Tilpasset opplæring er svaret, men på hva?

Tilpasset opplæring er et overordnet prinsipp nedfelt i Opplæringsloven § 1–3. Her framgår det at opplæringen skal tilpasses evnene og forutsetningene til eleven. Og dette kan oppnås gjennom å variere mellom ulike typer arbeidsoppgaver, lærestoff, læremidler og organisering.

 

«Jeg vil ikke tilpasse meg verden. Jeg er tilpasset meg selv.»
Anaïs Nin

 

Sjelden har en så liten føring fått en så stor betydning for skoleverket som denne lille passusen. Tilpasset opplæring er blitt et universalmiddel i forhold til å møte alle elever med vansker og omfavnes av så å si alle. Og dette skjer samtidig som spesialundervisning kommer mer og mer i miskreditt.

Tilpasset opplæring er et vanskelig begrep å operasjonalisere. Problemet oppstår når tilpasset opplæring skal nedfelles i pedagogisk praksis og defineres i formål, innhold og konkrete tiltak. Forklaringen er at undervisning er en kompleks praksis. Mange hensyn skal tas, og det finnes ikke enkle og evigvarende løsninger. Elevene er forskjellige, lærerne er forskjellige, skolene er forskjellige osv. Dessuten er situasjonene forskjellige i skolehverdagen, og kontekstuelle forhold kommer ofte inn som en stor og lite forutsigbar faktor. Tilpasset opplæring er derfor på ingen måte et statisk begrep, men et begrep som gis ulike meninger og forståelser i ulike diskurser/sammenhenger.

Erkjennelsen er kan hende at TPO er noe som må nedfelles i en felles praksis på den enkelte skole, i det enkelte klasserom i forhold til hver enkelt elev i en gitt situasjon. Begrepet må «holdes varmt» og diskuteres, tenkes gjennom ofte og tilpasses nye settinger. Hele tiden må ny kompetanse og erfaringer stadig videreutvikles. Målet er å finne fram til gode løsninger der enkeltelevene kan føle seg ivaretatt både faglig og sosialt. Hovedmålet med tilpasningene må hele tiden være at alle elever får utnyttet sitt læringspotensial på en god måte og at alle elever føler seg sett, forstått og ivaretatt. I dette ligger at en må ha en tanke om at elevene er hele mennesker. Det er ikke nok å tilrettelegge bare for fagene norsk, matematikk og engelsk. Lærere må ha en tanke om at eleven må kunne få lykkes på flere av livets områder for å kunne framstå som nettopp hele og kunnskapsrike, handlende individer i vid forstand.

Mange med meg vil hevde at det er skapt et kunstig skille mellom ordinær opplæring og tilpasset opplæring, og at tilpasset opplæring i stor grad er å se på som en tautologi, det vil si «smør på flesk». Er det mulig å tenke seg en undervisningspraksis som ikke tar hensyn til elevenes evner og forutsetninger? Og har vi i tilstrekkelig grad drøftet skillet mellom ordinær opplæring og tilpasset opplæring? Mitt ærlige svar må bli nei. Fagfeltet har ikke problematisert dette etter min oppfatning kunstige skillet.

Mitt innspill går på at vi hadde vært mer tjent med å endre forutsetningen for ordinær opplæring i form av å gi pedagogene større handlingsrom, bedre rammevilkår i form av større voksentetthet og en mer bevisst satsing på materiell og utstyr i skolen. Dette ville medført større grad av fleksibilitet og åpnet for at en kunne møte den enkelte elev på en mer tjenlig og fornuftig måte. Så hvorfor denne omveien om tilpasset opplæring?

Svaret på dette er selvfølgelig at tilpasset opplæring er et politisk skapt begrep. Det er gitt føring fra politikerne på at individualisering skal framheves. Fellesskap og fellesløsninger skal nedtones. TPO er ikke et begrep som pedagogene har etterspurt eller vært med på å utvikle. Mange lærere har derfor et ganske så distansert forhold til dette begrepet og hva det impliserer i det daglige møtet med elevene. De er usikre på hva som ligger i begrepet og hva som forventes av dem. Det er ikke så rart, for når en skal definere begrepet, så ender en som oftest opp med at tilpasset opplæring er god opplæring/god undervisning.

Tilpasset opplæring har vært et vellykket politisk begrep ut fra at det er stor politisk enighet om å bruke dette begrepet aktivt. Målet har vært å få ned omfanget på spesialundervisningen. TPO skal kompensere for det som fjernes av spesialundervisning/være en slags erstatning for spesialundervisning. Dette skal selvsagt skje uten at det skal koste for mye. Og som så ofte før, så følges slike politiske påbud lojalt opp av fagfeltet.

Men denne praksisen skaper et dilemma. Hvordan skal vi skape en enhetlig utdanning som fører til sosial utjevning, når vi er i ferd med å skape en skole som dyrker individuelle forutsetninger, evner og interesser framfor et mer enhetlig og felles forløp? Kan vi da hevde at vi har en enhetsskole? Dette skjer samtidig med at fokuset i skolen stadig mer flyttes fra prosess til sluttresultat, samt der den enkelte elevs prestasjon i utvalgte fag vektes mer og mer. Faget matematikk settes i høysetet og i en særstilling både for elever og lærere. Dernest kommer fagene norsk og engelsk. Altså de fagene som inngår i PISA-testene.

Det store fokuset på sluttresultat flytter læreres oppmerksomhet fra prosess, trivsel, ivaretakelse og mellommenneskelige forhold, til enormt stort fokus på fag og resultat. Skolen kritiseres for at det er for mye dill, fritid, frigang, ferie og dermed underforstått at det er for lite fokus på læring og sluttresultat. Kunnskapsskolen er blitt målet, mantraet og idealet. Læringstrykket har vært for lavt, hevdes det. Så det klare budskapet til skolen er: STØRRE LÆRINGSTRYKK! Og budskapet til elevene er også soleklart: Vær på skolen! Fravær er ikke tillatt! Prestėr!

Men denne dreiningen har vært vanskelig for mange elever. En nevrotisk skole som «løfter elevene etter et hår de ikke har» har vært skadelig for mange. Vi ser derfor at flere og flere elever melder seg ut av skolen. De nekter å være der eller motsetter seg å la seg vurdere. Så hvor tilpasset er opplæringen egentlig i et slikt perspektiv? Denne dreiningen av skolens innhold og krav har også vært med på å skyve mange elever over i den gruppa som får spesialundervisning.

 

Men så tilbake til den utskjelte spesialundervisningen.

Spesialpedagogikkens mål er å:

  • Fremme gode lærings- og livsvilkår for barn, unge og voksne som av ulike grunner møter, eller er i betydelig risiko for å møte funksjonshemmende vansker og barrierer i sin utvikling, læring og livsutfoldelse.
  • Forebygge at vansker og barrierer oppstår eller får utvikle seg.
  • Avhjelpe og redusere vansker og barrierer som finnes.

(Kilde: Reidun Tangen 2014)

 

Vi må erkjenne at enkelte vansker/funksjonshemninger er så komplekse at de ikke kan avhjelpes innenfor rammen av ordinær opplæring. Noen vil være funksjonshemmet uavhengig av hvor tilrettelagt barnehage, skole eller samfunnet for øvrig er. Og vi må også ta inn over oss at ikke alle barn kan lære det samme og i samme tempo.

Noen barn trenger helt spesifikke tiltak og nås ikke gjennom mere generelle tilnærminger. Noen trenger nærhet, forståelse, tålmodighet og stor grad av omsorg. Noen trenger bekreftelse på at de er gode nok. Noen trenger tydelige krav og tett oppfølging, og noen trenger bare dette å mestre en og en dag, en og en time sammen med en kyndig person som holder ut og gjør sitt beste for et sårbart individ. I dette landskapet lever spesialpedagogen og spesialundervisningen. Men i vårt effektive samfunn med vektlegging av resultater og vurdering av vinning og tap, så blir dette ofte ikke nok.

Mitt utgangspunkt er at målet med spesialundervisningen er å gi elevene større grad av livskvalitet. Spesialundervisningen har aldri hatt som mål at alle skal prestere likt eller nå samme nivå. Dette faktum underkommuniseres, og det hevdes stadig av bedrevitere at spesialundervisning ikke virker. (Samtidig som det også hevdes at ordinær undervisning heller ikke virker.) Dette at spesialundervisning ikke virker, er en myte. Det kommer an på hva man har som målsetting. Hvis målet er større livskvalitet, så er det mange for ikke å si svært mange, som har hatt stor nytte av denne type undervisning.

I dag ser vi at noen kommuner arbeider svært aktivt med å få ned omfanget på spesialundervisningen. I enkelte kommuner er det gjort vedtak om hvor stort omfanget bør være. I kommunenes iver etter å redusere spesialundervisningen kan en ikke se bort fra at enkeltelever urettmessig kan ha bli fratatt rettigheter. Videre skal en ikke se bort fra at PP-tjenester settes under press og at PP-tjenestens integritet kan være truet. Men PP-tjenestens integritet må det aldri være tvil om, fordi vi som system er helt avhengig av å ha tillit fra våre brukere. Flere PP-tjenester får marsjordre om å prioritere systemarbeid høyt. Og noen kommuner går så langt at de tallfester i prosent henholdsvis individarbeid og systemarbeid. Og vektingen går ofte i retningen av 50 % individarbeid og 50 % systemarbeid. Dette er komplisert for en PP-tjeneste som ofte har ventelister i forhold til individarbeid.

Vi som arbeider i PP-tjenesten ser at systemarbeid og individarbeid henger sterkt sammen. Men det er ikke alle som ser denne sammenhengen, og som presser på for å skille disse to arbeidsområdene. PP-tjenesten kommer derfor ofte i et umulig krysspress der vi må velge mellom enten systemarbeid eller individarbeid.

Retten til spesialundervisning er lovfestet. Retten til tilpasset opplæring er også lovfestet, men ikke som en individuell rettighet. Til nå har tilpasset opplæring langt på vei vært mye politikk, retorikk og lite handling. Samtidig vet vi at spesialundervisning ikke nødvendigvis alltid har vært spesialundervisning og at spesialundervisning i noen grad har vært en salderingspost/en flytende vikarressurs. Og mye av spesialundervisningen har vært utført av ufaglærte. Vi vet også at assistentbruken i skole og barnehage er stor og stadig økende. Det viktige framover blir derfor å opprettholde en kvalitativ god spesialundervisningen for dem som etter sakkyndig vurdering trenger hjelp og støtte for å oppnå god livskvalitet. Samtidig må vi stadig videreutvikle den ordinære opplæringen i en inkluderende retning slik at den kan omfavne størstedelen av barnepopulasjonen. Dette å balansere disse to hensynene er en oppgave som hviler på politikere, skolefolk og hjelpetjenester/støtteapparat.

 

Frank Olsen er daglig leder PPD for Vesterålen og Lødingen