Målskiven er politisk styring – ikke forskningsmetodikk

Min kommentar i bladet Utdanning, «Skråsikkerhet er utviklingens fiende», er skrevet for å vekke debatt. Det er derfor gledelig at den er blitt lest av noen som får lyst til å ta til motmæle. Og selv om kritikken i dette tilfellet kanskje ikke treffer mitt hovedpoeng, er den en interessant ytring. Mitt anliggende i denne kommentaren er først og fremst at den politiske styringen har vært preget av for få nyanser, og et ønske om å finne «det som virker».

I min kommentar støtter jeg meg til Gert Biesta, som peker på at utdanning ikke består av effektive intervensjoner, men relasjonsarbeid som påvirkes av mange faktorer som læreren ikke har kontroll på. Han kaller undervisningen for et «risikabelt foretak», og det mener jeg er en god beskrivelse. Jeg nevner i kommentaren min effektforskning kun en gang: I en tid der målbare resultater, rangering og effektstudier har hatt vind i seilene, har Biestas syn på utdanning hatt dårligere vilkår. Hans teori og ideer har vært lite verdsatt i styringen av utdanning. Nå er dette heldigvis i ferd med å snu. 

Det er Melby-Lervåg og Lervåg selv som knytter effektforskningen til skråsikkerhet og forenkling. Mitt poeng er at politikere og byråkrati har vært mindre villige til å la seg informere av et variert spekter av utdanningsforskning, og dette kan ha ført til skråsikkerhet og manglende perspektiv.

Utdanningsforbundet mener absolutt at også effektstudier har en plass i floraen av utdanningsforskning. I likhet med annen forskning, tror vi effektstudier kan bidra til å informere læreres undervisning. Og hvis forskerne går inn på vår forskningsportal, vil de se at Utdanningsforbundet har tatt et stort løft for å gjøre forskning tilgjengelig for lærere i barnehage og skole. Her ligger det også forskning som kommer inn under paraplyen «effektforskning». 

Melby-Lervåg og Lervåg mener at for mye effektforskning ikke er problemet. De mener derimot at det er et problem at den effektforskningen vi har, ikke tas i bruk i skolen. Skolen og lærerne bør absolutt interessere seg for denne forskningen, det har de rett i. Men jeg tror likevel ikke at effektforskningen kan «implementeres» i en undervisningspraksis, slik forskerne skriver: Vi vet fra en rekke effektstudier om for eksempel hvordan man kan gi best mulig opplæring til elever med dysleksi, mattevansker eller språkvansker, problemet er at denne kunnskapen altså ikke implementeres i praksis i undervisningen av elever som har slike vansker. 

Jeg kan ikke påberope meg inngående kjennskap til forskningsmetode, men som lærer vet jeg mye om skole, elever og undervisning. Jeg mener å forstå at studiene som forskerne viser til, kan gi læreren kunnskap om hvilken statistisk sannsynlighet det er for at en metode, et undervisningsprinsipp eller et program, vil ha god effekt på ett definert læringsmål. Og dette er det selvsagt viktig å vite noe om. Men dette betyr vel ikke at metoden, prinsippet eller programmet vil møte alle barnehagebarn og elever på samme måte? Læreren må skaffe seg kunnskap om en rekke forhold knyttet til barnet eller eleven. Motivasjon, interesse og forhåndskunnskap er blant disse. Og effektstudiene kan heller ikke møte det faktum at læreren i undervisningen må forholde seg til flere rammer, mål, etiske overveielser og verdiformidling. Noen ganger kommer rammer, mål, etikk og verdier også i konflikt med hverandre. 

Så vi trenger effektstudier, og vi trenger fortsatt bredden av pedagogisk og didaktisk forskning. Vi må tåle å leve med at forskningen peker i ulike retninger, og legger vekt på ulike sider ved utdanningens mandat. Utdanningen kan betraktes fra mange ulike faglige perspektiver, slik må det fortsatt være. Derfor må styringen av skolen gi rom for faglig skjønn og profesjonsutvikling innenfra.