Gamle sanger om igjen

Valgkampen er i gang. Kunnskapsminister Isaksen og Høyre spiller gamle sanger om igjen.

Overskriften lyder: «Sinsen skole har snudd elevflukt og svake resultater på fem år»

Slik gjør Isaksen skolen til resultatenhet og til utgangspunkt for en påstått suksess. Det gjør at vi ikke får vite om årsaken er at skolen før mistet flinke elever men nå klarer å beholde dem. I stedet ser det ut som at det er de samme elevene som før var svake som nå har blitt flinke. Det burde kanskje opplyses opp?

Videre: «Årsaken til at de har klart det er høy kompetanse hos lærerne, tidlig kartlegging av elever og tett oppfølging i lesing, skriving og regning». Det første argumentet er et forsøk på å vise at inntakskravene på lærerutdanningen er en suksess. Det er der stor uenighet om. Men viktigere er det at kartlegging og tett oppfølging fremheves som årsaken til at «skolen har snudd elevflukt og svake resultater». Kartlegging og tett oppfølging er Høyres fornorskning av assessment & accountability. Det betyr at en bruker standardiserte prøver for å måle hva barna har lært og så gjør en de voksne ansvarlige for resultatene. Det betyr samtidig at resultatene fra prøvene fungerer som styringsinformasjon for de voksne oppover i skolesystemet. Derfor er Høyres kjerneargumentasjon at styringssystemet fremmer læring. Hvorfor er det problematisk?

I den strategiske planen til Sinsen skole fra 2013– 2016 finner en at skolen i 2013 fant 10 prosent av elevene trenger ekstra oppfølging. Frem til 2016 har en som mål å finne færre elever, 8 prosent. Resultatindikatoren var de diagnostiske kartleggingsprøvene. I den strategiske planen fra 2015 finner en også kartleggingsprøver som styringsinformasjon, der skolen setter måltall for fremgang på prøvene. Altså å finne færre barn som trenger ekstra oppfølging.

VG og Klassekampens avslørte i fjor høst at skoler i Oslo øvde på prøvene og derfor ikke fant de elevene som trenger hjelp. Dette oppstår i skolesystem som styrer etter resultat på enkeltprøver, det kalles Campbells lov. En får håpe at det ikke er fremgang på disse prøvene som ministeren skryter av. Samtidig er Sinsen skole sine resultater på nasjonale prøver er ikke tilgjengelig for 2009– 2013. Og da er det nok ikke disse prøvene som skal vise fremgangen. Resultatene for 2014 og 2015 finnes her.

Stasjonsundervisningsprogrammet TIEY fremstilles også som et suksesskriterium. Men Isaksen har ikke lest Palm & Stokke: «Early Years Literacy Program – en modell for grunnleggende lese-e-og skriveopplæring i flerspråklige klasserom?» i Norsklæreren Vol. 4 2013.

Forskningen er de første resultatene fra et treårig forskningsprosjekt om Early Years Literacy Program i Oslo-skolen. Den sier at: «Svake elever taper på stasjonsundervisning. Det som skulle styrke de svake leserne, gir for dårlig opplæring i å lese og for lite kontakt med lærer».

Isaksen er opptatt av samarbeidet mellom ledelse og lærere. For noen uker siden vedtok Stortinget at

«Stortinget ber regjeringen sikre at det er lærernes ansvar og faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen for å nå kompetansemål og oppfylle skolens generelle samfunnsmandat».

Det skulle vel bety at lærerne selv kan bestemme om de vil bruke TIEY? Og at det er ministerens sin jobb å sikre at de kan velge det bort om de mener det er til det beste for elevene?

Isaksen ønsker seg aktive skoleeiere. Det betyr at kommuneadministrasjon og skoleledere skal bruke prøveresultater til styring av skolen. Det kan høres nokså tilforlatelig ut. Men når ministrene samtidig nå skal sikre at det er lærerne, ikke skoleledere og kommunebyråkrati, som skal bestemme metoder og virkemiddel for å nå kompetansemål ja, så oppstår en konflikt. For læringsfremmende (formativ) vurdering er sentralt for å nå kompetansemål. Og det er nå lærerne som skal avgjøre hvordan. Udir skriver at formativ vurdering «er brukt for å identifisere handlinger som kan fremme læring med utgangspunkt i elevenes arbeid, og hvor de er i forhold til læringsmålet sitt». Og at «Vurdering for læring, er integrert i læreplan, autentisk, avhengig av konteksten og fleksibel». Det gjør at kommunen og skoleledelsen ikke lenger kan bestemme at elever skal ta for eksempel osloprøver og overgangsprøver. Selv om de ønsker dette for å være aktive skoleeiere og slik drive management-styring i skolen.

Hvorfor i all verden kommer ministeren med et slikt utspill? Jo, valgkampen er i gang. Kampen står om tidlig innsats. For Høyre har det i alle år betydd kartlegging og tett oppfølging, med eksempel i Osloskolen. Men vinden har snudd. Og Høyre virker akterutseilt. I merknadene fra Utdanningskomiteen til Stortingmelding 28 står det:

 

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, er enig med Ludvigsen-utvalget i at standardiserte prøver ikke fanger opp kompleksiteten i fag og kompetanser. Rapporten «Lærerrollen–hva slags lærere trenger vi i framtida» underbygger behovet for å endre målene skolene styres etter, og måten det gjøres på. Rapporten tar utgangspunkt i at lærerne opplever mistillit basert på mer detaljstyring og økt kontroll, og dette fører til ensretting av undervisningen og et smalt kunnskapssyn. PISA-rangeringer og nasjonale prøver er del av dette.

Flertallet mener derfor, i likhet med Ludvigsen-utvalget, at vesentlige endringer i skolens innhold må gjenspeiles i kvalitetsvurderingssystemet: «Kompetansene elevene skal utvikle i fremtidens skole, er komplekse, og elevene skal kunne anvende kunnskaper og ferdigheter i ulike sammenhenger». Skal vi utvikle en skole der alle elever opplever mestring, og der undervisningen ivaretar det brede kunnskapssynet, må vi gjenreise den profesjonelle lærerrollen.

Flertallet mener at det i samarbeid med sektoren bør utarbeides en tillitsreform i skolen. Vi kan ikke bygge styringen på kontroll og mistillit, men må utvikle et kvalitetsvurderingssystem som fremmer elevenes læring, som bygger på tillit og øker det profesjonelle handlingsrommet. Flertallet mener utdanningsmyndighetene nasjonalt må legge til rette for åpne, tillitsfulle prosesser mellom relevante aktører i skolesektoren, f.eks. lærere, skoleledere, skoleeiere og lærerutdanningene, for å utarbeide konkrete og forpliktende tiltak, som støtter opp under profesjonsutvikling–og fellesskap. Flertallet er kjent med den gode evalueringen fra ordningen med veilederkorpsene og mener en tilsvarende ordning kan være egnet for å utvikle gode profesjonsfellesskap».

Det burde kanskje Høyre også ta inn over seg?