– Inkluderingen hadde sin tid, og nå er den lagt bort, sier Eva Simonsen. Eva Simonsen har lang er faring som spesialpedagog, skolebyråkrat og forsker. Foto: Tore Brøyn
– Inkluderingen hadde sin tid, og nå er den lagt bort, sier Eva Simonsen. Eva Simonsen har lang er faring som spesialpedagog, skolebyråkrat og forsker. Foto: Tore Brøyn

– Likegyldighet til inkludering i skolen er farlig

Når man argumenterer og arbeider for inkludering i dag, så møter man ikke motstand. Det er fordi inkluderingstanken ikke blir opplevd som farlig eller utfordrende på noen måte. Men denne likegyldigheten er det farligste, og vi har derfor et dyptgående demokratisk problem her, sier Eva Simonsen.

Publisert

 

Denne artikkelen var først publisert i Bedre Skole nr. 2/2016

– Vi må bare innse at den inkluderende skolen er et prosjekt som i praksis er gitt opp. Det viser seg ved at begrepet «inkludering» er forsvunnet fra offentlige skoledokumenter. Det samme er «nedsatt funksjonsevne», «spesialpedagogikk» og «funksjonshemming». Det vil si, begrepene fins fortsatt, men slike temaer blir nå behandlet i egne meldinger. Og når inkludering blir behandlet for seg og ikke blir en del av den generelle skolepolitikken, da er inkludering i praksis ikke mulig, sier Simonsen.

Ifølge Simonsen bør man ikke bli så overrasket over at inkluderingstanken gradvis har mistet sin kraft. Det har med spenninger og brytninger i samfunnet å gjøre. Man tror gjerne at ting skal vare evig, at de verdiene vi har i dag skal vi også ha i fortsettelsen. Men ting er hele tiden i spill. Hun tror ikke nødvendigvis at man er «imot» inkludering. Det er bare det at tematikken ikke er særlig aktuell lenger.

 

Omgitt av likegyldighet

Ifølge Simonsen ble inkluderingstanken parkert etter to spesielle perioder. Først hadde vi perioden der de funksjonshemmede var stuet bort – ingen hadde tro på at de kunne lære noe. Deretter kom en «normaliseringstid», man lot de funksjonshemmede slippe inn i skolen. Der er de stor sett forblitt, selv om flere og flere skilles ut fra den vanlige undervisningen.

– De funksjonshemmede får lov til å være der så lenge de holder seg stille og rolige. Men det skjer ellers lite. De er blitt usynliggjort og de er omgitt av likegyldighet, i alle fall fra myndighetenes side, sier Simonsen.

 

Elevene lærer forskjellsbehandling

Hun mener imidlertid at mange lærere fortsatt gjør en kjempeinnsats, problemet er at inkludering ikke blir oppfattet som skolens felles anliggende. Denne gruppen elever blir definert bort fra allmennlærerens ansvar, og dermed blir det heller ingen inkludering.

– Staten skal oppdra til demokrati, men hva skjer hvis elevene hele tiden ser at noen av elevene ikke hører til blant dem? De lærer at i praksis er de ikke innenfor et inkluderende fellesskap. De lærer forskjellsbehandling.

Så hvordan har det blitt slik? Simonsen mener at politikerne har sviktet når de ikke har latt slagordene «inkludering» og «normalisering» forblitt slagord i stedet for å gi dem et faglig innhold. Mange skoler har gjort dette, men slike prosjekter er ikke blitt løftet opp og gjort synlige. Inkludering er heller ikke blitt fulgt opp som tema for forskning de senere årene.

 

For redde for begrenset segregering?

– På den annen side, det kan også ha vært ødeleggende for inkluderingsprosjektet at noen har vært alt for redde for segregering. De har sett et problem i at noen elever er blitt tatt til side og gitt undervisning for seg i en periode. Men det er ikke det det dreier seg om, sier Simonsen.

– Man kan gjerne ha et avslappet forhold til det hele. Det som gjelder er at barn, lærere og foreldre må jobbe sammen, og spesialundervisning kan fungere som en nødløsning i begrensede perioder, hvis man setter inn tilstrekkelig faglig kompetanse, sier hun.

 

Spesialpedagogenes manglende profesjonsbevissthet

Simonsen er ikke spesielt imponert over spesialpedagogenes rolle innenfor denne prosessen. Hun mener de har ivaretatt sitt samfunnsoppdrag dårlig, og at de har vært alt for lydhøre overfor politikerne.

– Først var de svært ivrige på å få barna ut av skolen, de fikk en posisjon og bygget seg opp som profesjon. Deretter var de tilhengere av integrering, men på myndighetenes premisser. De fant seg i å sitte i en krok eller som «spesialister» med hvit frakk på et kontor. De har ikke vært pågående og innovative nok. Skolen hadde trengt en omforming. Men man blir for opptatt av å oppfylle politikernes ønsker. De blir så fokusert på dette at de mister sjela si, sier Simonsen.

 

Inkludering krever innovasjon

Inkludering krever innovasjon, og nettopp innovasjon var en viktig del av spesialpedagogikken som fag, men ifølge Simonsen er dette nå tatt ut.

– På denne måten snytes skolen for et gedigent utviklingsarbeid. Innovasjon er et nøkkelbegrep her. Det er så gammeldags det de holder på med at jeg blir helt matt! Det er i spenningen mellom pedagogikk og spesialpedagogikken at det skjer utvikling – ellers står vi bare helt stille. Hvorfor er det for eksempel ikke større interesse for lese- og skriveundervisningen som er utviklet innenfor spesialpedagogikken? Dette er jo metoder som fungerer for alle elever. Spesialpedagogikk er noe alle kan bruke, sier Simonsen.

 

Praksis – inkluderingens siste skanse

Den ene lille spiren til håp når inkludering er forsvunnet ut av politikken og forskningen, er det som skjer ute i skolen.

– I praksis er det fortsatt fullt av liv og innovasjon. Det er utrolige ting som skjer rundt omkring i skolen, men det blir ikke løftet opp og det blir ikke forsket på. Vi må begynne å dokumentere det som skjer, og vi må få inn forskningen. Dessuten fins det lite analyse av kunnskapsskolen og hva dette egentlig dreier seg om. Og når man omtaler kunnskapsskolen, så gjør man det gjerne uten å ta med i betrakting en stor gruppe av de elevene som har tilhørighet der, sier Simonsen.

 

 

Peder Haug: Eva Simonsen har rett

Professor i pedagogikk ved Høgskolen i Volda, Peder Haug er enig i at den inkluderende skolen ser ut til å være gitt opp.

 

– De utdanningspolitiske signalene bærer i alle fall bud om at dette er gitt opp, og denne delen av utdanningspolitikken blir nesten ikke nevnt lenger. Eva Simonsen har nok rett.

Men dette er ifølge Haug ikke en prosess som har startet med den nåværende regjeringen, den har bare eskalert neglisjeringen av oppgaven. Han minner om at det nasjonale Statens råd for likestilling av funksjonshemmede ble nedlagt under den forrige regjeringen (i 2013).

– Dette var en institusjon som skulle gi regjeringen råd om inkludering av funksjonshemmede, og når man valgte å legge dette ned, så må man oppfatte dette som et signal om at dette ikke lenger skulle prioriteres. De samtidige utdanningspolitiske dokumentene omtaler nesten ikke utfordringer knyttet til inkludering i skolen. For eksempel foreligger det en melding til Stortinget om skolen i framtida. I den meldingen er hensynet til inkludering og hva det krever av skolene ikke diskutert. Det signaliserer tydelig at temaet ikke engasjerer i regjeringens utdanningspolitikk. Planene for den nye femårig grunnskolelærerutdanningen omtaler nesten ikke denne utfordringen, og de kommende lærernes kompetanse for å arbeide i en inkluderende skole vil bli svært mangelfull, sier Haug.

 

Praksis får ingen drahjelp

– Når det gjelder det man gjør ute i praksis, så er bildet mer variert. Her tror jeg det er mange som prøver å leve opp til de tidligere idealene om å gi et godt tilbud, men de får ingen drahjelp i dette arbeidet. Skolene blir gradvis tvunget inn i den faglige prestasjonsspiralen som er skapt av kravet om mer kunnskap. At det burde skje samtidig som skolene også utvikler de andre sidene ved opplæringen i samsvar med formålsparagrafen forstår de fleste, men det blir vanskeligere og vanskeligere.

– Det som måles og resultater som kan benyttes for å sammenligne skoler får mer og mer makt over virksomheten. Inkludering handler selvsagt om å sikre at alle elever skal lære mest mulig, men det handler også om fellesskap, deltakelse, trivsel og medbestemmelse for alle. Disse sist nevnte elementene står dessverre i fare for å bli mindre viktige i skolenes virksomhet som en følge av den nasjonale politikken, sier Peder Haug.