For mange av oss nåværende og tidligere offentlig ansatte oppleves det som et «ran» når vi tvinges til å subsidiere Statens Pensjonskasse med hundretusener, endog millioner, av kroner dersom vi jobber etter fylte 67 år, skriver Geir Martinussen.
For mange av oss nåværende og tidligere offentlig ansatte oppleves det som et «ran» når vi tvinges til å subsidiere Statens Pensjonskasse med hundretusener, endog millioner, av kroner dersom vi jobber etter fylte 67 år, skriver Geir Martinussen.

Offentlig ansatte feilinformeres om pensjon. Vi blir lurt!

Kronikk: Forsto politikerne hva de i realiteten vedtok i 2010 i forbindelse med pensjonsreformen? Mye tyder på at de ikke var klar over konsekvensene. Det er på høy tid å rydde opp.

Publisert Sist oppdatert

Pensjonsreformen for offentlig ansatte trådte i kraft 1. januar 2011 etter vedtak i Stortinget i 2010. Samtidig var det sterkt vektlagt at folk måtte stå lengst mulig i jobb. For at folk skulle følge denne oppfordringen, ble vi forespeilet at vi ville være garantert høyere pensjon dess lenger vi fortsatte i jobb etter fylte 67 år. Vedtaket ga imidlertid et stikk motsatt resultat. Dess lenger vi fortsetter å jobbe etter 67 år, dess mer reduseres faktisk tjenestepensjonen vår. I ettertid er det grunn til å spørre om politikerne den gangen forsto hva vedtaket ville føre til. Var det embetsverket som utarbeidet pensjonsreformen – og lurte både politikerne og alle offentlig ansatte?

Svært mange subsidierer det offentlige med inntil flere millioner kroner, i form av opptjent tjenestepensjon som de ikke får utbetalt.

Ansatte i private næringer har vært og er meget godt fornøyd med pensjonsordningen. Der er det nemlig slik at man både kan ta ut full pensjon ved fylte 67 år – og samtidig fortsette i fullt betalt hel eller delvis jobb. Det er en ordning helt i tråd med oppfordringen om å jobbe lengst mulig etter oppnådd pensjonsalder. Men hvordan kan det argumenteres for at det motsatte være tilfelle for alle offentlig ansatte som er født mellom 1944 og 1962? Realiteten er at mange mister hele sin opptjente tjenestepensjon fra både Statens Pensjonskasse og fra andre offentlige pensjonskasser. Faktisk betyr det at svært mange subsidierer det offentlige med inntil flere millioner kroner, i form av opptjent tjenestepensjon som de ikke får utbetalt, til tross for at både de og arbeidsgiver har betalt inn store beløp til pensjonskassen, noe de fortsetter å med også etter fylte 67 år. Er det slik at politikerne ikke ønsker at noen skal fortsette å jobbe i det offentlige etter oppnådd pensjonsalder? For faktisk er det slik at en offentlig ansatt som går over i stilling i det private etter fylte 67 år, kan ta ut full offentlig pensjon samtidig med full lønn.

Les også: Lærer fikk krav om å tilbakebetale en halv million kroner

Ordningen som eksisterer i dag, er svært urettferdig, og heldigvis virker det nå som at mange politikere innser den feilen de gjorde i forbindelse med vedtaket i 2010. For stadig flere politikere innrømmer at de ikke var klar over, eller ikke forsto, konsekvensene av vedtaket de gjorde den gangen. I 2018 fremmet Senterpartiet et forslag i Stortinget om endring av vedtaket fra 2010, slik at ordningen ble mer rettferdig. I Stortinget ble forslaget avvist, merkelig nok også av Fremskrittspartiet, som i 2010 stemte mot ordningen. Hadde Fremskrittspartiet endret syn, eller var de bundet av regjeringssamarbeidet? Nå har imidlertid partiet forlatt regjeringen, så det bør være grunn til å regne med at de vil støtte endringsforslag. Rødt støtter Senterpartiet, og både Arbeiderpartiet og SV har kommet med forslag om å vurdere konsekvensene av ordningen.

Offentlig ansatte som velger å stå lenge i jobb (...) taper store beløp, samtidig som de bidrar sterkt samfunnsøkonomisk.

Hva så med Kristelig Folkeparti og Venstre? Var de bundet av en avtale med regjeringen da forslagene ble lagt fram i 2018? Er hindringen nå at de har trådt inn i regjeringen og har måttet stemme for nok et forslag som de egentlig er imot? Det virker lite trolig at Høyre har presset gjennom at det ikke skal gjøres endringer, siden mange politikere også derfra ser at ordningen bør endres. Mange oppfattet det nok som lite gjennomtenkt da daværende arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie før sin avgang uttrykte at Norge ikke har råd til å oppheve denne ordningen, fordi det vil koste 15 milliarder kroner å gjøre det. Det virker helt utrolig at en framtredende politiker skal forsvare en håpløst urettferdig ordning med en slik økonomisk begrunnelse, som åpenbart er feil når det tas hensyn til de store samfunnsmessige tilskuddene det fører til at personer står lenger i jobb. Nå er Anniken Hauglie ute av regjeringen. Hun ble erstattet av Torbjørn Røe Isaksen. Kan vi håpe at han ser inngående og mer realistisk på realitetene, ikke minst på urettferdigheten i at offentlig ansatte som velger å stå lenge i jobb, ved subsidiering av Statens Pensjonskasse taper store beløp, samtidig som de bidrar sterkt samfunnsøkonomisk.

Går vi ut fra en forventet levealder på 85 år, vil pensjonskassen i hvert av disse tilfellene har tjent langt over én million kroner.

I boka om sitt liv skrev Jens Stoltenberg i 2016 at han mener at pensjonsreformen er rettferdig, og at den fører til en inntekt for staten på flere titalls milliarder. Det problematiske er bare at store deler av denne inntekten slett ikke skyldes den positive samfunnsøkonomiske effekten, som vel var meningen? Men at ordningen i tillegg fører til nedsatt pensjon for alle som er født mellom 1944 og 1962 og som fortsetter å jobbe etter fylte 67 år. Pensjonistforbundet fortjener stor takk for lenge å ha jobbet hardt for å få politikerne med på en endring av pensjonsreformen – noe de fortsatt jobber med. Så er det å håpe at de får med seg et politisk flertall på Stortinget, slik at urettferdigheten fjernes, og at det faktisk skal lønne seg å stå lengst mulig i jobb! Det er mange konkrete eksempler på hvor mye folk taper i tjenestepensjon ved å jobbe etter fylte 67 år. Går vi ut fra en forventet levealder på 85 år, vil pensjonskassen i hvert av disse tilfellene har tjent langt over én million kroner.

Les også: Ny nedtur for pensjonistane

Her følger en helt konkret kortversjon av det flere som har valgt å jobbe i statlig virksomhet fram til fylte 73 år, har fått som svar fra Statens Pensjonskasse: «På din forespørsel kan vi informere om at tjenestepensjonen din vil utgjøre kroner 0 minus skatt.» Går vi ut fra en forventet levealder på 85 år, vil pensjonskassen i hvert av disse tilfellene tjene inn langt over én million kroner. Minst 17.000 personer har fortsatt, eller fortsetter, å jobbe i det offentlige etter fylte 67 år, og disse subsidierer samlet staten med flere milliarder kroner. Er det rettferdig at det offentlige skal subsidieres med store beløp fra arbeidstakere som vil gjøre en ekstra innsats – og følge myndighetenes klart uttrykte ønske om å stå lengst mulig i jobb? Her følger noen flere eksempler som illustrerer den negative virkningen av pensjonsreformen:

Les også: Levealdersjusteringen må fjernes

En lærer med full opptjening både i folketrygden og i pensjonskassen ville vente med å gå av med pensjon til etter å ha fylt 70 år. Vedkommende valgte å redusere stillingen sin til 50 prosent fra fylte 67 år. Da ble bare halv pensjon utbetalt fra Statens Pensjonskasse, som derved sparte om lag en kvart million kroner. Dette burde jo logisk sett føre til at pensjonskassen økte utbetalingene fra og med fylte 70 år ved å la dette beløpet inngå. Imidlertid kom Statens Pensjonskasse fram til at pensjonen skulle reduseres med ytterligere ca. 40.000 kroner per år. Etter at arbeidstakeren hadde spart pensjonskassen for rundt en kvart million kroner, ble vedkommende «straffet» av pensjonskassen ved å oppnå langt lavere pensjon. Etter 15 år vil dermed pensjonskassen ha spart mer enn tre kvart million kroner.

Det totale tapet ville da bli over 60.000 pensjonskroner per år, sammenlignet med å ta ut full pensjon ved fylte 67 år

Enda verre ville det ha blitt om nevnte arbeidstaker, på grunn av mye å gjøre på arbeidsstedet, hadde gått med på å jobbe i full stilling de siste månedene før full pensjonering. Da ville ikke Pensjonskassen ha utbetalt pensjon i det hele tatt i den perioden, noe som selvsagt burde gi økt pensjon ved oppnådd pensjonsalder. På konkret forespørsel svarte Statens Pensjonskasse at utbetalingene fra pensjonskassen tvert imot da vil bli ytterligere redusert. Dette til tross for innbetalinger til Statens Pensjonskasse fra både arbeidsgiver og arbeidstaker også i denne perioden. Det totale tapet ville da bli over 60.000 pensjonskroner per år, sammenlignet med å ta ut full pensjon ved fylte 67 år, altså et totalt tap på godt over én million kroner dersom vedkommende lever til fylte 85 år.

Les også: Sikkerheitsnettet raknar

Et annet eksempel: Lærer Nora Nordkvin har en sluttlønn på 600.000 kroner og har full pensjonsopptjening. Hun vil tape ca. 2 millioner kroner i samlet pensjon hvis hun fortsetter å jobbe til hun er 73 år i stedet for å slutte ved fylte 67 år. Denne beregningen, utført av tre samfunnsøkonomer, er publisert i tidsskriftet Økonomi og samfunn (Nummer 1 & 2, 2019). Nok et eksempel: En rektor jobbet til han ble 75 år. Statens Pensjonskasse hadde da fått innbetalt 3,3 millioner kroner. Ut fra beskjeden fra politisk hold om at det ville lønne seg økonomisk å stå lengst mulig i jobb, regnet han naturligvis med å være sikret en høy tjenestepensjon fra Statens pensjonskasse, men i stedet tapte han hele tjenestepensjonen sin, som over beregnet livsløp representerte 2,1 millioner kroner. Er disse eksemplene noe politikere vil forsvare? Eller innser de at dette illustrerer hvor viktig det er å endre på den urettferdige pensjonsordningen for offentlig ansatte?

For mange av oss nåværende og tidligere offentlig ansatte oppleves det som et «ran» når vi tvinges til å subsidiere Statens Pensjonskasse med hundretusener, endog millioner, av kroner dersom vi jobber etter fylte 67 år. Og ikke bare at tjenestepensjonen reduseres, innbetalingene til pensjonskassen både fra arbeidsgiver og oss fortsetter. Selvsagt lønnes også de som står i jobb lenger enn til fylte 67 år, og dermed tjener de mer i de ekstra årene enn ved å gå av tidligere med full pensjon. Men er det argument for å redusere pensjonen? Alle som jobber, mottar selvsagt lønn, og de som tar ut bare en del av pensjonen, og sparer det offentlige for hundretusener, endog millioner av kroner, skal vel ikke straffes for det? Burde de heller anbefales å gå av fra offentlig stilling ved fylte 67 år, og heller ta seg en tilsvarende jobb i privat sammenheng. Faktisk er reglene slik at de da vil motta både full pensjon og full lønn? Hvor er logikken, og hva i all verden kan argumentet være for en slik urettferdighet?

Det årlige indeksfradraget på 0,75 prosent for pensjonister fører til at vanlige pensjonister påføres et inntektstap på ca trekvart million kroner dersom de jobber til fylte 67 år og lever til 85 år.

En annen urettferdighet som det må gjøres noe med, er det årlige indeksfradraget på 0,75 prosent for pensjonister. Det fører til at vanlige pensjonister påføres et inntektstap på ca trekvart million kroner dersom de jobber til fylte 67 år og lever til 85 år. Noen helt konkrete spørsmål som politikerne, spesielt arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen, enkelt bør kunne svare på blir da: Mener dere at dette er en rettferdig ordning? Var det dette dere trodde dere vedtok? Og hvis ikke – når kommer det et nytt vedtak, som rydder opp i denne urettferdigheten?

Forsto politikerne hva de i realiteten vedtok i 2010 i forbindelse med pensjonsreformen? Mye tyder på at politikerne slett ikke var klar over konsekvensene. Nå er det opp til de politiske partiene å rydde opp i et, forhåpentlig, utilsiktet system. Og hva svarer politikerne, ikke minst arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen?