Vurdering i stedet for læring?

Vi har hatt liggende en delinnstilling fra utvalget som har til oppgave å drøfte Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem helt siden januar, og neste måned kommer hovedinnstillingen. 

Et helt år har nesten gått uten at vi har hatt et skikkelig offentlig ordskifte om dette arbeidet. Alle er medskyldige. Utvalgets medlemmer og utvalget har i liten grad kommet med bidrag i offentligheten, bortsett fra drypp på sin egen hjemmeside. Fagforeningene til lærerne har ikke kommet med systematiske og gjennomarbeidede utspill om dette arbeidet. Lærerne, lederne, foreldrene og de lokale skoleeierne har hatt nok med å stelle med praksis, og har heller ikke tatt seg tid til å se skikkelig på dette. 

En stor sky av passivitet ligger i vindstille over det kanskje viktigste arbeidet siden vi fikk Kunnskapsløftet for nesten tjue år siden. Et stort arbeid som skal besvare spørsmålet: Hva skal vi vurdere i skolen, og hvorfor? Ikke en gang diskusjonen om nasjonale prøver og PISA har fått ny kveik i den tiden utvalget har kvernet artikler og svidd av møtetid.

Skolens kjerneoppdrag er god undervisning

Som praktiserende lærer holder jeg fremdeles fast ved det som var en kongstanke i den rapporten jeg har satt høyest de siste årene, Lærerrollerapporten fra 2016. Den fremhevet nemlig det som er selvfølgelig for læreren som står i klasserommet: skolens kjerneoppdrag er god undervisning. Om rammebetingelser, vurderingsstrukturer og læringskulturer er gode eller dårlige, dikteres følgelig av om disse faktorene er støttende for god undervisning eller ikke. Rammer og forventninger som ikke kan knyttes til utvikling av undervisning eller noe som kommer læringen til gode, er for den gode lærer bare som støyende tidstyv å regne. 

Jeg vil ikke gå inn i noen voldsom teoretisering om hva som er god undervisning: Vi vet når vi treffer en nerve i elevene i med inspirerende valg av fagstoff og arbeidsmåter. Vi vet også når vi blir heftet med krav og forventinger med diffust utbytte, som tar oss bort fra kjerneoppdraget.

Vi har hatt en lang periode med det som kalles «vurdering for læring», som er vel og bra. Det holdt jeg på med allerede i 1995. Hva slags tilbakemelding passer akkurat for dette arbeidet, for denne eleven, i den situasjonen hen befinner seg i akkurat nå? Hva skal jeg melde som er både oppmuntrende og inspirerende, men som samtidig gir konkrete faglige pekepinner om hva som bør fokuseres litt ekstra på? Et basisspørsmål fra pedagogikkens morgen, som i samtidens kvern har bikket over til en mani, der det kan virke som vurderingen har tatt over for selve læringen.

Det som tidligere var en fortrolig og nær kommunikasjon ført og fremst mellom lærer og elev, har i transparensens og offentlighetens tyranni blitt til noe som skal dokumenteres og vises til mange aktører som kun skal bruke det til å se om læreren har gjort jobben sin.

Vurderingstretthet

Det er vurdering i lag på lag nå i skolen, og det er ikke lenge før «vurderingstretthet» kommer inn i ordlista. Plutselig har vi en automat med ulike smile- og grinefjes som elevene kan taste på på vei ut av klasserommet, som på flyplassen eller Elkjøp. Hvor fornøyd er du med dagens læringssituasjon? Fin mulighet til å ta ut sin individuelle dagsform på en stakkars lærer som har gjort sitt beste for 25 håpefulle.

Jeg er sikker på at dette utvalget har mange gode ideer til hva vi bør ha i tillegg til det vi har i dag, og jeg er pessimist med hensyn til om de klarer å gjøre noe med alle de hellige kuene vi har i dagens vurderingssystem. Om fokuset skal være på læring, må vurderingspraksis endres slik at vi den ikke går på bekostning av læringen, men styrker den. Vurderingspraksis som skal henge sammen med læringspraksis, og ikke være et kunstig vedheng. Utvalget må ha mot til å foreslå bortvalg av de vurderingssystemene som ikke hjelper eleven til bedre læring eller bedre skolehverdag, ellers er vi like langt kommet. Om vi ender opp med et like voluminøst og læringsfjernt NKVS som vi har i dag, er utvalgets arbeid helt bortkastet.

Kunstig intelligens 

På toppen av det hele kommer språkmodellene med det misvisende navnet «Kunstig intelligens» seilende. Språkmodellene utfordrer mye av det som ligger i dagens vurderingssystem. Skal vi kjøre videre med vurdering fra i fjor, når KI i år legger et mistenksomhetens skydekke over alt som har med autentisitet i elevarbeider å gjøre, eller er planene klare for «Vaklende vurdering av tvilsomme arbeider gjort av Gud vet hvem eller hva?»

På toppen av toppen av toppen av det som slett ikke er noen kransekake, får vi nå også ny kunnskapsminister. Si hva du vil om Torbjørn Røe Isaksen, men han holdt i det minste i fire år. Nå er vi på nummer fem på tre og et halvt år. Stakkarene rekker jo ikke å lese seg opp på det de skal forvalte og utvikle før de emigrerer til nye poster.

DEBATT Vurdering

Karakterer – er de ubrukelige?

Skal lage retningslinjer for kunstig intelligens i Stavangerskolen