hvor omfattende tilbudet er varierer fra skole og til skole, og avhenger blant annet av skolenes budsjettrammer. I noen situasjoner gis det relevante tilbud til de som har mindre utfordringer, men når det gjelder andrespråkselever med kort botid i landet, blir dette tilbudet uansett som en dråpe i havet.

Lærere vet at god undervisning kjennetegnes av mestringsopplevelse, tilpasning og veiledning. Dette opplever andrespråkselever i liten grad. For disse elevene lever således den norske skolen ikke opp til egen målsetting om å kunne framstå som en inkluderende og tilpasset oppvekstarena.

Muntlig deltakelse

Alle som har lært seg et nytt og fremmed språk vet hvor viktig det er å ta språket i bruk. Den muntlige treningen med intonasjon og lyder i språket er sentralt for å forstå og gjøre seg forstått. Til tross for dette er det vanlig at andrespråkelevene er muntlig passive i klasserommene. Voksne i tidlig språkinnlæringsfase oppgir ofte at de kvier seg for å uttrykke seg muntlig, i fare for å dumme seg ut. Da er det kanskje ikke så rart at ungdom i en sårbar fase i livet opplever det samme?

Den muntlige passiviteten gjør seg dessverre også gjeldende sosialt. Mange lærere erfarer at andrespråkelever utpeker seg som en utsatt elevgruppe når det gjelder trivsel, ensomhet og sosialt samspill. På denne måten reduseres ikke bare mulighet for sosial inkludering, men også mulighet for å lære majoritetsspråket i naturlig samhandling med jevnaldrende. Sosial eksklusjon kan i tillegg lett påvirke motivasjonen for faglig læring.

Hvorfor gjøres det ikke noe?

Det er urovekkende få som taler disse elevenes sak i både faglige og politiske sammenhenger. Elevene er stille og klager sjeldent, foreldrene stiller få krav til skolen, og stemmene deres blir som en følge av dette også generelt svakere. I tillegg har vi et system som gir færre incentiver for skolen til å prioritere disse elevene. Dette er en gruppe elever som nærmest utelukkende blir fritatt fra nasjonale prøver. Elevenes progresjon, eller fravær av progresjon, påvirker ikke skolenes totale resultat. Selv om man kan være kritisk til målstyring i skolen, er det hvert fall uheldig å ikke bli målt i en målstyrt skole.

Hva bør gjøres?

Først og fremst trenger vi mer forskning rettet mot denne elevgruppen, både av sosial og faglig art. Det faktum at oppsiktsvekkende få forskningsmiljøer er opptatte av disse utfordringene, preger nok dessverre også den offentlige debatten.

Lokalt på skolene må det settes i gang tiltak som stimulerer aktivitet og sosial samhandling. Her tror jeg ungdomsskolen kan lære mye av barneskolene. Det er en ekstra utfordring å komme til Norge i ungdomsskolealder i forhold til barneskolealder. Skolehverdagen er generelt preget av mindre lek og større prestasjonspress. Faglige- og sosiale situasjoner hvor det er mindre skummelt å feile, er gode læringsrom for andrespråkelever. Dette mangler vi i ungdomsskolen.

Tiltakene bør ikke gå på bekostning av ordinær undervisning, men må være i tillegg til. Det krever ekstra tid og innsats å lære seg et nytt språk og samtidig følge ordinært skoleløp. De samfunnsøkonomiske gevinstene ved bedre tilrettelegging er åpenbare. Vi snakker om en elevgruppe med mange ressurssterke og i utgangspunktet motiverte elever. I dag er likevel utbyttet av skoleløpet høyst usikkert.

Det snakkes relativt ofte om manglende oppmerksomhet rundt de evnerike, de stille og pliktoppfyllende, eller guttenes rolle på skolen. Min oppfatning er at andrespråkelevene utgjør en langt mer sårbar gruppe av unge håpefulle. Det er påtrengende med en systemendring i skolen for å sikre at denne elevgruppen ikke faller utenfor, og heller opplever like muligheter til å klare seg i det videre liv.