Lek er førsteklasses elevmedvirkning

Sist høst startet en mangfoldig flokk med 63 000 gutter og jenter i første klasse. Hvordan har de det, mon tro? Ble det slik de håpet? Og lytter vi egentlig til det de forteller oss?

Publisert

Det har i den siste tiden blitt diskutert en bestemt type kartleggingsundersøkelse, hvor de yngste elevene vurderer seg selv ved hjelp av å krysse på smilefjes eller surefjes. Noen mener at slike kartlegginger er viktige for å gi elevene medvirkning. Men er ikke slike kartlegginger en fattig form for elevmedvirkning?

Hvordan ytrer elevene seg?

Jeg trenger ikke skjemaer med sure og blide fjes for å forstå når elevene er sinte eller irriterte. Dette forteller elevene, ofte uten ord. Og det de formidler må jeg lytte til!

Ei jente som låser seg inne på do, og hulker påfallende høyt, forteller meg at hun vil bli sett. En gutt som klatrer oppover i treet når friminuttet er slutt, viser at han heller vil være ute og leke. Han som smyger seg stille ut av klasserommet, uten å bli oppdaget, er ikke klar for den læringsaktiviteten som foregår i klasserommet, motivasjonen mangler. Når jeg finner han igjen i garderoben lekende med en bil, er det klar tale.

Mange ganger har jeg tenkt: Om jeg bare kunne la deg få leke i fred, det hadde du hatt godt av. Men, i stedet har jeg gang på gang oppfordret elever til å slutte å leke, og oppfordret til konsentrasjon om skoleoppgavene.

Jeg var lærer også da L97 kom, og da hadde vi lek på timeplanen for de minste. Leken har forsvunnet, og skoledagen er i dag tett knyttet opp til kompetansemålene. Jeg hører at elvene vil ha leken tilbake, det uttrykkes i handlinger og ord. Elevene lengter etter å få leke på egne premisser. Det må vi finne rom for.

Det er jo nettopp gjennom leken de får uttrykke seg. Leken er en invitasjon inn til elevenes følelser, tanker og utvikling. Leken er språk, der barn kommuniserer med omgivelsene. Denne formen for medvirkning må vi ikke legge lokk på. Ifølge overordnet del av læreplanens verdigrunnlag skal barn få være barn: «Samtidig lever barn og unge her og nå, og skolen må anerkjenne barndommens og ungdomstidens egenverdi». Er ikke egenverdien som kjennetegner 5- og 6-åringen å få lov å være et lekende individ? Slik har det vært i generasjoner. Men, i dag er leken under press.

Hva er lek

Leker ikke elevene på skolen nå da? For å kunne svare på det må man vite hva lek er. Og her trenges det en begrepsavklaring! Like lite som «ost er ost», stemmer det at «lek er lek».

Vi har minst to oppfatninger av hva lek er. Noen snakker om «fri lek», «spontan lek», og «lek for utvikling og trivsel». Dette er et verdiorientert syn på lek, og «kan forstås som lek med ubetinget egenverdi».

Slik beskrives leken av FNs Barnekomité: Barns lek er all adferd, aktivitet eller prosess som er initiert, kontrollert og strukturert av barna selv; den finner sted hvor som helst og når som helst det måtte by seg en mulighet. Kjennetegnene på lek er moro, usikkerhet, utfordring, fleksibilitet og u-produktivitet. Samlet bidrar disse faktorene til glede og et konsekvent insentiv til å fortsette å leke.

Men i skolen finnes også er et formålsrasjonelt syn på lek. Her er lek definert med et mål eller formål utenfor leken selv, og definert av voksne. Fagfornyelsen har tatt ordet lek med i noen av kompetansemåla. Noen kaller dette «styrt lek» eller «lekbasert læring». Hvorfor ikke bare kalle dette for undervisning? Undervisning er det vi lærere gjør for å oppnå læring hos eleven.

Ofte har jeg hørt en førsteklassing sukke og si at hun, eller han, syns de må sitte alt for mye stille! Respons analyses undersøkelse «6-åringer og lek i skolen» (2018) sier at 51 % av førsteklassingene brukte mer enn 180 minutter pr dag til stillesittende arbeid! Kun 15 % brukte mindre enn 90 minutter daglig til stillesittende skolearbeid. Hvorfor skaper vi ikke en undervisning med utviklende aktiviteter, vekk fra stillesittende økter? Vi trenger tid til både lek og aktiv undervisning.

Barn har rett til å leke

Leken er truet. FN er bekymret for barns lek, det lekes mindre i hele verden. «Et norsk eksempel på dette er at barnehagen og småskolen i økende grad fokuserer på akademiske mål og formell læring på bekostning av lek, og at både dagsrytme og læreplan ofte ikke gjenspeiler at det er nødvendig å gi tid og rom for barns frie lek (Sundsdal og Øksnes, 2013)».

Dette er alvorlig. Barnekonvensjonen slår fast at barn har rett til å leke. Det er mange som har gode intensjoner og som ønsker å ta vare på barns lek.

Granavolderklæringen sier: «De yngste barna i skolen har et særskilt behov for omsorg og læring gjennom både fri og styrt lek». Likevel møter skolestarterne en teoritung skole, og det er vanskelig å se hva som blir gjort for å realisere dette målet i regjeringens politiske plattform.

Respons analyse fant ut at 84 % av førsteklasselærerne sier at førsteklassingenes skoledag er for teoretisk. Rett til å leke er også en vedtatt verdi i overordna del i læreplanen: «Et bredt spekter av aktiviteter, fra strukturert og målrettet arbeid til spontan lek, gir elevene en erfaringsrikdom». Dette må bli til mer en fine ord, og vi som er lærere må gjøre noe med dette.

Når jeg ønsker å gi elevene mulighet for en mer variert skolehverdag, er det ikke for å innføre progressiv pedagogikk, eller med ønske om en koseskole. Men lek er en nødvendighet barns utvikling og læring. Vi må ha rom for både aktiviteter som retter seg mot kompetansemålene i fagplanene og barns egen lek.

Skolen skal gi elever kunnskap og ferdigheter, og mange av skolestarterne suger til seg lærdom. Å oppleve skolestartenes glede over å kunne lese enkle ord er en flott opplevelse. Men selv om det er mye som skal læres, må det være rom for leken også! Ellers blir barn syke av å gå på skolen, sier noen av våre fremste leger.

Alle må få leke! De utrygge, de skoleflinke, de utagerende, de rolige, - ja alle har behov for å få bearbeide, eksperimentere og oppleve tilhørighet gjennom leken. Elevene uttrykker seg gjennom leken. Da trenger ikke barna sette kryss på et skjema de kanskje ikke skjønner. Læreren vil ved observasjon av leken få mye av den informasjonen som trengs for å vite hvordan elevene har det, og hvordan de kan arbeide videre med trivsel og læring.

Hvem venter vi på?

På høy tid å begynne å leke! Hvem venter vi på? Hvem sitter på nøklene? Er det lærerprofesjonen, tillitsvalgte, skoleeiere eller politikere?

Jeg tror mulighetene for forandring er her. Hva om hvert profesjonsfellesskap satte leken på dagsorden? Det er svært relevant nå, når man arbeider med å tolke de nye læreplanene. Hva om ledere og tillitsvalgte tok dette opp i medbestemmelsesmøter og spurte hvordan skolestartere ha det på vår skole?

Vi må begynne der. Så får vi håpe at regelverk, tidsressurser, økonomi, fysisk lekemiljø og styring etter hvert vil støtte opp om lekens naturlige plass i skolen.

Jeg trenger ikke elever som krysser av på et skjema. Jeg trenger tid sammen med elevene, jeg trenger relasjoner til hver enkelt elev. Jeg trenger en skole med plass til lek. Da kan jeg vite hvordan de yngste har det - egentlig.

Ingen elever er like, men alle lærer best når de blir sett og hørt. Lek er førsteklasses elevmedvirkning!