Et av Støre-regjeringens
viktigste prosjekt er en tillitsreform i skolen. Men hva er problemet den skal
løse? Jeg har tre forslag.
Det første utgår fra
mistillit fra politisk hold om at skolen og lærerne «leverer det de skal». En har
derfor innsatt en leder som overvåker arbeidet i skolen, kalt new
managerialism. Utdanningsetaten i Oslo var tidlig ute og bygget opp en egen
lederutdanning på BI. Der lærte rektorene å lage strategiske planer, en
SWOT-risikoanalyse som skulle identifiserte «risikoen» skolen hadde for å ikke
nå resultatmålene sine. Målene ble satt ut fra 273 indikatorer som utgikk fra
elevens testresultater. Dette ble kalt konsernstyring, der elevens resultater
tilsvarte bunnlinjen. Målet var forbedring år for år.
Risikofaktorene for ikke
å nå målene var i stor grad lærerne og «kvaliteten» på undervisningen. Slik
fikk en også grunner for å gripe inn overfor lærere en mente ikke «presterte»
godt nok. Dette ble gjort ved hjelp en rekke systemer som «observasjon av
undervisning», undersøkelser der elevene drev «lærervurdering» anonymt, eller
«resultatorienterte medarbeidersamtaler». Den nye lederrollen skal «sikre» at
lærere innretter sin adferd og undervisning mot bedre score på skolesystemets
«kvalitetsindikatorer», det rektorutdannere på BI kaller «å sette ikke
forhandbare mål» som en «overvåker».
Skal en tillitsreform
lykkes, må skolelederrollen endres fra overvåking og kontroll til utøvelse av
tillitsbasert ledelse. Det storstilt satsing på (etter-)utdanning av ledere og
kursing i trepartssamarbeid og bygge en ny lederutdanning på et pedagogisk
kunnskapsgrunnlag.
Den andre kilden til mistillit utgår fra
den nye lederrollen og kalles prestasjonsretting eller performativitet. Prestasjonsrettingen
legger til grunn at mest mulig skal testes, måles, sammenlignes og vurderes for
å «forbedre resultatene» og «kvalitet» i skolen. Med dette flyttes makt
bort fra lærere og over til kontrollfunksjoner.
Prestasjonsrettingen har gjort
at lærernes praksiskunnskap, profesjonelle dømmekraft og profesjonsspråk
devalueres samtidig som stadig «bedre» testresultat, «effektivitet» og
«produktivitet» hylles. Testregimet rammer selvsagt barna i skolen gjennom
stress og prestasjonspress. Det gir også oppblåste testresultat, innsnevring av
pensum, prioritering av «testbare» basisfag og omfordeling av ressurser mot det
målbare.
For læreren usynliggjør prestasjonsrettingen de myke verdier som
barndommens egenverdi, lek og barnets indre liv og emosjonelle behov, og disse
erstattes med harde prestasjons- og konkurransekrav synliggjort som
testresultat. For lærere øker kravet om intensivering og effektivisering av
undervisningsarbeidet det emosjonelle presset og stresset i hverdagen. Og det
endrer forståelsen av barn og læring mot at barn «henger etter» og utgjør
«avvik» fra en statistisk konstruert gjennomsnittselev.
Skal en tillitsreform lykkes, må den dreie
livet i skolen i en læringsorientert retning der lærer og elever opplever at
læringsprosesser, samarbeid, innsats og problemløsning er viktigere enn
resultater.
Det tredje mistillitselementet er
markedsretting der skoler skal konkurrere for å bli bedre. Dette gjøres ved
mål- og resultatstyring, resultatlønn og «ansvarliggjøring» for testresultat og
resultatlønn for lærere og rektorer, men også ledelsessatsingen og testregimet jeg
har nevnt.
En form for markedsretting kalles «fritt skolevalg» og
stykkprisfinansiering. Konkurransen gjør at skolens virksomhet dreies mot det
«kunden» (foreldre og elever) ser og vil ha. Markedsrettingen åpner for
fasadebygging og at ressurser også dreies mot markedsføring og promotering for
å tiltrekke seg elever på kvasimarkedet. Dette endrer livet i skolen, og det
gjør det vanskeligere å snakke om de tingene som ikke fungerer, fordi det blir
dårlig reklame for skolen.
I Oslo fikk rektorene medietrening der de fikk råd
om «la være å si noe», «bruk hakk i platen-taktikk», «si at du er opptatt» og
«ikke la seg lure til dialog». Alt for å vedlikeholde fasade og omdømme. En
viktig følge av denne markedsrettingen er segregering og økte forskjeller i
skolen etter etnisitet og sosioøkonomisk bakgrunn.
I min opptreden på Dagsnytt 18
våren 2018 fortalte jeg om dette. Senere skulle en maktkamp mellom folkevalgte
og byråkrati utkjempes der fryktkultur, politisk prestisje og varsling mot
byråden i et forsøk på å fjerne den folkevalgte var bestanddelene. Heldigvis
vant den folkevalgte maktkampen mot byråkratene. Direktører og byråkrater var
med dette ikke lenger forstått som verdinøytrale overvåkere og kontrollører av
«ideologiske» lærere som handlet ut fra egeninteresse. Kontrollørene var
avslørt som bærere av mistillit, privilegier og egeninteresse som de var beredt
til å forsvare med alle midler.
Det endret forutsetningene for tillitsreformen.
Men mye gjenstår, også i Oslo. Den interne markedsrettingen som det
karakterbaserte «frie» skolevalget lager er ikke endret og det er politisk
utfordrende å få gehør for viktigheten av dette, spesielt blant ressurssterke
foreldre som kan velge på øverste hylle for sine barn.
Les også: Er norske politikere villige til å tre tilbake og gi profesjonen det faglige ansvaret?
De tre mistillitsdriverne
jeg har nevnt har sine røtter i en epoke i norsk
utdanningspolitikk der helt sentrale politikere på begge sider av det politiske
spekteret har importert utdanningspolitiske ideer og reformert norsk skole ut fra
en master-idé: mistillit til læreren. Slik utgjør
tillitsreformen i Hurdalsplattformen et veiskille, en fornying av politikk og
utforming av en ny epoke i norsk skole.
Det
har vært flere eksempler på motstand mot tillitsreform. Et eksempel er
gullalder-fortellingen om Oslo-skolen som i sin ekstreme forenkling hevder at
mistillit gir resultater, og at mistillitsdriverne alene er årsaken til dette.
Det er ikke bare feil, det er som forestillingen om gullalderen selv, en myte
for de enøyde og historieløse.
En
annen viktig utfordring for tillitsreformen er styringen av den norske skolen,
spesielt måten Stortinget har organisert skolen på ved å gi «skoleeierskap» til
kommunene. Dette er konfliktfylt og ansvarspulveriserende, og det kan
vanskeliggjøre tillitsreformen. Et eksempel er konflikten mellom lærerne og KS
høsten 2022 og KS’ forsøk på å innrette tillitsreformen mot kommunene, og ikke mot
skolen og lærerne.
Tillitsreformen
utfordrer derfor forholdet mellom stat og kommune, mellom byråkrati og politikk,
eller som i Oslo: mellom folkevalgt og direktør. For mistilliten ligger nettopp
her, i det Støre kalte mål- og resultatstyring og New Public Management, i det
jeg har kalt kilder til mistillit: management-ledelse, testregime og
markedsretting. Det er problemet, hvis svaret skal være tillitsreform.
* En lengre
utgave av denne teksten finnes som kapittel i boken Hode og Hender som
Tonje Brenna har vært redaktør for og som nylig kom ut på forlaget Res Publica.
